«De liberale får press innenfra, de konservative utenfra»

Mandag denne uka kom nyheten om at Frikirkens Anne Mari Schiager Topland fratrer som nestleder i synoden til Frikirken før perioden hennes er over neste år. Schiager Topland begrunner avgangen med at påkjenningen ved å ytre seg offentlig i samlivssaken er stor og at hun trodde hun skulle tåle belastningen.

Nå erkjenner hun likevel at hun er nødt til å fratre stillingen.

Det er lett å dra slutningen at konflikten rundt likekjønnet samliv igjen har rammet et kirkesamfunn slik at man ikke lenger kan samarbeide på en konstruktiv måte som ivaretar alle syn. Men Schiager Toplands avgang kan tyde på noe mer enn bare konflikt rundt et viktig teologisk stridsspørsmål.

Frikirken har en utfordring som stikker dypere enn som så, og de er heller ikke alene om den. Utfordringen handler om ytringskultur – eller snarere mangelen på den.

Det er paradoksalt at et kirkesamfunn som ble dannet nettopp på grunn av uenighet – og for å gi kirka større frihet – tidvis virker å takle uenighet så dårlig.

Tar fra folk ytringsmotet

Mange vil sikkert si at det ikke er noe i veien med ytringsfriheten i Frikirken. Det er bare å se på hvor mye Vårt Land skriver om kirkesamfunnet og hvor mange stemmer som får slippe til der.

Men det er ikke nok å si at man i et kirkesamfunn har ytringsfrihet, så lenge man samtidig svekker motet til å ytre seg. Å be medlemmer la være å ytre seg eller sanksjonere dem som tør det, er å gjøre det stikk motsatte. Ikke bare begrenser det ytringsfriheten og -rommet, det tar også fra folk ytringsmotet deres.

Det er et minst like stort problem fordi det ikke bare handler om én spesifikk sak man ikke skal snakke offentlig om, men om en hel kultur som får konsekvenser også for saker og temaer det er helt nødvendig å prate høyt om.

For hva skjer når noen opplever et overtramp på et slikt sted? Et sted der holdningen er at man ikke skal snakke høyt om det som er kontroversielt og vanskelig. Jo, man risikerer at mennesker ikke tør å si ifra om urett. At man har skapt en kultur der det verken er rom for eller man har mot til å si ifra.

Når de teologiske debattene om homofile og kvinners plass i trossamfunn diskuteres, er dette en side av sakskomplekset som sjeldent røres. Konsekvensene av å lukke døra for debatt om et «udiskutabelt tema» kan bli langt mer alvorlige enn det man ser for seg.

Vil holde mediene utenfor

I sin begrunnelse skriver Schiager Topland blant annet at det har vært krevende å være «en av svært få ordinerte kvinner i lederposisjon i kirkesamfunnet». Hun peker også på at hun har vært alene i synodestyret om å ønske at kirkesamfunnet skal anerkjenne kjærlighet mellom to av samme kjønn selv om de ikke vier likekjønnede par.

Å både være og representere en minoritet er en krevende øvelse. Men minst like krevende kan det være å ivareta nettopp den minoriteten. Schiager Toplands avgang tyder på at Frikirken ikke har klart det siste.

Det kan være mange grunner til det, men det er vanskelig å komme utenom at debattklimaet i kirkesamfunnet spiller en avgjørende rolle. Det er en kjensgjerning at det finnes dem i Frikirkens ledelse som mener at teologiske debatter om kjønn og samliv skal holdes utenfor den offentlige sfære, inkludert mediene. Det er forståelig at det i slike krevende prosesser kan være forstyrrende om debatten parallelt foregår i mediene.

Likevel er det flere i Frikirken som har tatt betente debatter til media. I dagens papirutgave av Vårt Land skriver eldste i Sandnes frikirke, Heidi Garvik, om hvor motløs hun blir av å være eldste i et kirkesamfunn der mange ikke anerkjenner henne fordi hun er kvinne.

For mange av trossamfunnene som står i samme spagat er scenarioet det samme: De såkalt liberale får press innenfra, de såkalt konservative fra storsamfunnet

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Demokratiske prosesser

Garvik møter sannsynligvis mye støtte for innlegget sitt, men det kommer også til å være dem som synes hun burde latt være å ta debatten i media. I de verste tilfellene kan det bli sett på som illojalt mot kirkesamfunnet.

For enkelte i Frikirken er ikke debattklimaet rundt spørsmål som kjønn og likekjønnet samliv en reell utfordring. Frikirken har allerede hatt en demokratisk prosess rundt spørsmålene. Et forslag fra Kraftverket frikirke som åpnet for å komme fram til endringer i samlivssynet, falt med solid margin under synodemøtet i fjor sommer.

For mange er det med det vedtaket ikke noe mer å diskutere. De som skulle mene noe annet, kan finne seg et annet trossamfunn.

Samtidig ble det også på synodemøtet opprettet et dialogutvalg som skal utarbeide en helhetlig samlivsteologi. Med opprettelsen av et slikt utvalg åpnet Frikirken nettopp opp for videre diskusjon og debatt. Det er prisverdig.

Likevel er det noe som skurrer når utvalgsleder Tor Erling Fagermoen sier til magasinet Veien at siden det er ulike meninger i utvalget, gjøres samtalene der «på vegne av kirkesamfunnet som helhet». Det kan også tolkes som at det dermed ikke er behov for andre stemmer å slippe til. Det er problematisk hvis kun noen få skal få snakke om et så sammensatt tema med så mange fasetter.

[ Pastor om nestleder-avgang: – Et sterkt signal til Frikirken ]

Ta vare på minoritetene

Pastor i Trondheim frikirke, Ingebrigt Kvam, påpeker at det at det er tøft å stå i samlivsdebatten er noe alle kjenner på. Selv har han vært en tydelig, konservativ stemme i samlivsdebatten.

Kvams poeng er viktig, for det er ikke sånn at det bare er enkelt å målbære et konservativt syn på kjønn og samliv i det storsamfunnet vi lever i. For mange av trossamfunnene som står i samme spagat er scenarioet det samme: De såkalt liberale får press innenfra, de såkalt konservative fra storsamfunnet.

Ingen av posisjonene er komfortable å stå i. Men når de som har et konservativt syn forventer at storsamfunnet skaper mer rom for dem som minoritet, er det bare rett og rimelig at de selv skaper rom for sine egne minoriteter.

Norske kirkesamfunn bør være ekstra opptatt av å ta vare på mindretallet. Det være seg i Den norske kirke, Frikirken eller andre trossamfunn. Å være en minoritet er alltid en sårbar posisjon, uansett hvor sterk man er eller hvor høyt man snakker.

Men når mennesker i lederposisjoner ikke en gang klarer påkjenningen av å tale minoritetens sak høyt, snakker vi om et demokratisk problem.

[ – Ei kyrkje skal tru på Gud, men no har tida komen for at vi også må tru på oss sjølv som kyrkje ]