Ledet til slaktebenken?

Et av de sterkeste inntrykkene i Holocaust-minnesmerket Yad Vashem i Jerusalem er de mange vitnene som forteller om sine erfaringer fra nazistenes jødeutryddelse. Mange av dem hadde aldri fortalt sin historie da de ble spurt om å bidra. I Israel var idealet «sabraen«, den frie jøden som kjempet for sine rettigheter, og jødene som ble drept uten motstand passet ikke med det.

Forestillingen om de feige og beregnende jødiske lederne går rett inn i anti-semittiske myter og gir bidrag til dem som hevder jødene selv bidro til Holocaust

—  Erling Rimehaug

Det var først med rettssaken mot en av hovedarkitektene bak Holocaust, Adolf Eichman, i Jerusalem i 1960 at de overlevendes vitnesbyrd kom fram. Historiene hadde en sjokkartet virkning på det israelske samfunnet. Etter det er Holocaustminnene blitt en vesentlig del av israelsk mentalitet.

Ondskapens banalitet

Den kjente jødiske vitenskapskvinnen Hannah Arendt fulgte rettssaken og skrev om den i boken «Eichmann i Jerusalem» fra 1963. Det var der hun formulerte begrepet «ondskapens banalitet». Adolf Eichmann framsto for henne som en helt gjennomsnittlig funksjonær, et vanlig menneske som mente han bare gjorde jobben sin. At hvem som helst kunne bli massemorder, gitt de rette omstendigheter, er blitt en populær teori.

En av dem som har protestert mot dette, er historikeren Deborah E. Lipstadt. I boken «The Eichmann Trial» fra 2011 skriver hun at Eichmann var drevet av sin nazistiske overbevisning og ikke bare et lydig redskap for plikten. Arendts universelle forklaring på ondskapen gjorde det mulig å la være å ta inn over seg antisemittismens grep på europeisk kultur, skriver hun.

Til slaktebenken

Mens Arendt menneskeliggjorde Eichmann, gjorde hun jødene til en ensartet gruppe av offer. De gikk som lam til slaktebenken, skriver hun. Og ansvaret for det legger hun for en stor del på jødenes ledere, som overtalte dem til å ikke gjøre motstand. Hun hevder at langt færre jøder ville blitt drept av nazistene om ikke jødenes ledere hadde samarbeidet med nazistene.

I de fleste okkuperte landene opprettet tyskerne såkalte «Judenrat». De utnevnte gjerne slike som hadde lederposisjoner fra før til ledere for den jødiske befolkningen. De fikk i oppdrag å sørge for nødhjelp til jødene, som var fratatt både eiendom og inntektsmuligheter. Men de måtte også formidle tyske ordrer og overtale jødene til å følge dem. Etter hvert ble de også pålagt å bidra til å samle jødene i gettoer og transportere dem til utryddelsesleirer. Samtidig hadde de muligheten til å redde noen unna.

Moralsk fordømmelse

Den moralske fordømmelsen har dominert mye av litteraturen. Lederne for jøderådene omtales nedsettende som «Ghettodikatorer» og anklages for at de var opptatt av å redde sitt eget skinn på bekostning av andre.

Men hvilke valg hadde de jødiske lederne? Dette spørsmålet er blitt stilt av forskere som ofte konkluderer mindre fordømmende. En av dem er Laurien Vastenhout, som er forsker ved Institute for War, Holocaust and Genocide Studies i Amsterdam. I boken «Between community and collaboration. Jewish Councils in Western Europe under Nazi Occupation», som kom ut på Cambridge University Press i fjor, argumenterer hun for at en ensidig fordømmelse er altfor enkel tilnærming. I boken foretar hun en sammenlignende studie av jøderådene i Nederland, Belgia og Frankrike. 75 prosent av jødene i Nederland, 40 prosent i Belgia og 25 prosent i Frankrike ble drept. Kan den ulike rollen jøderådene spilte ha hatt noen betydning?

Skalkeskjul for redning

Mens lederne for jøderådet i Nederland hele veien mente de var de rette til å lede jødene slik at flest overlevde, tok lederne i Belgia og Frankrike på seg oppdraget fra tyskerne med stor uvilje. Flere av dem trakk seg etter hvert fordi de ble presset til slikt de ikke kunne innestå for eller de ble arrestert for manglende samarbeidsvilje. Mange kunne flyktet, men valgte å bli fordi de så oppgaven som viktig.

Noen lot seg presse langt over grensen for det akseptable, som når jøderådet i Nederland ga tyskerne lister over ansatte som kunne deporteres eller når de oppfordret jødene til å melde seg for myndighetene. Men organisasjonen som ble bygd opp av jøderådene ble i alle disse landene også brukt som skalkeskjul for illegal virksomhet, slik som å redde jødiske barn når foreldrene var arrestert eller å skjule jøder og å gi hjelp til væpnede motstandsgrupper.

Reddet mange

Likevel mener Vastenhout at den store forskjellen mellom landene lå hos tyske myndigheter. I Nederland samarbeidet okkupasjonsmyndighetene aktivt med SS om jødeutryddelsen. I Belgia og Frankrike var militærmyndighetene og det franske Vichy-regimet skeptiske til Eichmanns apparat som de mente tok for mye ressurser og oppmerksomhet fra viktigere oppgaver og kunne skape unødig motstand.

Vastenhout mener at jøderådene i alle fall i Vest-Europa bidro til å redde mange jøder, og at det er tvilsomt om de bidro særlig til å effektivisere Holocaust.

Antisemittiske myter

De jødiske lederne kunne nektet ethvert samarbeid med tyskerne. Det ville umuliggjort hjelpearbeidet som tross alt reddet mange liv. Eller de kunne organisert motstandskamp. Warzawaghettoen er et heroisk eksempel på det. Men det endte jo med at nesten alle døde.

Forestillingen om de feige og beregnende jødiske lederne går rett inn i antisemittiske myter og gir bidrag til dem som hevder jødene selv bidro til Holocaust. Det er viktig at det blir reist motforestillinger mot den.