Kommentar

458 dager i glemmeboka

AFGHANISTAN: Er det ett land som hadde fortjent en boikott, er det Afghanistan. Det betyr ikke at det er løsningen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

458 dager. Så lenge har Taliban hatt makten i Afghanistan – etter at de brått tok den tilbake, 15. august 2021.

Hvordan går det der nå? Det skrives det fortsatt om – heldigvis.

Men i korte trekk: Tusenvis rømte landet. Minst like mange lever i frykt for Taliban i dag. Og selv om Taliban lovet et mykere regime enn forrige gang de regjerte, har det vist seg å være mer ord enn handling. Kvinners rettigheter er kraftig stramma inn. Kvinner (og jenter) får ikke lov til å gå på skole. Idrett er de for lengst kastet ut av. Et moralpoliti er satt til å håndheve. Forrige uke kom meldingen om at kvinner heller ikke får adgang til badehus, treningssentre, parker eller tivoli.

«Taliban tier enhver stemme som sier noe mot dem. Kvinnelige demonstranter blir arrestert, torturert, truet, drept og varetektsfengslet uten grunn», skriver Sonia Ahmadi i Norsk-afghanske kvinner for endring i VG.

Denne uka kom også nyheten om at Taliban skal ha beordret Afghanistans dommere til å praktisere sharialover. I dette tilfellet innebærer det ifølge NTB offentlige henrettelser, steining, pisking og amputering av tyvers kroppsdeler.

Situasjonen for religiøse minoritetsgrupper og folkegrupper er prekær. Hazara-folket for eksempel, en av flere større minoriteter i Afghanistan. FN melder at antall målrettede angrep i Hazara-områder skal ha økt betraktelig det siste året.

Afghanistan er ikke glemt – ennå. Men for å sette det på spissen: Det mange nordmenn husker best fra 458 dager med kanskje verdens strengeste og mest brutale regime i et av verdens mest krigsherjede og fattige land er bildet av de samme Taliban-lederne i et norsk charterfly.

Afghanistan og Qatar

Boikott! Boikott! Boikott!

Skriker feeden i sosiale medier. Det er mange gode grunner til at Qatar aldri burde vært tildelt fotball-VM. At 6500 gjestearbeidere har mistet livet siden landet ble tildelt mesterskapet, sier sitt.

Qatar burde ikke hatt VM i friidrett i 2019 heller – hvor Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen sprang om gull, på en av de samme banene hvor det nå skal spilles fotball. Og hvor de samme fremmedarbeiderne mest sannsynlig har mistet livet.

Det ble det ikke snakket like mye om den gang, selv om blant annet Karsten Warholm sa han følte seg «som en hykler».

Qatar og Afghanistan er selvfølgelig ikke sammenlignbare. Styresettet i Afghanistan er faktisk mange hakk verre. For sammenlignet med Taliban, fremstår regimet i Qatar nesten inkluderende. Det er ikke Taliban. Det betyr at ord som menneskerettigheter og likestilling knapt eksisterer. Og de praktiseres i alle fall ikke.

Det burde vi stå opp mot – hver dag, hele året. Det kunne vi boikotta – hvis det hadde effekt.

Sanksjoner er én ting. Men hvorfor boikottes ikke Afghanistan på idrettsbanen? Vi i Norge får neppe den sjansen. Afghanere går verken på ski eller spiller fotball på særlig høyt nivå. Men de er ikke så verst i cricket.

De siste ukene har det blitt arrangert VM i det som faktisk blir det tredje (!) mest sette idrettsarrangementet i 2022 (etter fotball-VM og Tour de France, men godt foran vinter-OL). Afghanistan var en outsider.

Burde de fått lov til å være med – med tanke på rullebladet til de som styrer landet?

Burde de fått lov – når noe av det første Taliban gjorde, var å nekte kvinner å spille cricket?

Burde de fått lov til å være med – med tanke på rullebladet til de som styrer landet?

Tusenvis av afghanere

Spørsmålet har vært stilt. Og spørsmålet er veldig relevant, all den tid Taliban også har omfavnet cricket som «sin idrett». Australia avlyste en landskamp mot Afghanistan i fjor – rett etter kuppet i Kabul. Argumentet var Talibans holdning til kvinner og idrett.

Det var også et tema å nekte Afghanistan å delta i mesterskapet nå. Det forslaget falt. Om det var galt?

Nei, sier Tuba Sangar til France 24. Hun var med å starte opp det afghanske kvinnelandslaget. Da Taliban tok over i fjor, rømte hun til Canada.

– Landslaget gjør oss stolte, sier hun.

– At Afghanistan får være med i VM, gir oss noe å tro på.

For en drøy uke siden spilte Afghanistan mot nettopp Australia. På tribunen satt tusenvis av afghanere, de aller fleste bosatt i Australia. Veldig mange flyktet dit da Taliban overtok. Og for dem var ikke dette bare en cricketkamp.

Det var en av få sjanser til å vise at de er stolte av landet de kommer fra. Det var også muligheten til å si hva de mener.

For innimellom de røde og grønne flaggene og all ansiktsmalingen, hang også protestplakatene: «Stopp folkemordet mot hazara-folket».

Det var en av få sjanser til å vise at de er stolte av landet de kommer fra. Det var også muligheten til å si hva de mener

Disse plakatene ville de aldri turt å løfte i Kabul. Hvis det ikke var for en cricketkamp i Australia, ville vi neppe blitt minnet om overgrepene.

Å boikotte Afghanistan fordi Taliban har et middelaldersk syn på kvinner, høres fornuftig ut syv dager i uka.

Det betyr ikke at det er den beste løsningen. For hva ville egentlig en boikott bidratt til? En cricketkamp med et annet lag i stedet. Om Taliban ville brydd seg? Neppe. Den største konsekvensen av en boikott ville vært at vi glemte Afghanistan. En gang til.

For å avslutte med det som starter på søndag: fotball-VM. Jeg skal ikke boikotte. Jeg skal se på så mange kamper jeg kan, og jeg vil gjerne bli minnet om alle fremmedarbeiderne som har mistet livet og den ufine prosessen med å få VM hver eneste gang. Hvorfor? Fordi det aller verste er om vi bare glemmer.

Vårt Land retter: I en første utgave av denne kommentaren, skrev Vårt Land at 65.000 gjestearbeidere hadde mistet livet. Riktig tall er 6.500. Rettet 17.11.2022 kl. 11:00.

Ole Eide

Ole Kåre Eide

Ole Kåre Eide er vaktsjef i Vårt Land. Han har i en årrekke vært redaksjonell leder i Forsvarets Forum, der han har jobbet med undersøkende journalistikk og digital utvikling.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar