Da 14 samekvinner sang salmer på Gro Harlem Brundtlands kontor

6. februar 1981 møtte jeg den nyslåtte statsministeren Gro Harlem Brundtland i Lille Grensen i Oslo. Hun var på vei fra regjeringskontoret til Stortinget. Vi slo av en kort prat, og i forbifarten nevnte hun at det satt noen samekvinner på kontoret hennes.

En ting er å heie fram samisk kultur og identitet. Men når det oppstår konflikt om naturressurser blir hva vi mener med samenes rettigheter satt på prøve

Jeg ble nysgjerrig og gikk opp til regjeringsbygget, der jeg den gang kunne komme helt opp i 15. etasje uten at noen spurte hva jeg skulle der. På møterommet på statsministerens kontor satt ganske riktig 14 samekvinner, samt ei lita jente - alle i kofter. De sang salmer. Og de fortalte meg om hvorfor de satt der: De måtte få statsministeren til å forstå at det var nødvendig å stanse Alta-utbyggingen.

Kvinnene ville ikke gi opp

Noen uker før hadde motstandsbevegelsen mot utbygging gått på sitt største nederlag. 600 politifolk hadde ryddet leiren som blokkerte anleggsarbeidet i Stilla. Demonstrantenes utstyr var beslaglagt og forsøkene på å gjenoppta protestene virket nytteløse. Anleggsmaskinene hadde igjen begynt å dure på veien som demonstrantene hadde sperret. Men noen kvinner ville ikke gi opp.

Da Gro Harlem Brundtland kom ut på Slottsplassen etter å ha blitt utnevnt til statsminister den 3. februar, ble hun møtt av en gruppe samekvinner. De ba om å få et møte med statsministeren, og fikk en avtale om å komme tre dager senere.

[ På disse punktene kan bredt Ukraina-forlik slå sprekker ]

På møtet ba de Gro Harlem Brundtland innstendig om å stanse utbyggingen i Alta. Hun svarte at det var umulig for henne å gjøre om Stortingets vedtak. Hun reiste seg så og gikk til Stortinget. Kvinnene ble sittende. Og de gjorde det klart at de aktet å bli der inntil de fikk positivt svar. Statsministeren kom ikke tilbake, men midt på natta kom politiet og bar kontor-okkupantene ut. De ble verken arrestert eller anmeldt. De neste ukene ble de i Oslo, hvor de blant annet støttet samer som sultestreiket.

Saken ble for belastende

I slutten av februar 1981 ble anleggsarbeidene i Alta likevel stanset. Påskuddet var at samiske kulturminner i området først måtte registreres. Den politiske realiteten var at saken var blitt for belastende for den nye regjeringen, og at motsetningene var blitt altfor sterke, ikke minst i Finnmark. Hvor mye kvinnenes aksjon betydde, er ikke godt å si. Men de fikk i alle fall bevist at det nytter å ikke gi opp.

Da jeg for et par dager siden så filmen «La elva leve», fikk jeg mange dramatiske minner gjenopplivet. Jeg husker den intense atmosfæren inne i lavvoene hos de sultestreikende utenfor Stortinget i 1979. Den ladede borgerkrigsstemningen da det til og med ble drøftet å sette soldater inn mot de sivilt ulydige i Stilla. Da opplevde jeg at statsministerens kontor ba meg droppe en sak jeg skrev på. De ville holde meg ansvarlig om den førte til at liv gikk tapt.

Salmesyngende damer

Likevel er det møtet med kvinnene på statsministerens kontor jeg husker best. Disse salmesyngende damene var langtfra den anarkistiske trusselen mot demokratiet som ble manet fram mot Alta-demonstrantene. Mye sterkere enn før forsto jeg at dette handlet om langt mer enn en protest mot en kraftutbygging. Det var et folk som gjorde motstand mot å forsvinne. Å bevare naturen var nødvendig for å bevare kulturen deres. Og nå hadde de fått nok av aldri å bli tatt hensyn til i storsamfunnets beslutningsprosess.

I stedet for å gjemme sin identitet i skam, ble det mulig å være stolt av å være same.

—  Erling Rimehaug, kommentator

Stortingspresident Guttorm Hansen var en mann jeg satte høyt, og også hadde god kontakt med. Men i Alta-saken skuffet han meg. Han sto beinhardt på at når Stortinget hadde vedtatt noe, så var det å slåss mot iverksettelse det samme som å bryte med demokratiet. Men for meg ble det klart at den lange og formelt korrekte prosessen hadde vært blind for viktige realiteter: Nemlig at det fantes et samisk folk i Norge, og at de hadde rettigheter. Da var det nødvendig med en sikkerhetsventil i demokratiet.

Et tidsskille

Alta-aksjonene ble et tidsskille for samenes stilling i Norge. Samerettsutvalget ble oppnevnt, og det førte til opprettelse av Sametinget og til at samenes rettigheter som eget folk ble anerkjent. Kanskje vel så viktig var den bevisstgjøringen som skjedde blant samene selv. I stedet for å gjemme sin identitet i skam, ble det mulig å være stolt av å være same. Mange begynte å søke etter sine kulturelle røtter, og det har vært en voldsom oppblomstring av samisk kultur.

[ Dødstallet fortsetter å stige i Tyrkia ]

Men Alta ble utbygd. En ting er å heie fram samisk kultur og identitet. Men når det oppstår konflikt om naturressurser blir hva vi mener med samenes rettigheter satt på prøve. På Fosen durer fortsatt vindmøllene, selv om Høyesterett har fastslått at de er satt opp i strid med samenes rettigheter. Det er mange slike konflikter på vei.

Vern av kultur og natur

Samer driver ikke bare med reindrift. Også samer kan ønske at naturen utnyttes til andre formål, sier en talsmann for et av partiene i Sametinget til Klassekampen. Men vern av kultur og selvstendighet må også må innebære vern av natur. Det lærte jeg av kvinnene på toppen av regjeringsbygget.

Da Frank Rossavik intervjuet Gro Harlem Brundtland for Vårt Land i august 1990, sa hun at Alta-utbyggingen var et feilgrep. La oss ikke gjøre nye feilgrep.