Må visjoner føre til fall?

«Det er torsdag kveld, 1. juni, 2006. Norges største frimenighet, Levende Ord, har lukket dørene for pressen. Det har kokt i den fremgangsrike menigheten det siste halvåret, og i kveld står det mye på spill. Den dramatiske kvelden ender med at Levende Ords grunnlegger og ubestridte sjef gjennom 14 år løper ut av lokalet, for aldri å komme tilbake.»

Er en menighet en bedrift som hele tiden skal vokse? En levende menighet er snarere en organisme. Alle organismer har en begrensning.

—  Erling Rimehaug

Slik innleder avisen Dagen sin nye podkastserie om menigheten Levende Ord i Bergen, som gikk fra enestående vekst og framgang til fullstendig kollaps i løpet av et drøyt tiår. Bergensavisen er tydelig inspirert av podkasten om menigheten Mars Hill i USA. I likhet med Levende Ord hadde den den vært inspirasjon og forbilde for mange andre pastorer, og sammenbruddet gjorde sterkt inntrykk.

– Måtte det gå slik? spør sjefredaktør Vebjørn Selbekk i den første episoden – og antyder at svaret er ja.

En menighet som overlever

Jeg kom til å lytte til Dagens podkast samtidig som jeg så serien «Sprengkraft» om IMI-kirken i Stavanger på TVL. Her var det mye som lignet: En visjonær leder som var overbevist om at de planene han fikk for menigheten kom fra Gud, og som kjørte dem gjennom med stor kraft mot alle innvendinger. En voldsom ekspansjon og en dristig økonomisk satsing drevet av profetier. Men menigheten i Stavanger lever i beste velgående lenge etter at Levende Ord er historie.

Mens Dagens podkast er et redaksjonelt produkt, er «Sprengkraft» historien om menigheten slik den selv ønsker å framstille seg. For eksempel sies det mye om hvordan Martin Cave reagerte på kritikken mot ham og menigheten. Han følte seg i flere år som en pestsmittet som alle holdt seg unna, sier han. Men vi får vite lite om hva kritikken dreide seg om. Ingen av kritikerne kommer til orde. Også i Stavanger ligger sårede mennesker tilbake i grøftekanten der menigheten har toget fram, uten at deres perspektiv er med. Det er greit nok med et TV-program laget på egne premisser. Men det gir ikke så godt grunnlag for å sammenligne.

Pastoren som konge

«Enevald Flåten ble kronet til konge», sies det i podkasten om lederen og gründeren for Levende Ord. Han var den ubestridte sjefen som bestemte hvor veien skulle gå. Det ble kombinert med en teologi om Herrens salvede som skulle gå foran og lede folket. Dermed ble lederen hevet over kritikk.

Flåten var en ypperlig inspirator som utløste en enorm entusiasme og virketrang. Men han hadde problemer med å gi fra seg kontrollen, med å delegere reell myndighet til sine medarbeidere. Når menigheten vokste i superfart, ble dette kritisk.

Martin Cave hadde noe av den samme rollen i Stavanger. Han var lederen som pekte ut veien og inspirerte til å bli med på den. At han understreket at visjonene ikke var hans egne, men kom fra Gud, ga dem ikke mindre autoritet. Men selv om han spiller en hovedrolle i serien, får jeg ikke det samme inntrykket av en leder som er hevet over kritikk. Selv om han ikke viker en tomme når det gjelder veien de skal gå, så er han i stand til å gi ansvar til andre. Han har ikke samme behov for full kontroll. Det gjør det enklere å håndtere rask ekspansjon.

Vekst viser at Gud er med

Menighetsvekst var et begrep som dukket opp på 1970-tallet. Sosiologi og organisasjonsteori ble tatt i bruk for å finne ut hvorfor menigheter stagnerte eller vokste. Megakirker med voldsom vekst dukket opp i USA og Asia og ble inspirasjonskilder. Hos menighetsvekstprofeten Peter Wagner ved Fullerseminaret i USA ble dette utviklet i karismatisk retning, og hans tenkning hadde stor innflytelse på mange menigheter som ble startet på slutten av forrige århundre.

Vekst ble mange steder sett som et kriterium på at man var i pakt med Guds planer, et bevis på Åndens virke. De menighetene som vokste, trakk til seg mennesker som ville være med på det Gud gjorde – og dermed ble veksten akselerert. Det ble skapt stor entusiasme. Møtene var preget av sterkt «trøkk» av lovsang og begeistring. Dette beskrives gjerne som et sterkt gudsnærvær.

Når veksten stagnerer.

Men når veksten stagnerer og begeistringen dabber av, oppstår en krise. «Jeg følte at noe av gudsnærværet var borte», sier en fra Levende Ord om denne fasen. Når vekst er tegnet på at man er i Guds vilje og begeistringens brus betyr at Gud er nær, blir slikt vanskelig å forholde seg til.

En slik krise kan møtes med enda større visjoner, med større anstrengelser. Det kan pøses på mer effekter, sterkere appeller og nye aksjoner. Dermed ender det lett i utbrenthet, frustrasjon og konflikter.

Men er en menighet en bedrift som hele tiden skal vokse? En levende menighet er snarere en organisme. Alle organismer har en begrensning. Det er bare kreftceller som fortsetter å vokse i det uendelige. At veksten stanser opp, er en naturlov. Det viser at man fortsatt er levende, og ikke en maskin.

Vekst i dybden

Kristne mystikere som Johannes av Korset forteller oss at når vi opplever at Gud trekker seg bort og blir fraværende, så er det et kall til å stanse opp og gå dypere ned. Til å finne at Gud også er i fraværet og har noe å lære oss der.

I IMI-kirken forteller de at det å stanse opp aktiviteten og være stille er en sentral verdi som alle ledere oppmuntres til. Jeg ser ikke bort fra at det kan være en grunn til at de har taklet både vekst og manglende vekst bedre.

Visjonære ledere kan få mye til å skje. Det er ikke visjonene som er grunnen til at det ender med kollaps. Men når vekst blir et mål i seg selv og evnen til å skape entusiasme forveksles med Guds nærvær, er det åpnet for stolthet, menneskedyrking og aktivitetsjag. Og skapt stor fallhøyde.