Kommentar

Håp trenger ikke være passiviserende

Avstanden mellom realitet og ideal kan være fortvilende og utmattende. Har vi andre valg enn å jobbe enda hardere eller resignere for idealene?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva gjør vi med avstanden mellom idealene våre og realitetene? For vi vet hvordan vi vil at verden skal se ut, hvordan livet vårt skal se ut. Og så ser vi på verden, på livet, og må, hvis vi er ærlige, erkjenne at de ikke når idealene. Det er krig, krise og sult der det skulle vært fred, fordragelighet og metthet. Det er skurr, tvil og latskap der det skulle vært harmoni, stødighet og iver. Hvordan lever vi med spenningen?

Fire muligheter

Vi har grovt sett fire muligheter: Vi kan endre virkeligheten. Vi kan endre idealene. Vi kan endre måten vår å se på forholdet mellom idealer og virkelighet. Og vi kan tro på Gud.

Å endre virkeligheten vil si å arbeide for å nå idealene, jevnt og trutt, hver dag dytte verden et lite steg nærmere drømmen om det fullkomne. Slikt gjør idealister og perfeksjonister og folk som bare er uforbederlige arbeidsjern i dypet av sin sjel.

Å endre idealene er faktisk også nødvendig. Det er nødvendig å hele tida tenke gjennom hvorvidt de idealene vi strever etter er de riktige idealene. Noen ganger kan vi beholde forrige generasjons idealer, andre ganger må vi skape nye. Noen ganger må vi avsløre skjulte idealer i egen tid og kultur. Men en endring av idealer i den forstand at de senkes, at vi i grunnen slår av på ambisjonene, at vi fjerner hele fenomenet idealer fordi vi ikke orker diskrepansen mellom liv og utopi, er ingen fruktbar vei. Det er resignasjon, og det kan få virkelig fatale konsekvenser. Alle samfunnets små deler og alle relasjoner er avhengig av at vi strekker oss litt ut av komforten og minste motstands vei.

Mange har ment at det kristne håpet er passiviserende. Da er logikken at det ikke er så farlig med dette livet, for Gud kommer uansett til å fikse alt til sist

—  Åste Dokka

Så var det det nest siste alternativene jeg skisserte, nemlig å endre selve synsmåten, konseptualiseringa av problemet. For er avstanden virkelig så veldig problematisk? Er det virkelig så uutholdelig å måtte strekke seg? Det beste ville kanskje være om vi slo oss til ro med at vi alltid ønsker oss et hakk videre, slo oss til ro med at vi ikke får ro i denne falne verden. Det forutsetter imidlertid at vi også fortsetter å trøstig arbeide for å nå idealene, og at vi fortsetter å granske dem.

Optimisme og håp

Hva så med siste alternativ? Hva vil det innebære å tro på Gud i dette problemkomplekset? For å svare på det må vi innom håpet.

Optimisme og håp er ikke det samme. Mens optimisme er å tro at tendensene snur, eller eventuelt forsterkes i riktig retning, er håp å tro at noe annet vil bryte inn i tingenes sørgelige gang. Derfor er håpet tett knyttet til en metafysisk verdensforståelse, mens optimismen stoler på den menneskelige evne til å forbedre verden. Forstått på denne måten, er håpet avhengig av transcendens. Med andre ord er det et tett forhold mellom håp og gudstro.

Noen ganger trenger vi optimismen. Vi trenger å se at det er vår innsats som utgjør forskjellen, at det er vi som må gjøre noe dersom noe skal bli gjort. Tanken om at forbedring er mulig er essensiell for at vi skal orke å trekke lasset.

Men andre ganger er det faktisk håp vi trenger. Håp er noe kvalitativt annet enn troen på egne krefter. Håp kan passivisere hvis det vi gjør er å sitte i sofaen og vente på at noe skal skje, gjerne be om det også, men i alle fall ikke ta i et tak selv. Men håp kan også være avgjørende idet vi innser at våre egne krefter har grenser. Når vi er utslitte etter å ha skjøvet steinen til toppen av fjellet, og fortvilet må se at den ruller utfor igjen. Hvis vi skal orke å prøve på nytt, trenger vi et håp om at noen kan hjelpe oss.

Etterlivet

Mange har ment at det kristne håpet om frelse og etterliv er passiviserende. Da er logikken at det ikke er så farlig med dette livet, for Gud kommer uansett til å fikse alt til sist: Slapp av, det går bra!

Det dennesidige livet får verdi i lys av det kommende, det fratas ikke verdi

—  Åste Dokka

Men paradoksalt nok har den kristne troen på legemets oppstandelse historisk sett fungert helt motsatt. I motsetning til for eksempel valentinske gnostikere, hadde de tidlige kristne et positivt syn på materien. Ikke bare hadde Gud skapt oss med kropp og hud og hår og det hele, men dette fysiske var en del av vår sanne menneskelighet, av selve skapningens mål. Den allmenne oppstandelsen bekreftet det dennesidige, materielle livet, kroppene, ga det verdi og teologisk betydning. Det er ikke en sjel satt fri fra kroppen som lever videre, men et helt menneske, med kropp, sjel og ånd. Oppstandelsen reiser opp mennesket til dets fulle høyde. Det dennesidige livet får verdi i lys av det kommende, det fratas ikke verdi.

Det håpet som ligger i troen på Gud, forandrer dermed det nærværende. Det setter ikke bare opp et fjernt ideal, men forandrer blikket på realitetene, og dermed realitetene selv.

Avstand mellom realitet og ideal vil vi måtte leve med. Og vi må leve med både sorgen over den og arbeidet for å minske den. Men hvis det skjer i lys av et håp, får arbeidet verdi og glede. Da kan vi holde ut i arbeidet, og da har vi et sted å gå med vår sorg og klage.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar