Kommentar

Den vanskelige uenigheten

Hva er farligst: saklig og uttalt teologisk uenighet eller sterke adjektiv mot meningsmotstandere?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva kan du kalle folk du er veldig uenig med teologisk? Kan du kalle dem «farlige»? Og hvis du er til høyre for det teologiske sentrum, kan du kalle dem som er litt lenger til venstre for «liberale»?

Det er temaet for en av de mest interessante debattene i avisen Dagen på lange tider. Hvis du ikke er abonnent, får du kortversjonen her. Men først en saksopplysning: I den aktuelle delen av kirken har det i utgangspunktet nokså nøytrale ordet «liberal» blitt ganske ladet, og betyr omtrent det samme som «vranglærer».

Intern uenighet

«Den som beskylder andre for å være liberale, kan med fordel se seg selv i speilet først», skrev redaktør Tarjei Gilje i avisen Dagen for noen uker siden. Poenget hans var blant annet at de fleste blant dagens konservative ville blitt sett på som liberale for noen år siden.

En tankevekkende artikkel, men også litt delikat. Giljes egen avis hadde nemlig kalt pinseteologen Terje Hegertun for «liberal» på lederplass et par måneder før. Noen ante en liten uenighet i Dagens ledelse, og ba umiddelbart om en avklaring. Det fikk de til gagns.

«Avisens mening hevdes på lederplass», presiserte avisen i en ny leder, og denne gangen var artikkelen signert sjefredaktør Vebjørn Selbekk. Han presiserte at avisen «selvfølgelig mener at Hegertun er en liberalteolog», og i tillegg «faktisk er farligere enn andre liberalteologer».

Ekstern uenighet

Da rykket Pinsebevegelsens øverste valgte leder, Øystein Gjerme ut. Han ba Dagen om å «besinne seg i sin retorikk og gjentatte angrep på enkeltpersoner». «Vi tar sterkt avstand fra denne type personangrep og mener dette er en utidig måte å angripe saken på», fortsatte han.

Gjerme har sikkert blitt takket for uttalelsen, men har garantert fått nok av det motsatte til at han har hatt noen dårlige dager på jobben. Er han rett og slett i ferd med å bli liberal selv? Utviklingen mot liberalteologi begynner jo gjerne med forståelse og respekt. Den nokså intense debatten etterpå har blant annet handlet om det.

Soldat eller hyrde?

Det som gjør debatten så interessent, er at den viser tydelig fram to retninger i den delen av kirken som ikke heter Den norske. De fleste frikirkelige har et tradisjonelt syn på ekteskapet. Men de skiller lag i spørsmålet om hvordan man skal sette ord på det.

Selbekk er en soldat. Han er prinsipiell og tydelig. I debatten om ytringsfrihet, for eksempel, kaller han seg en fundamentalist. Det er ikke snakk om å vike en tomme. Om noen hadde rettet en pistol mot tinningen hans og bedt ham om å moderere seg, ville han gjort det motsatte.

Samtidig er han god på å skille sak og person. Han forstår ikke hvorfor det kan oppleves som personangrep å kalle noen for «farlig». Selv blir han gjerne venner med mennesker med «farlige» standpunkter. Det så vi da han deltok i realityserien Farmen kjendis.

Men pastor er han ikke. Det er ikke jobben hans. Det er den store forskjellen på ham, Gjerme og flere av dem som har støttet Gjerme. De er ikke bare pastorer, men pastorer i såkalte storbymenigheter. Den nevnte redaktør Gilje er forresten medlem av eldsterådet i Kristkirken, også det en typisk storbymenighet.

«Familie» eller meningsfellesskap?

En storbymenighet tiltrekker seg urbane mennesker – studenter og unge voksne. Ganske mange av disse medlemmene deler Hegertuns syn på likekjønnet samliv, noen av dem lever til og med i et selv. De identifiserer seg like fullt med kulturen i pinsekirkene, kommer på gudstjenestene og setter pris på forkynnelsen. Og det blir stadig flere av dem.

For å si det sånn: De fleste opplever at ordet farlig er det motsatte av velkommen

—  Alf Gjøsund, gjestekommentator

Hva skal Gjerme og de andre pastorene si til disse medlemmene? At de er farlige fordi de er liberale?

For å si det sånn: De fleste opplever at ordet farlig er det motsatte av velkommen. Farlig betyr uønsket. Stempler man Hegertun som uønsket, stempler man disse også. I hvert fall vil de føle det slik.

Det har vært gjentatt, igjen og igjen, at en menighet ikke er et meningsfellesskap. Man blir ikke kristen av å mene noe, men av å tro på Kristus. Man sammenligner gjerne en menighet med en familie – et organisk fellesskap av mennesker som er Guds barn.

Er det ikke slik likevel? Er menigheten likevel bare et fellesskap av mennesker som etter grundig vurdering har kommet til at de deler ledelsens syn på alle spørsmål?

Konservative, men åpne

Måten disse pastorene løser saken på, er å være åpne om sitt konservative syn på samliv, men uten å stemple de som mener noe annet. De siste årene er dette blitt stadig mer vanlig blant ledere med et tradisjonelt syn.

Og det er ganske gjennomført. I tre-fire år lyttet jeg systematisk til prekenene i Salt-menigheten i Bergen. Jeg har aldri hørt Gjerme, eller noen annen pastor i menigheten, angripe en eneste person fra talerstolen. De tror ikke på angrep. De tror på forkynnelse av Bibelen, slik de og Pinsebevegelsen forstår den.

Det er bakgrunnen for Gjermes svært tydelige svar til Selbekk.

Noen føler at ordbruken ikke nødvendigvis skyldes fromhet, kanskje faktisk det motsatte

—  Alf Gjøsund, gjestekommentator

Som vi har sett mange ganger før er «liberal» og «vranglære» kode rød i noen kristne miljøer. Da går teppet ned. Samtalen opphører. Man mister tilliten. Noen stopper de faste gavetrekkene, eller endrer testamentet sitt. Antakelig er det derfor vi først nå får denne debatten.

Egentlig handler den om hva som er mest farlig: Saklig og uttalt teologisk uenighet eller sterke adjektiv mot meningsmotstandere. Noen føler at ordbruken ikke nødvendigvis skyldes fromhet, kanskje faktisk det motsatte. Eller frykt for ikke å være på rett side selv. Da er det viktig at linjen tegnes opp slik at man selv er godt innenfor.

Men det er vanskelig å sette ord på. For det er jo nettopp det man ikke vil: stemple folk.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar