Kommentar

«Kan jeg takke Gud for privilegiene mine?»

Å tenke at alt er nåde, er tross alt bedre enn å tenke at alt er fortjent.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg prøver å se det store i det lille. Når jeg kjenner frihetsfølelsen stige i meg idet jeg går til trikken om morgenen, takker jeg Gud. Når jeg ser det underfulle augustlyset skinne mildt over hustakene om kvelden, kommer jeg min skaper i hu. Når jeg får holde en barnehånd et lite stykke vei, når tomatene er fascinerende gode, når jeg virkelig har sovet godt: Dette er Guds hender i mitt liv, som gir sine mennesker gode gaver.

Jeg elsker å bo i landet jeg bor i, kan ikke se for meg å bo i en annen bydel, ja bygården og selve leiligheten kjennes som det aller ypperste jeg kan begjære. Tenk at skolen til barna er så fin, tenk at vi har butikk like ved, tenk at vi har varmepumpe og peis, tenk at vi har råd til å spise den maten vi vil, tenk at jeg ble gift med en så utrolig dugandes mann, tenk at vi fikk disse barna, og at de er ved helse! Tenk at jeg fikk en lang utdannelse, mestret en phd, har fått gitt ut en bok…

Når tipper dette over? Hvor mange av privilegiene mine kan jeg egentlig tilskrive Gud?

Guds ansvar?

En gang i min ungdom møttes vi ungdomslederne hjemme hos presten en kveld. Sånne kvelder var alltid hyggelige, fine folk, god kake, latter og bra samtaler. Vi pleide også å synge litt, presten hadde kanskje noen gudsord til oss. Denne kvelden sa en av de andre ungdommene spontant: Kan vi ikke be sammen? Takke Gud for det vi har?

Hvis vi takker Gud for at vi har det bra, sier vi ikke da samtidig at Gud også har ansvar for det som er vondt?

—  Åste Dokka

Av en eller annen grunn ble jeg provosert. Jeg tror mye av grunnen var at jeg var og er ubekvem med fri bønn, men det jeg argumenterte med var dette: Hvis vi takker Gud for at vi har det bra, sier vi ikke da samtidig at Gud også har ansvar for det som er vondt? Hvis vi tilskriver Gud makten til å bevirke det gode, må Gud også ha makten til å fordrive det vonde, med andre ord: Skape godhet over alt. Og hvorfor skjer ikke det? Skal vi virkelig takke Gud for forfordelinga?

Det endte med at vi hadde en stille stund sammen, uten sagte ord. I ettertid er jeg imponert over at de andre lot meg få viljen min. Det var tolerant. For hvis tankegangen skal føres til sin ende, kan vi bare legge ned hele den kristne bønnepraksisen.

Ingen rettferdighet

Og spørsmålet har blitt værende i meg: Hvor går grensen for hva jeg kan takke Gud for? Jeg vet at det ikke er noen rettferdighet i at jeg er født i Norge og ikke i et fattig land uten rettigheter for alle, kvinner spesielt. Jeg vet at jeg er heldig som har vokst opp i en stabil familie, at jeg har fått muligheter servert på fat etter fat – helse, relasjoner, økonomi, menneskelige ressurser, hva som helst. Som en av vennene til barna mine sa da hun var på besøk hos oss første gang: Det er urettferdig at dere har så stor leilighet. Det sa jeg meg enig i, for det er det jo. Mange må bo på mye mindre plass per hode. Mine privilegier går på bekostning av andre.

Jeg tror ikke på stendersamfunnet. Jeg tror ikke Gud driver samfunnsplanlegging ved å gi rikdom og helse til noen og fattigdom og sykdom til andre. Den ordningsteologien som sier at din skjebne er ditt mål, med andre ord at Gud vil at du skal bli der du er, tror jeg ikke på. Vi vet at det er mennesker som skaper urettferdige strukturer, de skal ikke tilskrives Gud og ikke sanksjoneres av teologi.

Det ondes problem

I bunn og grunn handler dette, teologisk sett, om hvorvidt Gud har noe umiddelbart med den herværende verden å gjøre. Er Gud tett på, vil Gud meg noe, har Gud påvirkning på vær og lønnstrinn og trikkeforsinkelser? Å tenke i disse banene gjør det ondes problem akutt og intimt, det har noe med meg å gjøre. Og jeg både tror og tror ikke på en Gud som stikker fingrene sine i de minste detaljer.

Det er gaver, det jeg går her og vasser i

—  Åste Dokka

I Lukas-evangeliet forteller Jesus lignelsen om fariseeren og tolleren, som begge hadde kommet til tempelet for å be. Mens fariseeren takket Gud for at han var bedre enn andre, mumlet tolleren fram et «Gud, vær meg synder nådig!» Og det er sistnevnte som er historiens helt, hvis det skulle være uklart. Å sette seg selv lavt, er et kristelig ideal. Denne ydmykheten tror jeg på, samtidig som den kan tjene til å tildekke reelle forskjeller mellom mennesker. Overfor Gud er vi på sett og vis alle like, men vi lever jo også overfor hverandre, og overfor hverandre er vi slett ikke like.

Hva skulle så fariseeren ha sagt til Gud? Det Jesus først og fremst påtaler, er hans mangel på selvinnsikt. Fariseeren tror han har gjort seg fortjent, og dermed er takken hans egentlig bare selvskryt.

Takknemlig

Min uro over min egen takkepraksis er et problem i min personlige spiritualitet og teologi. Det hjertet er fullt av – at livet er så godt som det er, når det er det – det oppleves det nesten selvgodt å takke for, og ikke minst herlighetsteologisk å skulle gjøre Gud ansvarlig for.

På den andre sida er jeg faktisk takknemlig. Det springer ut av at jeg ikke tror det jeg har, er noe jeg har gjort meg fortjent til. Det er gaver, det jeg går her og vasser i. Takknemligheten sprenger seg fram nettopp fordi jeg forstår at jeg ikke fortjener. Dette jeg har er ikke fruktene av mine egne meritter.

Nei, gavene kommer til meg utenfra, og dermed gjør jeg det vi alle skal gjøre når vi får en gave: Jeg sier takk. Takk. Det er et uttrykk for en følt takk, det er ikke vits i å holde noe skjult for Gud. Og det å skulle ta Gud ut av denne regninga, løser jo overhodet ingen problemer. Da blir takken retningsløs, eller man oppdager ikke gaven som gave i det hele tatt. Å tenke at alt er nåde, er bedre enn å tenke at alt er fortjent.

Teologisk etterpåklokskap

Og en ting til åpenbarer seg for meg: Mens bønnen er et spontant uttrykk for livsfølelse – glede, takknemlighet, sorg, maktesløshet, desperasjon – så er teologien etterpåklokskap. Det er ikke sånn at enhver bønn kan (eller bør) la seg legge under lupen og utledes til korrekt teologi. Bønnene er ikke først og fremst et uttrykk for teologi, men for liv. Skal jeg be med et ærlig hjerte, kan jeg ikke samtidig overvåke meg selv for strengt.

Det trengs sterk rygg for å bære gode dager. Antakelig trengs det enda sterkere rygg for å bære vonde dager, men det betyr ikke at det ikke finnes noen knuter også i det privilegerte.


Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar