Lær oss å telle våre dager

Ifølge Sigmund Freud (Ubehaget i kulturen) er det tre ting som forpurrer menneskets lykke: Herket i de mellommenneskelige relasjonene, naturens overmakt, og så, ikke minst, kroppens skrøpelighet. Freud konsentrerte seg mest om førstnevnte, og slår fast at kroppen alltid vil «forbli en forgjengelig organisme med en begrensning i tilpasning og ytelse.» Norsk helsevesen, derimot, gjør sitt beste for å ugyldiggjøre denne innsikten: Kroppen skal ikke bringe oss lidelse.

Men kroppen er skrøpelig og alle mennesker skal dø. Det er så selvsagt at det ikke trengs å sies – eller gjør det kanskje det?

Morgenbladet har symptomatisk nok glemt at risikoen for å dø faktisk er på 100 prosent

I Morgenbladets store reportasje om førstelinjetjenesten i norsk helsevesen forrige uke, kan vi lese: «Det er hele 25 prosent lavere risiko for å dø (...) hvis du har hatt samme fastlege i mer enn 15 år…» Det Morgenbladet symptomatisk nok har glemt, er at risikoen for å dø, helt uavhengig av fastlegestatus, faktisk er på 100 prosent. Kroppen er forgjengelig, og livet har kun én utgang. For noen er dette et smertelig aktuelt faktum, og det å dø for tidlig er en skjebne ingen forunt.

Retten til å ikke dø

Gitt denne situasjonen, bør vi være hjerteglade for at vi har et velfungerende helsevesen. Det kan både lindre smerte, forlenge livet og forebygge sykdom. Men dødens naturlov endres ikke av den grunn. I den norske debatten om helsevesenet virker det ofte som om livets endelighet ikke er en del av horisonten.

Det er heller som om vi alle, i og med velferdsstat og det historisk høye årstallet 2023, har en rett til å være friske og ikke dø. Og om noen, i dette fortreffelige samfunnet, skulle være syke, eller faktisk altså dø, er det vitne om en alvorlig svikt som noen bør undersøke, beklage og forebygge at noen sinne skjer igjen. I stedet for å juble hver gang en tåre blir tørket eller en dag lagt til en livslengde, forventer vi at staten hindrer smerte og død.

Med en slik rettighetstenkning er det ikke rart helseministre sjelden blir populære.

[ Modum Bad kan måtte kutte 3.000 liggedøgn ]

Et underliggende premiss

I disse dager diskuteres helse i de fleste medier. I helga kunne vi lese store reportasjer i Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen. Ingvild Kjerkol har varslet at helseforetakene må spare millioner, og rapporten fra Helsepersonellkommisjonen som nylig ble lagt fram skaper dyp uro. Devisen er at oppgavene må løses mer effektivt, mer helse per krone.

Er det sikkert at vi løser livets lidelse best ved å kreve at den aldri får finnes?

Det finnes åpenbart gode og mindre gode måter å drive helsevesen på og debatten er derfor viktig. Men det underliggende premisset som vi også godt kan kikke nærmere på, er at menneskeverd betyr smertefrihet og forlengelse av individets levetid. Der ligger også legitimiteten for våre betydelige helsebudsjetter, som i 2023 utgjør rundt 15 prosent av statsbudsjettet.

Men er det sikkert at vi løser livets lidelse best ved å kreve at den aldri får finnes?

Halv kristenarv

Fenomenet sykehus er historisk sett kristent. De første kristnes innsats for syke og trengende var grunnlaget for organisert medisin. Dagens norske helseinstitusjoner er videreføringer av hospitser rundt kirker og klostre i middelalderen. Innsatsen for syke henger sammen med evangeliet og tanken om menneskeverd: Alle er skapt av Gud, og ethvert utsatt liv er et kall til å hjelpe. Det tok de første kristne, og mange kristne etter dem, på alvor.

En annen kristen tanke om mennesket, er at livet ikke er begrenset til våre jordiske dager. «Til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå», sier presten ved hver jordpåkastelse, og mener også det siste. Men mens sykehuset har satt seg i kulturen for å bli, tror folk i synkende grad på etterlivet. Dermed blir individets jordeliv også det eneste meningsbærende for oss. Livet er kun disse timene, båret av denne kroppen. Klart vi knuger oss fast, klart vi krever en henvisning til ortoped når kneet ikke samarbeider.

[ KrF vil ha mer støtte til eldre, barn og frivilligheten ]

Folk vil gjerne få dø. Staten vil gjerne hindre dem i det

La oss få dø i fred

Paradoksalt nok er det i nettopp helsens tidsalder at kravet om lovlig eutanasi er kommet på bordet. Også antallet selvmord i Norge er alarmerende høyt. Folk vil gjerne få dø. Staten vil gjerne hindre dem i det. Kan det være en sammenheng? Når vi så til de grader har tatt helsa i egne hender for slik å holde døden på avstand, kan en uforvarende konsekvens være at vi lengter etter døden likevel. Kan den eneste måten å forholde seg til den på være å velge den selv?

Men døden er dypest sett ikke valgbar. Det å leve er også å innse at livet vil ta slutt, å forsone seg med livets grense. Derfor trenger vi å lære oss å dø. Inge Lønning sa en gang at det bare er to profesjoner som er strengt nødvendige i et samfunn og i et liv, nemlig jordmora og presten. Altså en til å hjelpe oss å komme inn i verden, og en til å hjelpe oss å komme ut av den. Men samtalen rundt helsevesenet stikker kjepper i hjulene for denne hjelpen. Nå er vi kommet dithen at det føles brutalt å si at det ikke er et gode om forventet levealder fortsetter å øke.

Fastlegene Morgenbladet intervjuer snakker om viktigheten av legens håndspåleggelse, om det hellige rommet som skapes når lege møter pasient og om medvandring i smerten. Med andre ord er det ikke alltid medisinske løsninger som trengs mest. Det er snarere medmenneskelighet, kjærlighetens kraft, avhjelpelse av ensomhet, og ja, en anerkjennelse av livets hellighetskarakter. Jeg er glad for at de sier det, men som teolog føler jeg, mildt sagt, at dette er innsikt jeg har vært borti andre steder før. Dette er det eksistensielle og teologiske språket om lidelsen, ikke det fysiologiske.

Forsøkene på å forlenge dødsdømte liv er utslag av en humanistisk impuls, men det er ikke den eneste mulige humanistiske impulsen stilt overfor dødens grense.