Minneord: Jan Arnold Erichsen

Det var presten i han som aldri lot det internasjonale engasjementet slippe taket i han.

Da vi søndag fikk melding om at Jan Arnold Erichsen, Jappe, var død, dukket et bilde fra 1986 opp i minnet. Syv uker var gått siden Arne Olav Øyhus ble kidnappet i Sør-Sudan. Jappe hadde i disse ukene reist frem og tilbake for å møte dem som kunne få han fri. Når han ikke reiste, satt han ved telefonen. Da det til slutt lyktes, møtte Jappe han i Etiopia. De to omfavner hverandre så hardt og hjertelig at de til slutt ruller rundt i gresset. Fotografen maktet å fange Jappes glede slik at den lyser fra Etiopia og ut til oss avislesere her i Norge. Jappe som tok vare på sine medarbeidere. Jappe med et nettverk av innflytelsesrike personer som kunne få ting til å skje. Jappe med en smittende glede.

[ Jan Arnold Erichsen er død: - Ruver i Kirkens Nødhjelps historie ]

Sjef for Norges største bistandsorganisasjon

Det var ikke gitt at Jappe skulle bli sjef i en av Norges største bistandsorganisasjoner, bygge den ut til å bli større og en stormakt i opplysningsarbeid og politisk innflytelse. Dialekten røpet alltid at han kom fra Arendal. Derfra gikk veien til Det teologiske menighetsfakultet, via feltprestkorpset for deretter å bli sjømannsprest i New York og Hamburg og utesekretær i Sjømannsmisjonen.

Det var det mange som hevet øyenbrynene da styret i Kirkens Nødhjelp i 1978 hentet han til å etterfølge Sigurd Aske som generalsekretær: Hvem var denne mannen? Han hadde ikke erfaring med nødhjelps- eller bistandsarbeid? Det tok ikke lang tid før han viste at han kunne lytte, lære og skape forandring. 1980-tallets verden var full av kriser og full av muligheter. Det var tiåret som viste at bistand og nødhjelp ikke bare handler om barmhjertighet, men også om rettferdighet og ansvarlig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Denne erkjennelsen preget og forandret Kirkens nødhjelps engasjement i land som Guatemala, Etiopia, Eritrea, Afghanistan, Sudan og Det sørlige Afrika. Dette krevde også at Kirkens Nødhjelp sammen med norske kirker, tok ansvar for opplysningsarbeid i Norge. I grenselandet mellom bistand, nødhjelp og politikk, var Jappe en bistandsleder som opptrådte tydelig, med en klar bevissthet om det som er oppgaven for en kirkelig organisasjon og hva som er politikernes ansvar.

Alltid prest

Jappe var alltid prest, uansett stilling. I 1992 kom han til et punkt hvor han tenkte at nå hadde han gjort det han skulle i Kirkens Nødhjelp. Han søkte og fikk domproststillingen i Kristiansand. Der ble han en høyt verdsatt prest og predikant som utfoldet seg med sitt hjertespråk. Det handlet om troen på Jesus og Guds kjærlighet til mennesker. Og, det handlet om hvordan troen er en drivkraft i arbeidet for rettferdighet og fred.

Det var presten i han som aldri lot det internasjonale engasjementet slippe taket i han. Det handlet om trofasthet overfor mennesker han hadde møtt. Med sitt brede nettverk ble han også i sin nye stilling en viktig medspiller for norske myndigheter i forsøkene på å bidra til at dempe spenningene mellom Etiopia og Eritrea. Han kjente alle de viktigste politiske ledere i de to land, men kunne ikke forhindre at det utviklet seg til krig. Den fikk en avslutning som Etiopia lenge hadde vansker med å godta, mens Eritrea ble et hardhendt regulært diktatur. Da hadde Jappe gjort alt som var mulig for en utenforstående å få til, og måtte lære seg til å leve med sorgen over at det ble slik.

Sørlandet i hans hjerte

Men, Sørlandet var også landsdelen i hans hjerte. I 2002 var det hundre år siden Vilhelm Krag først skapte begrepet «Sørlandet». Jappe ble kalt til å lede planleggingen av feiringen. Det gjorde han med glede og sin lett gjenkjennelige entusiasme. Omtrent samtidig ble han styreleder i Flyktningerådet (nå: Flyktninghjelpen). Der fikk han på ny et norsk hjemsted for sitt internasjonale engasjement, i godt samarbeid med generalsekretær Raymond Johansen som hadde omfattende erfaringer fra samme del av verden som han selv.

Jappe lyste alltid av glede nå han kunne fortelle om morgenstundene når han med båten dro ut fra hytta for å trekke garn eller sende et snøre ned mot bunnen. Kanskje var det disse stundene som gjorde han til det tvers gjennom sosiale menneske han var. Og, som gjorde at det var med stor glede han tok med andre barn og voksne for å la dem oppleve sjølivet.

Jappe, Lissy, Charlotte, Gisle og Gaute var en familieenhet preget av kjærlighet, respekt og gjensidig omsorg. De hørte sammen på en slik måte at vi andre alltid kjente at der kunne vi være med gleder, sorg, bekymring og engasjement.

Jappe ble etter hvert pensjonist, men hans engasjement tok aldri slutt. Det er talende at menigheter på den andre siden av kloden helt til det siste har hatt han på sin bønneliste. Han var elsket og respektert av kirker og politikere. Motivert av sin tro bidro Jappe til å forandre vår kirke. Vi er dypt takknemlige for å ha vært hans venner og medarbeidere, og lyser fred over hans gode minne.