Håp i det håpløse

I mange år har vi i vårt hjørne av verden levd i det som historisk sett må være en unntakstilstand av fred, helse, velstand og utvikling. Det er som vi har hvilt i troen på evig framgang: Neste år vil vi tjene litt mer penger, tette flere velferdshull og sammen ta samfunnet i en enda mer løfterik retning.

Så kom korona. Så kom Russland til Ukraina. Så kom en sommer med varmerekorder vi aldri har sett før. Nå stiger renta, det bobler i Østersjøen og det britiske pundet er i fritt fall. Den allmenne optimismen har fått seg et alvorlige skudd for baugen. Vi oppdager vår sårbarhet, vi ser at det hele kan gå fryktelig galt om vi fortsetter som før. Utviklingsoptimistene er kommet i mindretall.

Jeg er ikke optimist

I denne situasjonen er det mange som sier at vi må bevare håpet. Hvis vi ikke har håp, blir alt veldig trist, mye tristere enn det trenger å være. Og kanskje inneholder knuginga om håpet også en frykt for at hvis vi ikke tror det vil gå bra, så vil det heller ikke gå bra. For kanskje tankene våre har kraft til å i seg selv endre verdens gang? Håpskravet er positiv tenkning på samfunnsnivå.

Selv er jeg ikke optimistisk. Jeg synes det ser ganske sannsynlig ut at verden vil være et dårligere sted å leve neste år. Sultkatastrofene er allerede varslet, økonomien til vanlige folk strupes, havet stiger og folk fortsetter å flykte fra steder som blir mer og mer ubeboelige.

En planke i sjøen

Går det likevel an å snakke meningsfullt om håp? Teologen Ivone Gebara arbeider i en svært fattig og utsatt befolkning i Brasil. Rundt henne lever mennesker hele liv i fattigdom, prostitusjon og vedvarende vold. Hva kan frelse være i et slikt liv, spør Gebara, og svaret ligger et godt stykke unna en klassisk tanke om himmelsk velvære etter døden: Frelse er heller «moments of bliss», altså øyeblikk av glede eller velsignelse, midt i det uhyrlige.

Erfaringen tilsier at ting rett og slett ikke går bra. Det betyr imidlertid ikke at livet er til å gi opp.

—  Åste Dokka

Gebara beskriver frelse som det som skjer når et glimt av rettferdighet plutselig lyser opp i alt det urettferdige, en latter midt i det dystre. Å bli frelst er dermed ikke å bli reddet ut av havet etter et skipsforlis, men å finne en planke å holde seg fast i en stakket stund. Frelsen blir dermed ikke en varig tilstand, men en fortolkning av de gode tingene som faktisk også skjer midt i det vonde. De kommer fra Gud. De er en gave til oss.

Gebara vender blikket mot det herværende, og lager ingen plakater der hun postulerer at alt vil bli bra. For erfaringen tilsier at ting rett og slett ikke går bra. Det betyr imidlertid ikke at livet er til å gi opp.

Tilværelsen er midlertidig

I Norge lever de færreste under de forholdene Gebara beskriver. Men tankene hennes gir mening også for oss. For vi vet jo alle sammen at vi skal dø en dag, uten at det betyr at vi gir opp livet. De færreste av oss har et håp om å leve evig på jorda. Vi har erkjent døden som endelig grense, og foran den kan vi ha det riktig så godt. Vi fortsetter å få barn, bygge hus, arbeide, ja, å leve så godt vi kan mens vi har livet.

Når Jesus oppfordrer sine fattige tilhørere om å ikke bekymre seg for morgendagen, er det antakelig ikke fordi det ikke finnes ting å bekymre seg over

—  Åste Dokka

Dette er også profeten Jeremias budskap til de kriserammede jødene under eksilet i Babylon: Ta bolig der dere er, gift dere, dyrk jorda, få barn. Joda, døden kommer til å ta knekken på oss en dag, men akkurat nå lever vi.

Når Jesus oppfordrer sine formodentlig fattige tilhørere om å ikke bekymre seg for morgendagen, er det antakelig ikke fordi det ikke finnes ting å bekymre seg over. Det er heller det at bekymringa ikke utgjør noen positiv forskjell. Verden går sin skeive gang, og har vi erkjent det, kan vi samtidig settes fri til å la være å feste blikket for entydig på det. Jesus peker på noe annet enn vekslinga mellom behov og behovstilfredsstillelse. Hvem kan legge en eneste alen til sin livslengde, spør han. Tilværelsen er rett og slett midlertidig.

Båret gjennom

Kan man bli båret gjennom det aller verste? Noen ganger ser jeg for meg at verden rent faktisk går under. Nasjonalstatene bryter sammen, kornkammerne kan ikke levere, stormer og branner legger enorme områder øde. Allerede nå går små verdener under hver dag: når et habitat ødelegges, når et språk dør ut, når det siste eksemplaret av arten er borte. Dette kan være vår felles framtid som menneskehet.

[ Å leve med håp ]

Hvordan lever vi dagene i den virkelige undergangen, hvis den kommer? Det kan være en god mental øvelse å tenke gjennom det. Hvis jeg skulle komme til å leve etter et sivilisasjonssammenbrudd, ville jeg i det minste forsøkt å finne ting å glede meg over også da, slik jeg finner ting å glede meg over nå.

Men er det alt? En dødserkjennende og ubekymret fest på kanten av stupet? I nattverdsliturgien postulerer vi en kjærlighet som er sterkere enn døden. Det er håpet om at også gjennom og forbi døden ligger det noe nytt, noe annet, et liv. Om at det er mulig å bli båret, også i selve døden.

«Barmhjertige Gud, vi overgir henne i dine hender», sier presten i en av bønnene i gravferdsliturgien. Vi trenger ikke knuge på en falsk optimisme. I vissheten om at døden rammer inn ethvert liv, kan vi gjøre den eldgamle overgivelsesbønnen til vår: «I dine hender, Herre Gud, overgir jeg min ånd.»