Når krenkelser gjøres om til maktspill

Forrige uke kom boka Varslerne, en fortelling om Giske-saken, seksuell trakassering og kulturen som tillater det, av Heidi Helene Sveen. Hovedlinjene i de fleste historiene er kjente fra før. Det nye i boka er at varslerne får fortelle sin egen historie. Derfor er boka definitivt verdt å lese.

Allerede i januar 2018 ble det klart at partileder Jonas Gahr Støre og partisekretær Kjersti Stenseng trodde på varslernes historier. Arbeiderpartiet sendte ut en pressemelding med følgende tekst: «Arbeiderpartiet har i dag, 25. januar 2018, ferdigstilt behandlingen av disse varslene, og kommet til at det i flere av tilfellene har vært brudd på partiets retningslinjer mot seksuell trakassering.»

Motreaksjonene var mange og harde. Ikke minst fra miljøet rundt Trond Giske og hans kone Haddy Njie. I boka til Njie gjør hun varslernes sosiale status til et poeng. Hun skriver: «De som har varslet om Trond, er ikke maktesløse. De fleste er like privilegerte som oss og gjør karriere i politikk, kulturliv og organisasjoner.»

[ Ap-ledelsens håndtering av Giske-saken hudflettes i ny bok ]

Mistenkeliggjøringen av varslene

Det som er verdt å merke seg i Varslerne, er at allerede før noen sto fram, ble det advart mot «politisk maktkamp». 29. desember 2017 stilte Aftenposten følgende spørsmål til daværende leder av Aps kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt: «Noen mener du i stortingsgruppen har advart mot varslinger som kan brukes i maktkamp?» Hun svarte: «Nei. Det sa jeg ikke. Jeg mener saker skal varsles uansett. Det jeg sa, og leste fra manus, var at seksuell trakassering skal meldes inn, og at det ikke skal spres rykter for å brukes i en maktkamp.»

Til tross for avvisningen, skapte hun en kobling mellom mulige varsler og den pågående maktkampen. Da varslene kom, ble denne koblingen forsterket og brukt i de delene av partiorganisasjonen som støttet Trond Giske. Varslene ble også forstått slik i deler av norsk presse. Det bidro åpenbart til svekking av varslernes troverdighet.

Det har førte til at flere av varslerne opplevde to runder med grenseoverskridende adferd. Først selve hendelsen, deretter mistenkeliggjøringen. Deres motiver for å varsle ble gjort om til en politisk motivert handling.

Giske-saken var den eneste av varslingssakene fra denne perioden der miljøet rundt den påvarslede fikk lov å farge historiefortellingen så sterkt

—  Berit Aalborg

At kretser i Arbeiderpartiet gjorde en slik kobling er kritikkverdig. Det svekket dem også som et likestillingsparti. Vi ser på flere meningsmålinger at kvinnelige velgere forlot partiet i tiden som fulgte. Men at deler av norsk presse slukte dette narrativet, er både uforståelig og kritikkverdig.

Hadia Tajiks rolle i varsler-saken ble også en del av dette maktkamp-perspektivet. I Sveens nye bok står det at varslerne ble advart mot å fortelle sine historier til Tajik. Den nå avdøde sekretariatsleder i Aps stortingsgruppe, Hans Kristian Amundsen, mente det ville nøre opp under historien om en maktkamp som var under oppseiling, og hefte ved Tajik. Etter hvert ble likevel Tajik orientert og bidro til å opplyse partiet om alvoret i varslersakene. I ettertid har det kostet henne mye. Hennes engasjement for varslerne blir ofte beskrevet som et maktspill. At hun som kvinnelig Ap-topp var opptatt av likestilling og en rettferdig behandling av kvinner i partiet er et perspektiv som er blitt lite vektlagt.

[ Da metoo kom til Trøndelag ]

Paralysert – en opplevelse av at de «frøs»

Mange av de som leser boka Varslerne vil bli slått av likhetstrekkene i historiene som kommer fram. Til tross for Njies påpekning av at varslerne er ressurssterke personer, er det noen fellestrekk som lyser mot en fra boksidene: Varslerne alle er betydelig yngre og betydelig lenger nede i makthierarkiet i et Arbeiderparti der Giske selv var nestleder, har bekledd en rekke statsrådposter og har hatt et stort og mektig nettverk. Det er gjennomgående at varslerne i utgangspunktet så opp til Giske, en mann som hyppig ble omtalt som en mulig statsministerkandidat. Alder og posisjon gjør at maktbalansen i alle historiene er svært skjev.

Det er også verdt å legge merke til at flere av varslerne oppgir at de «frøs» i situasjonen de varslet om. De framstår nærmest som paralysert: Noen av dem gir uttrykk for at de var overrasket eller sjokkert over det de opplevde som krenkende handlinger. Flere av dem forteller at de forsøker å komme seg ut av situasjonen ved å normalisere og avseksualisere situasjonen, ved å snakke om politikk.

Slik beskrives dette av en av varslerne:

«Det går nå opp for meg at jeg ikke husker om jeg har en rett vei ut fra stua til utgangsdøra, eller om det er noe jeg må forbi på veien. Etter at jeg innser at jeg ikke er hundre prosent sikker på veien ut, følger det en periode hvor jeg ikke husker hva som skjedde. Jeg har ingen mistanke om eller grunn til å tro at det var noe mer alvorlig som skjedde i denne perioden. Jeg har et glimt av at jeg er avkledd på overkroppen, mens jeg fremdeles snakker om valgkampen i Oslo.»

[ Jette Christensen: Smertefullt å lese innleggene til unge Ap-kvinner ]

Det er også verdt å legge merke til at flere av varslerne gir uttrykk for at de ikke ønsker å sverte partiet. Forfatteren skriver: «Da jeg intervjuet varslerne, uttrykte flere av dem en slags tilbakeholdenhet, eller nøling, da de skulle beskrive det som hadde skjedd. Ingen av dem kan beskyldes for å dramatisere sine historier, snarere tvert om. De unngikk konsekvent å betone faktabeskrivelsene med ladede adjektiver.»

Eneste metoo-sak som ble omtalt slik

Ikke minst er det rådende maktperspektivet som ble lagt på Giske-saken underlig sett i lys av at denne saken var en del av en større metoo-bevegelse som skjedde samtidig i mange land og mange ulike miljøer. Trond Giske var hverken den første eller siste det ble varslet om. Det samme skjedde i alle de politiske partiene, i media, i Forsvaret, i kultursektoren og en rekke andre arbeidsplasser og organisasjoner. At varslingene mot Giske skulle stå i en særstilling som politisk maktkamp faller på sin egen urimelighet.

Giske-saken var derimot den eneste av varslingssakene fra denne perioden der miljøet rundt den påvarslede fikk lov å farge historiefortellingen så sterkt både i eget parti og i pressen. Dette skjedde til tross for hans eget parti hadde slått fast at han hadde brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering.

Det burde fått flere i både Arbeiderpartiet og i norsk presse til å tenke seg nøye om før de slukte maktkamp-perspektivet rått.

[ Størst av alt er Trond Giske ]