Med Gud under jorden

«Vi har støtt Gud bort fra jordens overflate. Vi må bygge ham et fristed under jorden.»

Det er snart 150 år siden Fjodor Dostojevskij skrev disse ordene. Men jeg kjenner et støt av gjenkjennelse i Dimitrij Karamasovs replikk. Gud regnes stort sett som irrelevant eller uønsket i vårt samfunn. Det er greit at noen av oss tror på ham. Men vi bør ikke belemre alle andre med ham.

Vi trenger å gå dypere, gå bak verdiene og normene og kulturkampene og lete seg fram til det som ligger under og gir mening til alt dette. Til det som ble borte da Gud ble forvist

—  Erling Rimehaug

Det skaper en form for sorg både hos meg og andre. Og et ønske om å gi Gud plassen tilbake. Det kan inspirere til en kulturkamp, der vi slåss med makt for å bevare så mye som mulig av kristen kulturarv. Men dermed risikerer vi å bidra til ytterligere sekularisering ved også å sekularisere troen, som Eivor Oftestad skriver i en artikkel i siste nummer av det svenske tidsskriftet Pilgrim.

«Når kristendommen får rollen som leverandør av samfunnets verdier oppstår en utilsiktet sekularisering, en selvsekularisering. Det begynner som mystikk, men slutter som politikk. Og troen blir en kulturarv», skriver Oftestad.

[ Hvis Gud ikke finnes ]

Hvis Gud ikke finnes

Det er noe lignende Dostojevskij sier: Det er ikke på overflaten, men under jorden vi må skape rommet for Gud.

Dimitrij Karamasov var på vei ned i Sibirs kullgruver for å sone for et drap han ikke hadde begått. Det var halvbroren hans som drepte deres felles forhatte far. Han hadde latt seg inspirere til det av en av de andre brødrene, Ivan Karamasov. Ivans replikk er trolig Dostojevskijs mest berømte: «Hvis Gud ikke finnes, så er alt tillatt.»

Men alt er ikke tillatt i et samfunn der Gud er utelatt fra regnestykket. Det er mye som fordømmes på det sterkeste i dagens samfunn. Rasisme, maktmisbruk mot kvinner, overgrep mot barn, fordømmelse av homofile er noen eksempler. Det gudløse samfunnet er ikke uten moral, og heller ikke uten sanksjoner mot de som bryter den.

Gudløst samfunn har normer

Så kan vi si at denne moralen kommer fra kristendommen. Likeverd og menneskeverd var utenkelige begreper i det antikke samfunnet før kristendommen. «Å leve i et vestlig land er å leve i et samfunn som gjennom århundrer har blitt gjennomgripende omformet av kristne forestillinger og forutsetninger. Så dyptgående er kristendommens innflytelse på utviklingen av vestlig sivilisasjon at det har forsvunnet ut av syne», skrev historikeren Tom Holland nylig i en artikkel med tittelen «Humanisme er kjetteri».

Om det er slik at vi har drept Gud, så lever vi fortsatt med minnet om ham. Derfor er vi ikke nødvendigvis på vei tilbake til det førkristne samfunnet og dets verdier. Også det gudløse samfunnets moral er dypt preget av kristendommen.

Gud bringes ikke tilbake med politikk

Men når det er menneskers lykke, og ikke Gud, som er målestokken, så blir disse verdiene ofte forstått på en annen måte enn det som har vært den kristne moralen. Vi ser det særlig i synet på menneskelivet og menneskets selvbestemmelse. Der kan den nye moralen komme på kollisjonskurs med det som var sett som kristne verdier.

Vi har selvsagt alle retten til å kjempe for våre verdier i samfunnsdebatten. Men Gud bringes ikke tilbake ved politiske midler. Det må skje på et dypere plan.

Vi må bygge et fristed for Gud under jorden, sier Dostojevskij. For meg sier det noe om å gå dypere, gå bak verdiene og normene og kulturkampene og lete seg fram til det som ligger under og gir mening til alt dette. Til det som ble borte da Gud ble forvist.

[ Kjersti Toppe: – Folk bryr seg om kirkene sine ]

Det evige liv

«Det handler om noe så enkelt – og så vanskelig – som å tro i en tid av vantro. Tro er verken kulturarv eller kulturkrig», skriver Eivor Oftestad i den nevnte Pilgrim-artikkelen. Hun trekker fram troen på evig liv som helt avgjørende.

«Det er i møtet med de dystre dragene i vår kultur, fraværet av håp og savnet av fellesskap, som kirkens budskap framstår som en virkelig motkultur. Den kristne troen er vissheten om at døden er beseiret, den er håp om oppstandelse fra de døde. Det finnes håp, og vi er en del av et stort fellesskap av levende og døde gjennom historien», skriver hun.

Rent praktisk må denne troen slå ut i begravelsesritualer, i hvordan vi forholder oss til døde kropper. Men også i hvordan vi tenker. Er det kun på denne side av døden det finnes noe liv og noe fellesskap og dermed noe av verdi? Hva vi tenker om døden, vil gi seg utslag i hvordan vi lever.

Bevisstgjøre Guds nærvær

En annen praktisk tilnærming, er liturgien, altså at vi kommer sammen for å gjøre Guds nærvær virkelig. En gudstjeneste er noe annet enn et møte i en forening for likesinnede. Det er å bygge et sted for Gud. Gud er alltid nærværende. Men vi trenger å bevisstgjøres om dette nærværet. Det kan skje i ulike former. Liturgi betyr jo «det vi gjør sammen», så vi kan ikke komme sammen uten en form for liturgi. Men jeg tror det er et poeng med former som viser at vi ikke omgås lettvint med det hellige.

Dimitrij Karamasov søkte seg derimot til lidelse og mørke for å finne Gud. Det er en virkelig motkulturell handling i et samfunn som har gjort størst mulig lykke og minst mulig lidelse for flest mulig til målestokken for hva som er rett og godt.

Det finnes mening selv om vi ikke er lykkelige og selv om vi lider. Alt er ikke tapt om vi havner i mørke. Gud finnes der. I en verden som synes å være på vei mot mørke kan det være at en kirke som kan formidle dette blir relevant.

[ Vårt Land mener: - Totalitært fra Human-Etisk Forbund ]