Kommentar

Ayatollaenes tørklekrig

IRAN: Det iranske presteregimet gjorde hijaben politisk. Nå er det i ferd med å slå tilbake på dem.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Serbian Club» het det vesle pensjonatet i London der jeg i 1979 bodde sammen med en broket forsamling mennesker fra hele verden. Blant dem var noen unge iranske kvinner som var ansatt i den iranske sentralbanken og var på kurs i London.

En kveld vi satt og så på nyhetene, kom det en melding om at den nye lederen i Iran, ayatolla Khomeini, hadde innført påbud om at kvinner måtte dekke seg til med hijab. Flere av de iranske kvinnene brast i gråt. At et tørkle kunne utløse så sterke følelser, gjorde inntrykk på meg. Jeg forsto at dette var mer enn et klesplagg. Det var et varsel om kommende undertrykking.

Ved å gjøre hijaben påbudt, gjorde presteregimet den til et politisk symbol. Plagget er vanlig i en del muslimske land, men ikke påbudt av statsmakten. I Tyrkia var det lenge forbudt, og der ble det et politisk symbol for Erdogan og de som vil islamisere landet. Presteregimet gjorde det til et symbol for sin versjon av politisk islam, som de har forsøkt å eksportere til resten av verden.

Jeg forsto at hijaben var mer enn et klesplagg. Det var et varsel om kommende undertrykking.

—  Erling Rimehaug

Flere demonstrasjoner mot hijab

Da 22 år gamle Masha Amini 12. september ble slått i hjel av det såkalte moralpolitiet fordi hun ikke bar hijaben korrekt, utløste det et opprør som så langt har kostet mange titalls menneskeliv. Det har utviklet seg til et krav om å fjerne hele det undertrykkende regimet – ikke bare moralpolitiet og hijab-tvangen.

Også i 2018 var det demonstrasjoner mot hijaben. Da var det kvinner som demonstrerte ved å ta den av i offentlighet – og også da var det mange som så dette som en begynnelse på virkelig opprør. Men presteskapet brukte dette mot den litt mer moderate presidenten Hassan Rouhani. Det endte med at den konservative Ebahim Raisi ble president. Han har blant annet skjerpet hijabpåbudet og planlegger nå å bruke ansiktsgjenkjenning for å avsløre kvinner som bryter det.

Bredt opprør

I 1979 var ayatolla Khomeini kommet til makten etter et opprør som førte til at regimet til sjah Reza Palevi falt sammen. Sjahen hadde vært vestlige makters yndling. Han hadde støttet et britisk-amerikansk kupp som i 1952 sørget for at oljeindustrien ikke ble nasjonalisert, og han prøvde å innføre vestlig kultur med frigjøring av kvinnene.

Men regimet hans var brutalt undertrykkende, med et hemmelig politi som drev med bortføringer og tortur. Til sist kom et bredt opprør, som samlet alle opposisjonelle fra presteskapet som var mot vestliggjøringen til kommunistene, med demokrater i midten. Men etter at sjahen var falt, ble det snart presteskapet som tok makten og knekket de andre gruppene med ganske brutale midler.

Politisk presteskap noe nytt

Et presteskap med politisk makt var en ny oppfinnelse i islam. Generelt gjelder at islam ikke har noe skille mellom politikk og religion. Men det hadde til da betydd at politiske ledere fulgte islamsk lov. Sunni-islam har ikke noe presteskap. Man har lærde som tolker loven, og man har imamer som leder bønnene. Sjia-islam har en tradisjon for lærde som også er religiøse ledere, og der det er sterke institusjoner som gir de lærde sin autoritet. Det er de som kalles ayatollaer.

Khomeini gjorde presteskapet overordnet politikerne. Et øverste råd av lærde, som er utpekt av den øverste ayatollaen, har makt over de demokratisk valgte politikerne. De bestemmer også hvilke politikere som får lov til å stille til valg. Noen egentlig opposisjon er det ikke rom for, men det har vært ulike meninger om hvor mye som skal tillates og også om hvor hardt man skal kjøre motstanden mot USA og Vesten.

Opprør er blitt brutalt kvalt

Khomeini kalte USA for den store Satan – og Israel for lille Satan. Han kom raskt i konflikt med USA, som støttet Saddam Husseins krig mot Iran. USA innførte også sanksjoner mot regimet, og de er med årene blitt skjerpet og mer internasjonale. Sanksjonene bidrar nå til at det er svært vanskelige økonomiske kår for store deler av befolkningen.

Det har vært flere opprør mot regimet. Det alvorligste var den såkalte grønne revolusjonen i 2009. De er alle blitt kvalt med brutale midler, og regimet satser tydeligvis på det denne gangen også.

Et mye bredere opprør

Det som skjer nå, skiller seg likevel fra tidligere opprør. Det har bredt seg til hele landet, ikke bare hovedstaden og større byer. Siden Masha Amini var kurder, er det også bemerkelsesverdig at farsi-befolkningen nå solidariserer seg med kurderne. Det er et spontant opprør som både retter seg mot undertrykkelsen av kvinner og de økonomisk vanskelige kårene. Spontaniteten og bredden er en styrke. Men det er samtidig en svakhet at man mangler ledelse og et politisk alternativ.

Den nåværende øverste leder, Ali Khamenei, har så langt ikke sagt noe om opprøret offentlig. Han er 83 år gammel og syk. Dersom han skulle falle fra, vil det kunne utløse en maktkamp om etterfølger – noe som kan svekke regimet.

Ønske om regimeskifte

Under opprøret i 2018 rykket Donald Trump ut med et uttalt ønske om at regimeskifte i Iran. Det førte til at regimet kalte demonstrantene for amerikanske agenter. Av slike grunner var Barack Obama tilbakeholden i 2009. Men Joe Biden har gått ut med støtte til demonstrantene og tatt deres sak opp i FNs sikkerhetsråd. Fra Iran kommer det denne gangen ønsker om mer aktiv støtte fra det internasjonale samfunnet.

Det er all grunn til å ønske det iranske folk et annet styre, og vi skal ikke være redde for å støtte dem. Men erfaringene med å styrte diktatorer med makt utenfra er dårlige. Kanskje kan man i det minste håpe at hijabtvangen og moralpolitiet står for fall.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar