Kommentar

Ut av Eden

Utkastelsen fra hagen er en forbløffende aktuell historie om lidelse og selverkjennelse.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Beretningen om det som i kristendommen kalles syndefallet, er godt kjent for de fleste. Eva, og deretter Adam, lar seg friste av den forbudne frukten, og med det blir alt annerledes. Den menneskelige tilværelsen endres, ja, hele verdensordenen blir skakk. Nå finnes det ondskap i en verden som ikke var laget for det.

En av de mest iøynefallende tingene som skjer etter fruktspisinga, er at det oppstår en avstand. Avstanden oppstår i selve mennesket, og gjør at Adam og Eva nå ser seg selv. Blikket skaper en ny selvbevissthet, der det går opp for dem at de er nakne, og at det på en eller annen måte er feil. Men avstanden mellom menneskene og Gud er også tydelig. Der Gud før kunne snakke med Adam, må Gud nå rope på ham – de er med andre ord ikke lenger nær hverandre.

Denne avstanden blir endelig når Gud kaster Adam og Eva ut av hagen, ut av deres sanne habitat, og lukker døra bak dem: Kjeruber med flammende sverd settes til å vokte porten, og ikke noe menneske kan trenge inn igjen i den ideelle tilstanden. Nå er det også et uoverskridelig skille mellom menneskets urtilstand og det faktiske livet.

Guds avskjedsord

Mens bittet, frukten og slangen har fått stor oppmerksomhet, er utkastelsesscenen mindre framtredende i kulturen. Men Guds avskjedsord til de to første menneskene er etter min mening noe av det mest interessante ved hele historien. For hva er konsekvensene av den første higen etter det som ikke var bestemt for mennesket? Hva følger etter?

Det får vi vite i den lille talen Gud holder til dem: For Eva handler det om fødselssmerte, begjær etter mannen og underkastelse under ham. For Adam handler det om hvor hardt det er å skaffe seg nok å leve av, om den svetten som næring og nytelse nå forutsetter. Det handler om karrighet og forgjengelighet: Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. Også slangen får sitt: Det skal være fiendskap mellom dens ætt og kvinnens ætt. Med andre ord er ikke naturen lenger bare god, det er vold og dødelig gift i den.

Logikken i fortellinga er altså at disse tingene ikke er en del av Guds skaperplan, men en forstyrrelse.

Vi er like rådville som mytemakerne når det gjelder å forklare de slitsomme og tragiske sidene av verdens beskaffenhet

—  Åste Dokka

De menneskene som først formulerte denne fortellinga, stod utenfor hagen. De var ikke der da det smalt. De står, som oss, på utsida og kikker inn. Det vi kjenner er det harde livet, og det vi lurer på, er hvordan Gud hadde tenkt det skulle være i utgangspunktet. Det kan jo ikke være meningen at det skal være som det er nå! Og enhver som har en skapertro – og ganske mange andre – har i tusener av år lurt på hvorfor det finnes smerte, slit og død i denne verden.

Med det er skapelsesfortellingene og syndefallsberetningen etiologiske myter. De sier noe om hvorfor ting er som de er. Men den forklaringen narrativet bærer, tilfredsstiller ikke egentlig spørsmålet om hvorfor, men snarere spørsmålet om hvordan. Vi er like rådville som mytemakerne når det gjelder å forklare de slitsomme og tragiske sidene av verdens beskaffenhet. De blir liksom ikke rettferdiggjort, bare konstatert.

Guds ord til Eva ved utkastelsen har vært brukt til å rettferdiggjøre underordning, men Guds ord til Adam blir ikke brukt til å holde ham fast i noe som helst

—  Åste Dokka

Den første norske feministteologen

Like fullt er det forbløffende hvor relevant fortellinga fortsatt kjennes, omlag 2500 år etter den oppstod. Og fortsatt kjennes det absurd at noen mener det er en Guds lov for kvinner å underordne seg, når det ikke er en Guds lov at menn ikke skal bruke deodorant eller jordbruksmaskiner. For Guds ord til Eva ved utkastelsen har vært brukt til å rettferdiggjøre underordning mellom kjønnene, men Guds ord til Adam blir ikke brukt til å holde ham fast i noe som helst.

Aasta Hansteen skrev i 1878 den første feministteologiske betraktningen i nyere norsk historie med boka Kvinden skapt i Guds billede. Hansteen holder fram at det er vår plikt å forsøke å minimere syndefallets konsekvenser, ikke å opprettholde dem. En del av vårt kall som mennesker er å forsøke å bøte på avstanden til paradiset. Dermed skal ikke Guds avskjed med Eva tolkes som et guddommelig påbud om å underordne seg eller ikke bruke epidural mot riene. Snarere er underordning og smerte noe Gud ikke ønsker seg, og som mennesket også har i oppgave å nedkjempe.

Har Gud virkelig sagt?

Slangen stiller et viktig spørsmål til Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Jeg synes ikke slangen har fått nok oppmerksomhet for hvor godt dette spørsmålet faktisk er. Egentlig stilles det for sjeldent, det hender for ofte at folk aksepterer noe som normativt bare fordi det hevdes å komme fra Gud. Å stoppe opp og spørre tilbake når noen påberoper seg Guds vilje, er en viktig teologisk øvelse. Det skaper ikke nødvendigvis ulydighet eller tvil, men kan lede oss bort fra blind lydighet under det som viser seg å være menneskers, og ikke Guds, vilje.

Mange har lest syndefallet som en fortelling om å bli voksen. Barnet går fra en idyllisk og intuitiv naturtilstand, der alt henger harmonisk sammen med alt. Men så oppstår selvbevisstheten, begjæret, makten, dødeligheten. I denne modningsprosessen finnes også en moralsk modning. Vi gir ordet til slangen igjen: «Gud vet at den dagen dere spiser (...) vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og vondt.» Å komme til moralsk erkjennelse er ikke bare en lykke. Å kunne skjelne innebærer nemlig ansvar for det en selv gjør – og til sjuende og sist bevisstheten om at vi ikke klarer å gjøre det som er rett til enhver tid.

På veien fra lydighet under klare bud til frihet og et selvstendig moralsk ansvar, vokser også mennesket i visdom og selverkjennelse. Også den smerten hører utkastelsen til.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar