Kommentar

Når livsglede blir problematisk

Er det bare de som mener at livet ikke er verdt å leve som kan være kritisk til assistert befruktning og anonyme donorer? I så fall blir det vanskelig å være imot sabotasje av en kondomfabrikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For få dager siden skrev NRK interessant om anonyme Julie som er unnfanget ved hjelp av en sæddonor. «Jeg føler meg masseprodusert», sa den 36 år gamle kvinnen til statskanalen etter å ha sporet opp omkring 20 genetiske halvsøsken. Hun aner ikke hvor mange flere som finnes og synes det er «absurd å gå i butikken og møte mennesker som ligner meg selv, og som kan være et halvsøsken».

I ulike debatter – og i kommentarfelter – møtes Julie av mye sympati. Ikke minst ønsker mange å begrense antall barn en sæddonor kan være genetisk far til. Samtidig mener flere at det er uryddig av «Julie» å kritisere en praksis som har gitt henne livet. Så lenge hun ikke mener det beste ville vært å ikke bli født, bør hun være takknemlig overfor foreldrene, donor og helsepersonell.

Surrogati

Ved første øyekast fremstår det kanskje logisk å vektlegge om de som blir født ved hjelp av kunstig befruktning mener livet er verdt å leve. I hvert fall valgte filosofen Ole Martin Moen, som selv hadde fått barn ved hjelp av anonym eggdonor og surrogati, å gjøre temaet til et hovedpoeng i et intervju i Vårt Land (5. april 2014). Konfrontert med det faktum at barnet hans ikke ville vokse opp med en mor, sa Moen:

«Mange vokser opp under vilkår som ikke er optimale. Jeg tenker at dette er en moderat ulempe, og en ulempe er ikke noe argument for et forbud mot at homofile skal få barn. Jeg er sikker på at vi skal klare å gi dem et liv som er verdt å leve.»

Om 15-20 år vil disse barna kunne fortelle om sin situasjon. Selv om mange antagelig vil ha mye godt å si både om oppveksten og mors innsats, tror jeg også mange vil spørre: Hvorfor mente politikerne at akkurat jeg verken trengte en far eller to foreldre?

—  Espen Ottosen, gjestekommentator

Setter pris på livet

Jeg tror at de aller fleste barn som ikke kjenner sitt genetiske opphav, for eksempel fordi de er blitt til gjennom kunstig befruktning, vil sette stor pris på livet. Derimot mener jeg at en slik realitet i liten grad er et relevant argument.

Tenk på et menneske som ble til gjennom et seksuelt overgrep. Selvsagt må vedkommende ha mulighet til både å verdsette livet og å betrakte overgrepet som helt forkastelig – selv om det er den direkte årsaken til vedkommendes eksistens. Det blir derfor urimelig at vurderingene vi gjør av omstendighetene knyttet til den enkeltes unnfangelse skal avgjøres av hva barnet sier om sin livskvalitet som voksen.

Realiteten er at svært mye kan betraktes som akseptabelt hvis eneste målestokk er hvorvidt mennesker er takknemlig for livet. Det frister å vise til en tenkt sabotasje på en kondomfabrikk. Resultatet kan selvsagt bli tusenvis av barn som forteller om god livskvalitet. Likevel er det noe som skurrer kraftig hvis sabotasjen dermed anses for å være etisk høyverdig.

Potensielle barn

Også rent logisk og filosofisk er det problematisk å hevde at alle former for kunstig befruktning er forsvarlige så lenge barna som lages stort sett får gode liv. For når avgjørelsen skal tas, forholder vi oss bare til potensielle barn – ikke reelle barn.

Nettopp derfor hevder bioetikerne Berge Solberg og Bjørn Hoffmann i boka Etikk i helsetjenesten at vi står overfor paradoks hvis vi viser til «barnas beste» når temaet er assistert befruktning: «Problemet er at disse barna ikke finnes på vurderingstidspunktet. Gjør vi da godt mot dem (som ikke finnes) ved ikke å gi dem eksistens? Kan vi handle galt mot noen ved å gi dem eksistens?»

Slik sett er det stor forskjell på å diskutere ulike former for kunstig befruktning og å diskutere adopsjon. Når temaet er adopsjon står vi overfor barn som allerede finnes. Å frata dem deres eksistens, betyr å ta livet av dem. Derfor er eneste mulighet å vurdere hvordan de kan få et best mulig liv.

Jeg tror en viktig samtale blir ødelagt hvis barna det gjelder, både fra foreldre og storsamfunnet, møtes av argumentet «du bør ikke klage over at du lever»

—  Espen Ottosen, gjestekommentator

Konsekvensen av å si nei til kunstig befruktning er derimot at et eller flere barn ikke blir til – og det er helt uproblematisk. Også fordi det er en logisk umulighet å spørre et menneske som aldri ble til om det ville foretrukket å eksistere!

Lang taushet

Fortellingen til «Julie» om å være donorbarn illustrerer at innføringen av nye biologiske teknikker ofte foregår uten at vi hører barnas stemmer. Av opplagte grunner vil barna være tause i mange år før de kan reflektere over sin situasjon. Derfor foregår debattene stort sett bare på premissene til voksne som ønsker barn.

Jeg tror vi bør forvente mange historier som ligner på det Julie forteller. For antallet barn som blir til gjennom kunstig befruktning øker – og stadig nye metoder er blitt akseptert. Jeg tror en viktig samtale blir ødelagt hvis barna det gjelder, både fra foreldre og storsamfunnet, møtes av argumentet «du bør ikke klage over at du lever».

Det er snart tre år siden enslige kvinner i Norge fikk mulighet til kunstig befruktning – etter vedtak i Stortinget. Om 15–20 år vil disse barna kunne fortelle om sin situasjon. Selv om mange antagelig vil ha mye godt å si både om oppveksten og mors innsats, tror jeg også mange vil spørre: Hvorfor mente politikerne at akkurat jeg verken trengte en far eller to foreldre?

Det spørsmålet bør ikke avfeies.

Les mer om mer disse temaene:

Espen Ottosen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar