Magien mellom menneskene

Februar er måneden for pent lys, slaps og glatte veier. Det er måneden for både vinterdepresjon og vinterferie, men ikke minst er det måneden for kjærlighetserklæringer i monitor.

På under en uke har det blitt markert både morsdag og valentinsdag i mange norske hjem – og på sosiale medier. «Dagene der det blir tydelig hvor mye korrupsjon det er i konkurransene «verdens beste mamma» og «verdens beste kjæreste». Her er alle vinnere», som tidligere Vårt Land-kommentator Ane Bamle Tjellaug skrev i denne avisa for noen år siden.

Det er ganske enkelt å kritisere både morsdag, farsdag og valentinsdag for å få oss til å smøre tjukke, urealistiske glansbilder av virkeligheten over sosiale medier. Ikke minst føyer de seg alle inn i rekken av handelsstandens mange gode inntjeningsdager.

Men uansett hvor mye man kan rive seg i håret over disse dagene, er det noe uunngåelig fint med dem likevel.

De er faste dager satt av for å verdsette relasjonene i livet vårt. Det er kanskje både trist og et tegn i tiden at vi trenger egne dager for slikt, men det er likevel ikke til å komme unna at det er et faktum for veldig mange som lever sine raske liv uten å stoppe opp og se rundt seg.

[ Sofie Braut: Kva skal den tenkja som framleis vil ha kvardagen sin tett knytt til bedehus og lågkyrkjeleg forsamlingsliv? ]

Å bryte en relasjon

For flere av oss er det nettopp relasjonene våre som gir livet mening. Samtidig er det for mange nettopp det som gjør livet vanskelig.

I den Oscar-aktuelle filmen The Banshees of Inisherin slår plutselig en gammel venn opp med en annen. Helt uventet vil ikke Colm (Brendan Gleeson) bli med Pádraic (Colin Farrell) på puben klokka to slik de pleier hver dag.

Med det snus virkeligheten på den lille irske øya langt uti havgapet på hodet og regissør Martin McDonagh får muligheten til å fortelle en både sår, uventet og til tider hysterisk morsom fortelling om relasjoner og livsvalg.

Colm har funnet ut at han ikke lenger liker Pádraic. Kanskje han egentlig aldri gjorde det heller. Men i et lite øysamfunn med flest originaler, har han ikke hatt et flust av potensielle venner å velge mellom. Her tar man de vennskapene og relasjonene man får og gjør det beste ut av dem – til et visst punkt i alle fall.

For flere av oss er det nettopp relasjonene våre som gir livet mening. Samtidig er det for mange nettopp det som gjør livet vanskelig

—  Elise Kruse, religions- og featureredaktør

Relasjonene vi ikke velger selv

Filmen forteller om en dyd de fleste av oss i den privilegerte verden vi lever i virker å ha glemt. Nemlig å verdsette mennesker man er satt sammen med, men ikke valgt selv. Være seg familiemedlemmer, svigerfamilie, kolleger eller klassekamerater.

Den får deg til å reflektere over hvem sin feil det egentlig er, hvis du ikke liker dem du omgir deg med. I et samfunn der vi er vant til å velge og vrake, er nok konsekvensen at man også blir ganske kresen i relasjonslotteriet. Vi trenger da ikke tilbringe tid med folk vi ikke umiddelbart har kjemi med, folk vi synes er litt rare, folk vi ikke liker, rett og slett?

Nei, vi trenger jo ikke det. Men hva hadde vi lært om oss selv, om andre, og ikke minst om verden om vi hadde gjort det? Det er godt å si, men det er definitivt ikke ingenting.

[ Vil bygge et «skeivt hellig rom» i kirkebygget ]

Det går an å spørre seg om man ser godt nok etter. Det vil alltid være slik at noen svigermødre er rausere enn andre og noen klassekamerater er kulere å henge med enn andre, men et menneskes personlighet stikker mye dypere enn det.

Den nevrotiske moren din har også andre egenskaper. Høyst sannsynlig har hun også erfaringer du vil ha både glede og nytte av.

Overflødige dager

Så finnes det selvsagt mange eksempler på destruktive relasjoner vi er satt til her i livet, som vi kun har godt av å komme ut av. Men det er ikke disse The Banshees of Inisherin sikter til.

Handlingen her er lagt til 1923. Hundre år senere er det individualismen som i stor grad preger samfunnet vårt, og som også det finurlige plottet utfordrer oss til å gå en ekstra runde med.

Filmen antyder hvor absurd samfunnet ville blitt dersom vi hele tiden skulle hatt relasjonene våre oppe til vurdering og kvittet oss med dem vi ikke fikk noe ut av. Dersom vi konstant skulle målt relasjonene våre etter hva vi fikk ut av dem, ville mange av oss endt opp ganske ensomme.

Et godt og inkluderende samfunn er avhengig av nettopp det motsatte: At vi tar vare på både menneskene og relasjonene vi er satt her med.

Så, hva om vi klarte å gjøre en større innsats for flere av relasjonene våre? Hva om morsdag og valentinsdag ble overflødige dager?

En naiv utopi kanskje. Men det får en til å tenke. Og noen ganger er det akkurat det som skal til.

[ Etterlyser klart signal fra Den norske kirke om ansettelser av ufaglærte musikere ]