Kommentar

Belastningen i å få barn er et fortiet samfunnsproblem

Konflikt mellom omsorg og arbeid går rett gjennom hver forelders hjerte. Men for at kvinner skal ha like muligheter som menn på arbeidsmarkedet, later vi som at konflikten ikke eksisterer.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

I løpet av en periode på under fem år, fikk jeg tre barn. Idet ett barn hadde rundet halvannet år, var jeg gravid på nytt. I denne perioden var jeg konstant utkjørt av graviditet, amming og nattevåk. Ingen av barna tok flaske, kun sistemann ville ha smokk, og alle diet natta gjennom, til de var et sted mellom 12 og 18 måneder. Vi kunne satt hardt mot hardt, tenker du kanskje. Og det kunne vi, men når babyen din gråter desperat og brekker seg av det ørtende forsøket på flaskemating, er det mer nærliggende å gi etter for de tydelige signalene. Hadde jeg dødd, hadde de sikkert overlevd uten morsbrystet, men så bør heller ikke mors død være standarden for barnerøkt.

En konsekvens av all amminga var at jeg ikke kunne gå ut om kvelden i godt over tre av disse fem årene. Det var forsåvidt like greit, i og med at alle tre hadde lange perioder der de sto opp før klokka seks om morgenen, i tillegg til å å våkne mange ganger hver eneste natt i årevis.

Å ha små barn er som å jobbe i en døgnåpen barnehage, samtidig som man skal ha en vanlig jobb ved siden av

—  Åste Dokka

Jeg fikk maksimalt ut av ammefri på jobben (takk og pris for at jeg jobbet i staten!), og både mannen min og jeg jobbet redusert i perioder. Det trengte vi for å overleve alt dette, i tillegg til tusen små og store ting som å drive pottetrening, levere og hente to ulike steder og klippe 60 små barnenegler hver uke. Å ha små barn er som å jobbe i en døgnåpen barnehage, samtidig som man skal ha en vanlig jobb ved siden av.

Underkommunisert

Når jeg tenker på det i dag, når barna er nokså store, kjennes det absurd at livet mitt var slik. Hvordan klarte vi oss gjennom dagene? Svaret er at jeg ikke husker helt. Alt er tåkete.

Dette tenker jeg på ved Une Bastholms avgang. Jeg er ikke det minste forundret over at hun trekker seg fra ledelsen av MDG, snarere er det rart at hun har holdt så lenge. Ikke alle småbarnsforeldre har det like slitsomt som vi hadde det, men det jeg erfarte er helt innenfor normalen. Men å være gravid er ingen sykdom, og å ha barn gir ikke grunnlag for sykmelding eller spesialordninger.

Jeg gikk gjennom et stille og vedvarende sjokk over hva det innebar å ha barn

—  Åste Dokka

Jeg mener ikke å klage, jeg visste hva jeg gikk til med barn nummer to og tre. Og andre har det verre, med sykdom og utfordringer av mange slag. Men dette er en nøktern beskrivelse av en alminnelig erfaring som er totalt underkommunisert i den store offentlige samtalen. Jeg gikk gjennom et stille og vedvarende sjokk over hva det innebar å ha barn. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om dette?

Det private valget som samfunnet trenger

Veldig mange arbeidstakere lever under en enorm belastning på hjemmebane, samtidig som det stilles like forventninger til dem som til alle andre. Å vise til dårlig søvn eller utmattende hjemmeliv er ikke kulturelt akseptert som forklaring på dårlig arbeid. Og hva kan sjefen gjøre? Småbarnspappaen er ansatt på like vilkår som de andre, og det er kollegene hans det går ut over hvis han får færre arbeidsoppgaver. Går han ned i stilling, får han lavere pensjon og lønn. Og den lønna kan man saktens trenge: I en periode betalte vi over 9000 kroner i måneden bare til barnehage og SFO.

De fleste som blir foreldre velger det selv. Dermed må vi selv bære belastningen familielivet innebærer. Samtidig er det private valget vi gjør om å bli foreldre ekstremt viktig for samfunnet: Hadde alle latt være å få barn, hadde ikke Norge klart seg lenge. Det er også derfor daværende statsminister Erna Solberg i sin nyttårstale i 2019 etterlyste høyere fødselstall. Samfunnet trenger at jeg, noen, mange, velger å bære fram og oppfostre barn. Det kunne jo vært interessant dersom politikerne i større grad la til rette for at det valget var levelig.

Det er urettferdig at kvinner er de eneste som kan være gravide, føde og amme, men det blir ikke mindre urettferdig at vi later som om at det ikke er det

—  Åste Dokka

Det finnes en helt reell konflikt mellom omsorg og arbeid, og den konflikten går rett gjennom hver forelders hjerte. Men for at kvinner skal ha like muligheter som menn på arbeidsmarkedet, later vi som at konflikten ikke eksisterer. Slik står vi uten legitime argumenter for å ikke øke BNP eller bidra til likestillingen. Det er urettferdig at kvinner er de eneste som kan være gravide, føde og amme, men det blir ikke mindre urettferdig at vi later som om at det ikke er det.

Vi stiller ikke likt

Barn gir mye til oss som er så heldige å få dem. Men de gir ikke tid, krefter og penger. Dette innlegget er ikke skrevet fordi jeg angrer på at jeg fikk barn, men for å synliggjøre et ofte fortiet regnskap som går i et stort minus. Minuset er det de arbeidende foreldre som må ta på sin privatkonto.

Ingen ønsker å sutre, og ingen ønsker å være dårlige feminister. Det holder oss også tilbake fra å fortelle inngående om hverdagen mellom parkdresser og bleieposer. Men denne tausheten gjør også at det usagte ikke kan tillegges noen legitim politisk vekt. For det vi ser på her, er et samfunnsproblem som ikke bare handler om topp-politikere.

Jeg tipper Une Bastholm har litt dårlig samvittighet nå. Hun var jo et levende eksempel på at også småbarnsmødre kan være topp-politikere, og nå er hun ikke lenger det. Selv følte jeg meg i et blaff som en dårlig feminist da jeg begynte å jobbe 90 prosent. Det gikk over da jeg erkjente at det ikke er mitt ansvar å skape likestilling i arbeidslivet. Men det finnes mange jobber jeg aldri søkte på, fordi jeg visste at det ville innebære alt for store offer.

Og det er heller ikke slik at alle samfunnsgrupper er representert i alle yrkesgrupper. Vi stiller rett og slett ikke likt. På Stortinget finnes det ingen med lammende sjenanse, på lærerværelset finnes ingen demente, i militæret ingen Jehovas vitner og i akademia ingen som er stokk dumme: Alt faller på sin egen urimelighet. Det er på tide å erkjenne at det også er urimelig å tro at småbarnsforeldre kan aksle enorme arbeidsoppgaver utenfor hjemmet.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar