Jeg var 22 år gammel og eneste erfaring jeg hadde med statskirken var noen skolegudstjenester på barneskolen. Nå ville jeg bli kjent med den kristendommen som i så stor grad hadde formet nordmenns tro.
Min egen kristne oppvekst hadde vært utpreget lavkirkelig. Selv det å planlegge hvem som skulle preke på et møte, var uvanlig. Liturgi var et fremmedord.
[ «Jeg blir så uendelig motløs, og fristes til å legge ned all min tjeneste for kirka» ]
Etter et par høymesser begynte jeg å merke det: Kyrie, Gloria og de andre faste leddene festet seg på en måte i kroppen min. Jeg begynte å høre ordene og melodiene inni meg når jeg ikke var der.
Enda mer inntrykk gjorde nattverden. Jeg hadde aldri deltatt i et slikt måltid. De første gudstjenestene våget jeg ikke. Men så tok jeg mot til meg, gikk fram og knelte. Jeg gråt da jeg fikk brød og vin.
Jeg begynte å oppsøke høymessen litt oftere enn at det bare kunne begrunnes med mitt private studieprosjekt.
For lettvint
Men så gikk det ikke lenger. Jeg visste at dette ikke kunne bli mitt åndelige hjem.
Statskirkekristendommen var for lettvint. Jeg kunne store deler av Det nye testamente utenat, og var det noe jeg hadde fått med meg, var det at troen skulle vise seg i et kristent liv. Selvsagt kjente jeg ikke dem rundt meg, men de virket ikke særlig kristne.
Da min egen bekjennelse hadde smuldret opp, var det bare én kirke jeg våget å oppsøke: En kirke der man ikke bruker så store ord om troen
Å være vitne til barnedåp var enda vanskeligere. Jammen sto ikke foreldrene der og løy. De lovet å oppdra barnet i den kristne forsakelse og tro, men hadde på ingen måte til hensikt å gjøre det. Dåp var bare en tradisjon. Det var i hvert fall det de hadde sagt til meg, de fra oppveksten som ikke bekjente troen.
Paradoksene ble for store. Det ble Pinsebevegelsen på meg, senere Misjonssambandet. Helt til troen min nesten hadde forsvunnet. Da våget jeg meg inn i kirken igjen.
Kristendom på alvor
Kirken vi leser om i Det nye testamentet var ingen folkekirke. Det var enten eller, på den tiden. Det gjaldt å regne alt for verdiløst skrap, mot å «vinne Kristus og bli funnet i ham». Valgte man Kristus kunne man fort miste det andre. Noen ganger også livet.
For meg var dette den eneste måten å være kristen på. Jeg tenker fortsatt på hva disse fortellingene, og oppfordringene til å ta troen på alvor, betyr. Jeg tror de betyr noe veldig viktig, og at vi snakker for lite om det.
[ Trond Bakkevig: «Makta rår – også i kirken» ]
Men i dag, 15 år etter at jeg meldte meg inn i folkekirken, blir jeg ikke lenger opprørt av å se foreldre med liten eller ingen liten kristen bekjennelse bære barna til dåp. Jeg blir rørt i stedet.
For der jeg før så ikke-tro, ser jeg nå noe stort: et bitte lite frø.
Og jeg har spurt meg hvorfor jeg ikke så det i starten. Kanskje fordi jeg ikke hadde vært der selv? Fordi jeg ennå ikke hadde erfart å ha en så liten tro at jeg ikke vågde å bekjenne den? Det skjedde først senere.
Den lille bekjennelsen
I dag ser jeg ikke bort fra at troen min faktisk hele tiden hadde vært bitte liten. At jeg hadde kompensert for liten tro med en stor bekjennelse. Kanskje våget jeg ikke å la det være samsvar mellom disse to. For ville det være plass til meg, hvis folk visste at jeg som hadde så mye initiativ, virkekraft og vilje til å ta ansvar, samtidig også var full av tvil, usikkerhet og nederlag?
Det jeg er helt sikker på, er at mitt syn på andre var preget av at jeg forvekslet tro og bekjennelse.
«Personlig har jeg ingen gudstro, slik du har», sa Sigbjørn Johnsen til Kjell Magne Bondevik i programmet Dialogen på TVL for noen uker siden.
[ Pastor om nestleder-avgang: – Et sterkt signal til Frikirken ]
Hva mente han egentlig? Mente han at han ikke hadde gudstro? Eller mente han at han ikke hadde det på samme måte som Bondevik?
For kort tid etterpå snakket han om «hedmarkingen, som har et godt og avklart forhold til Vårherre, men vi gjør ikke så mye ut av det.» Han snakket om Helle, sin avdøde kone og beste venn gjennom livet, og om håpet om at hun nå satt på en stol innenfor himmeldøren og ventet på ham.
Det var ikke en veldig svær bekjennelse. Men var det tro – på ham som overvant døden, sorgen og sykdommen?
En åpen kirke
Da min egen bekjennelse hadde smuldret opp, var det bare én kirke jeg våget å oppsøke: En kirke der man ikke bruker så store ord om troen.
Er det et problem at det finnes en slik kirke? At den er åpen for dem som har så liten tro at de ikke våger å bekjenne den?
Selvsagt er det paradoksalt. For eksempel at en person som sier hun ikke tror blir nominert på øverste plass på menighetsrådets valgliste i Rjukan.
Det er ikke likegyldig om, eller hvor mye, man tror. På den annen side vokser troen gjerne best sammen med andres tro
For et par uker siden var hun gjest i Synspunkt på TVL. I ansiktet hennes var blant annet et opp ned-kors og tallet 666 tatovert. Det symboliserte helvetet hun hadde opplevd gjennom ti år som rusavhengig. Det motsatte av Kristus, altså. En bekjennelse, det også. Hun fortalte at hun hadde fått en sterk opplevelse av å bli velsignet i et kapell. Og hun var åpen for at troen kunne komme.
Nå kan hun bli en del av lokalmenighetens ledelse. Hun er ikke den første uten tydelig bekjennelse som blir det. Sånn er det i en folkekirke. Mange steder er man avhengig av at også disse stiller opp i råd og utvalg.
Egne og andres sprik
Selvsagt er det paradoksalt, men det dette paradokset finnes i alle folkekirker. På den annen side har jeg aldri sett en kirke eller forsamling uten ett eller annet sprik mellom ideal og virkelighet. Det mest paradoksale er kanskje at vi lever greit med egne sprik, mens vi rister på hodet av andres.
Det er ikke likegyldig om, eller hvor mye, man tror. På den annen side vokser troen gjerne best sammen med andres tro. Hvordan man blir en del av det fellesskapet, er kanskje ikke det mest avgjørende i en tilværelse full av paradokser.
[ Runar Søgaard: Derfor sa jeg ja til å være spaltist på omstridt høyre-nettsted ]
Jeg er ikke sikker, men jeg klarer ikke helt å se for meg at noen av oss, når vi en dag skal avlegge regnskap, vil få høre:
«Vik fra meg, dere som har holdt døren åpen for dem med liten tro.»
