«Norsk EU-medlemskap er en løsning på jakt etter et problem»

Det er mange gode argumenter mot norsk EU-medlemskap. Og det er mange gode for. Men det er få gode argumenter for å avholde en ny avstemning med det første.

For å ta selvangivelsen først: Jeg stemte nei 1994. Da var jeg 24 år, og jobbet i Nei til EU. Jeg har vel egentlig aldri snudd, men skulle det komme en ny avstemning ville jeg gjort det eneste riktige: Tenkt meg nøye om. Norge, EU, verden, og for den saks skyld meg selv, har endret seg kraftig siden 1994. Men er det en ting jeg er helt sikker på, så er det at vi ikke bør ha en ny avstemning med det aller første.

[ Hør siste podkast fra Kammerset: Frisk EU-debatt blant Vårt Lands redaktører ]

Det blir nei

For det første er svaret så å si gitt.

Det blir nei. Igjen.

Den kompakte norske EU-motstanden er svært stabil, selv om verden er i kraftig endring. På starten av nittitallet lå alt an til et norsk ja. Landet hadde siden folket sa nei i 1972 forandret seg kraftig. Norge var sentralisert, hadde gått gjennom en høyrebølge, ja selv farge-TV var innført i perioden. Muren hadde falt, norsk bankvesen lå med brukket rygg, ingen hadde hørt noe om noe oljefond, og lånerenta var på over 8 prosent. Høsten 1994 meldte broderlandet Sverige seg inn.

Til tross for store endringer og ideelle forhold for ja-siden fikk nei-siden stabile 52,2 prosent i folkeavstemningen i 1994, mot 53,5 prosent i 1972.

Ustabiliteten i NATO under Trump og storkrigen i Ukraina er også forhold en skulle tro ville tjene ja-siden. Men i NRKs EU-måling i mars er det fortsatt dobbelt så mange EU-motstandere i Norge som tilhengere. Håpefulle EU-tilhengere må spørre seg selv, hva slags utenrikspolitisk sjokk skal til for at Norge skal bli et ja-land? Og ønsker de at det skal skje?

EU-tilhengerne dør ut

Selv blant de yngre velgerne er det et svært tydelig neiflertall. Det er bare flertall for EU i en velgergruppe, de over 80 år. Den nest høyeste ja-andelen er blant velgere over 70 år. Sånt sett kan man skjønne ja-sidens iver etter en ny avstemning. De mest trofaste EU-tilhengerne er i ferd med å dø ut.

De mest trofaste EU-tilhengerne er i ferd med å dø ut.

—  

Men hva med de unge? Neste år er det 30 år siden Norge sa nei. En hel generasjon velgere har kommet til. Burde ikke de fått sagt sin mening?

Det høres fornuftig ut. Men samtidig: Hvis Norge hadde sagt ja i 1994, burde vi hatt en ny avstemning nå om utmeldelse? Bør alle medlemsland i EU ha en EXIT-avstemning hvert 25 år av hensynet til nye velgere? Eller gjelder dette argumentet bare den ene veien? Og hvor mange omkamper skal et land ta?

Alle har fått stemt

Norge har ikke tatt omkamper på hverken monarki eller brennevinsforbud, selv om det neppe er noen velgere i live i dag som stemte i de folkeavstemningene. Årsaken til det er enkelt. I Norge har vi noe som heter stortingsvalg. De inntreffer hvert fjerde år. Norge har avholdt syv slike valg siden EU-avstemningen i 1994.

Velgere som ønsker en ny folkeavstemning om republikk eller norsk EU-medlemskap, og på en finværsdag kan man se opptil flere slike hvis man stiller seg opp på Frognerseteren og skuer ut over hovedstaden, kan om to år stemme på partier som går til valg på dette. Nå hever partiene Venstre og Høyre EU-fanen på nytt, og det skal bli spennende å se om det gir dem et valgskred i 2025.

En løsning på jakt etter et problem

Så kommer vi til den andre grunnen til at det ikke bør bli en ny folkeavstemning nå. Og her må jeg sitere en sentral norsk politiker: «Norsk EU-medlemskap er en løsning på jakt etter et problem».

Det finnes selvsagt flere svært gode argumenter for norsk EU-medlemskap. Men hvilke sentrale problemer i norsk politikk vil det løse? Vil norsk EU-medlemskap gi oss lavere renter eller strømpriser? Neppe. Vil avstanden mellom sentrum og periferi synke? Tror ikke det gitt. Vil sykehusene få mer penger? Vil eldreomsorgen bli bedre? Vil vi få oppleve det mytiske «tog for tog»? Vil norske rikinger begynne å sky Sveits? Vil ulven bli vegetarianer? Ikke hold pusten.

[ Bjørn Kristoffer Bore: "Norsk presse er som regel svært varsomme i sin omtale av selvmord. Med mindre de skjer i Sveits." ]

Norsk klimapolitikk vil sannsynligvis bli litt mindre ille med norsk EU-medlemskap. Samtidig er det jo EU som kjøper mesteparten av vår olje og gass. Men hva med sikkerhetspolitikken? Fred i Europa er EUs beste salgsargument. Men krigen i Ukraina har vist at når det smeller så er det USA og Storbritannia som har viljen og våpnene til å utgjøre en forskjell på slagmarken. Det er NATO som trygger Norges sikkerhet, ikke EU.

En finger på rattet

Medbestemmelse er svært godt argument for EU. Som medlem vil Norge få en finger på rattet når viktige avgjørelser tas. Samtidig må det veies mot at medlemskap i EU omfatter langt flere områder enn EØS-avtalen. Norge vil få mer å si i EU, men EU vil få mye mer å si i Norge. EØS omfatter ikke EUs pengeunion, tollunion, eller unionens bistand-, justis- og innenrikspolitikk. EUs felles politikk for landbruk, fiskere og utenriks- og sikkerhetspolitikk er heller ikke en del av EØS-avtalen. Husk det neste gang du møter noen som sier at «EØS er det samme som medlemskap med uten medbestemmelse». Det er like sant som at Donald Trump vant valget siste presidentvalg i USA.

På et felt vil EU-medlemskap utgjøre en svært synlig forskjell. Avdankede politikere kan nå sendes til Brussel for å få sitt livsopphold i stedet for å bli PR-rådgivere. Jeg har aldri greid å bestemme meg for om det er et argument for eller mot norsk medlemskap.

En udetonert politisk mine

En ny EU-kamp vil forandre norsk politikk, slik den også ble forandret forrige gang. Forrige EU-kamp sendte Senterpartiet over på rød side, og dermed gikk Norge fra et blått åttitall til et rødt nittitall.

EU-spørsmålet ligger som en udetonert mine under de fleste mulige regjeringsflertall i Norge. Det er et spørsmål som velter regjeringer, og splitter koalisjoner og partier. Det suger oksygen ut av andre viktige prosesser og debatter.

Norge har EØS. Det er en avtale med mange vorter og skjønnhetsflekker, den eser ut og Norge er helt klart den svake part. Men som et pragmatisk fornuftsekteskap, både mellom Norge og EU, og innad i Norge, fungerer den godt.

Norge er et av verdens rikeste, lykkeligste og mest demokratiske land, og vi har gode bånd til våre allierte. Så lenge EU-motstanden er så stabil og massiv som den er, er det ingen grunn til å plage oss selv med en ny avstemning. To folkeavstemninger får være nok en stund til. Og hvis du vil si din mening om norsk EU-medlemskap så får du prioritere et parti som deler ditt EU-syn i valget i 2025. Godt valg!