Høstens kirkevalg avgjør hvem som representerer lekfolket, de leke kirkelige ansatte og prestene. Biskopene er representert i kraft av sin stilling.
Vår kirke bekjenner seg til det allmenne prestedømme. Ved det «avvises tanken om at styringsansvaret er reservert for en særskilt prestestand.» Slik er det formulert i innstillingen «Styrket demokrati i Den norske kirke». Det er i tråd med tidligere vedtak i Kirkemøtet. For å styrke demokratiet foreslo innstillingen at antallet leke representanter i kirkelige rådsorganer ble øket. Stortinget vedtok i 2008 at styrking av demokratiet var betingelsen for å endre forholdet mellom stat og kirke.
Innstillingen bekreftet prestenes representasjon i rådene ved å henvise til at «denne tjenestens særskilte oppdrag og ordinasjonsforpliktelsen.» Denne forståelsen av forholdet mellom lekfolk og den ordinerte tjeneste er fastslått av Kirkemøtet i 1984: «Kirkens ledelse fremstår i et samvirke mellom dem som representerer menighetens leke medlemmer og dem som har fått overdratt det kirkelige embete.»
Når prestenes fagforening under kirkemøtene har laget egne samlinger for prestene, bidrar det til uklarheter om prestenes rolle i rådene.
— Trond Bakkevig
Presten står i en særstilling
Prester er aldri lekfolk. «Prest» er ikke en yrkestittel. En prest «har fått overdratt det kirkelige embete». Uansett stilling, kan han eller hun forrette gudstjeneste med dåp og nattverd, vie par som vil gifte seg, og ta ansvar for bisettelser og begravelser. Ved vigslingen avlegger prester løfter som gjelder for hele livet. Det er bare når han eller hun frasier seg sine rettigheter og plikter at vedkommende ikke lenger er prest. Biskopen kan, i spesielle tilfeller, frata presten rettighetene. Å la seg vigsle til prest er et valg for livet.
Dette er bakgrunnen for at prestene har en spesiell rolle i kirkelige rådsorganer. Den er knyttet til det vår kirkes bekjennelse sier: «For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene.» På Kirkemøtet og i bispedømmeråd og menighetsråd er presters ansvar å se til at kirkens arbeid ivaretar dette formålet i tråd med kirkens lære.
[ Bispedømmeråd med tvetydig samlivsvedtak: – Gjort med vilje ]
Positivt listemangfold
Jeg er glad for at kirkelige valg nå gir velgerne flere alternativer enn en ferdigtygget liste fra bispedømmerådets nominasjonskomite. «Åpen folkekirke» var det første bidrag til mangfoldet. Nå er det flere. Det er bra. Åpen folkekirke begynte i 2015 med et brakvalg. Det skyldtes i stor grad at kirkefolk ønsket en slutt på diskusjonene om likekjønnedes plass og rettigheter i kirken. En første milepæl ble nådd da Kirkemøtet vedtok liturgien for likekjønnet vigsel. Det var en viktig seier. Den skjedde på skuldrene til homofile som med trass og på tross av utestengelse holdt fast ved at de vil høre til kirken. Seieren hadde ikke vært mulig uten prester, fagteologer og lekfolk som risikerte stillinger og omdømme for å kjempe for homofiles rett til ekteskap, prestestillinger og tilhørighet i kirken. Seieren var viktig, men mye gjenstår før skeive er sikret en trygg plass i vår kirkes liv. Det vil kreve fortsatt innsats fra Åpen folkekirke.
Bortsett fra dette har organisasjonen hatt vanskeligheter med å opptre samlet i andre saker. Den indre uenigheten om organiseringen av Den norske kirke er et eksempel. Ved diskusjonen og avstemningen om dette på fjorårets kirkemøte, var det påfallende å merke samspillet mellom representanter for prestene, prester valgt på lekfolkets (særlig Åpen folkekirkes) lister og prestenes fagforeninger. Samspillet ble båret frem av en argumentasjon som gjør det vanskelig å tro at det skjedde av hensyn til prestetjenestens «særskilte oppdrag og ordinasjonsforpliktelsen» Uansett hva man mener om selve saken, bidro dette dessverre til inntrykket av at prester er skeptiske til lokalt, kirkelig demokrati.
Når Åpen folkekirke lar prester erstatte lekfolk i kirkelige råd, undergraver organisasjonen det alminnelige prestedømme
— Trond Bakkevig
Uklare rådsroller
Prester sitter ikke i rådsorganene for å ivareta egne rettigheter. De skal sikres gjennom avtaleverk og fagforeningenes arbeid. Motparten er KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, ikke Kirkemøtet. Når prestenes fagforening under kirkemøtene har laget egne samlinger for prestene, bidrar det til uklarheter om prestenes rolle i rådene.
Uklarhetene forsterkes når prester settes opp på lekfolkets lister. I Oslo bispedømme står to prester på toppen av Åpen folkekirkes liste. Det samme skjer i andre bispedømmer. Dette er prester som er pensjonister eller arbeider i andre sammenhenger. Når Åpen folkekirke lar prester erstatte lekfolk i kirkelige råd, undergraver organisasjonen det alminnelige prestedømme. Det undergraver både vår kirkes teologi og lekfolks plass i kirken og kirkestyret.
Ved årets kirkevalg ville jeg helst at vi prester, uansett stilling, kunne stemme på en prest. Kandidaten må være en prest i aktiv tjeneste. Vi prester, uansett om vi er pensjonister eller arbeider annetsteds, blir aldri lekfolk. Det er konsekvensen av at vi en gang i livet har latt oss vigsle. Derfor er det viktig at vi støtter prester som i rådene ivaretar «tjenestens særskilte oppdrag og ordinasjonsforpliktelsen».
Som pensjonert prest, har jeg med den nåværende ordning rett til å stemme på lekfolkets kandidater til Kirkemøtet. Fordi jeg ikke er lek, er jeg usikker på hva jeg gjør. Hvis jeg stemmer, vil jeg stryke prester som står på lekfolks lister. Jeg oppfordrer alle velgere til å gjøre det samme.
[ Holdt kveldsmesse for samiske rettigheter: – Sannheten koster, men det koster mer å fornekte den ]
