Kommentar

Når bombing blir bakgrunnsstøy

LIKEGYLDIGHET: Jeg hører to stemmer i hodet mitt. Den ene er som en ilter vekkerklokke. Den andre er som en motiverende stoppeklokke.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Nylig snakket jeg med en god venn om hvor behagelig det kan være å glemme den uretten som skjer i verden. Hun reagerte med å ta opp mobilen og taste litt. Så la hun den foran meg på bordet.

En inderlig og insisterende stemme fylte rommet. Dirrende framførte den et dikt jeg har hørt mange ganger før, men aldri av ham som skrev det. Herved anbefaler jeg alle å google Arnulf Øverland og diktet «Du må ikke sove» – og høre det lest av ham selv.

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov å gå der og glemme!»

Diktet er langt, og det inneholder flere utropstegn enn noe annet dikt jeg har lest. Arnulf Øverland skrev det i 1937, et par år før de fleste europeere tok inn over seg at en verdenskrig og et folkemord ventet. Øverland så hva som var i emning, han så at Adolf Hitler testet verden ved å ta biter av naboland, han hørte retorikken om at gammel storhet skulle gjenopprettes og han lot seg skremme av en propaganda som dyrket løgnen og spredte hat.

Tre år etter at Øverland satte sin alarm på full styrke, var Hitlers soldater på plass i Norge. Øverland var en av dem som ble fratatt friheten. Han havnet på Møllergata 19, Grini og i Sachsenhausen. Som fange i en av de mange utryddelsesleirene måtte han kjempe for å overleve. Han klarte det, og kanskje ga det ham styrke å vite at han hadde brukt sin stemme mens han ennå kunne.

Voldtekt

Et halvt år etter at Vladimir Putins Russland invaderte Ukraina fra tre kanter – og åtte år etter at diktatoren i Moskva begynte å stjele nabolandets landområder – har det som foregår i kjernen av Europa allerede begynt å miste nyhetens interesse. Rapportene om det som kalles krigen i Ukraina faller nedover på nettsidene og kommer bak innslag om strøm og bensin på TV.

Putins regime har forbudt landets egne innbyggere å bruke ordet krig. De blir også arrestert og risikerer opptil 15 års fengsel om de går ut på gatene og holder opp blanke papirark i protest.

Jeg er faktisk enig med Putin i at det er feil å snakke om krig. Men med motsatt begrunnelse

—  Lars Gilberg

Jeg er faktisk enig med Putin i at det er feil å snakke om krig. Men med motsatt begrunnelse. Russlands opptreden i Ukraina er et regulært overfall. Det er en invasjon og en okkupasjon. Ukraina har ikke gått til krig. Ukraina forsvarer seg og prøver å overleve.

Ødeleggelsene og volden skjer inne på ukrainsk territorium. For meg føles det mest som å være tvunget til å se på en voldtekt. Det gjør meg fysisk dårlig.

Sensur

Men ikke like uvel som jeg var de første ukene. Også jeg er i ferd med å bli vant til dødstallene. Ekspertene sier at kamphandlingene vil pågå lenge.

Imens møter en trofast skare av ukrainere opp foran Stortinget, der de protesterer daglig. De protesterer også i nærheten av Russlands ambassade i Drammensveien. Politiet lar dem imidlertid ikke komme helt bort til det som nå er døpt til Ukrainas plass. De som representerer forulemperne blir beskyttet mot den protesten som deres regime har forbudt i hjemlandet.

Jeg lurer på hva mine egne kolleger i russisk presse ville skrevet om de hadde min frihet. Dmitrij Muratov var i fjor i Norge og mottok Nobels fredspris for sitt forsøk på å drive fri nyhetsformidling i Novaya Gazeta. Muratov har flere ganger blitt fysisk angrepet, og sikkerhetstjenesten har gjennom årene gradvis strammet inn på hans muligheter til å slippe til stemmer som motsier den offisielle propagandaen.

Muratov ble i år tvunget til å legge ned Novaya Gazeta. Han ville ikke bøye seg for sensuren. I stedet solgte han sin Nobel-medalje på auksjon for drøyt en milliard norske kroner. Pengene bruker han til å hjelpe barn på flukt fra bombingen av Ukraina.

Oppslukt

Krig er verre å forholde seg til enn andre katastrofer, fordi krig er ondskap forårsaket av menneskelig vilje, skrev psykologen Peder Kjøs i VG tidligere i år. Kjøs skrev videre at den beste måten å takle det på, er å forsøke å bidra selv.

Selv forsøker jeg å bidra litt ved å skrive denne artikkelen. Og jeg siterer gjerne hva Arne Næss sa i et foredrag på Blindern for 30 år siden. Han snakket om likegyldighet, og han kom med et bilde som jeg aldri glemmer:

Hvis du blir vitne til en bilulykke, der det ligger døende mennesker spredt på veien, og du ser at det er en lege der som ber deg ringe etter hjelp – da løper du alt du kan til nærmeste telefonkiosk (før mobiltelefonens dager). Og mens du løper, så kjenner du at du er lykkelig.

Stemmen til Arne Næss

Ja, gjentok Næss, du er lykkelig. Og du er det selv om du frykter at mennesker dør. Du er lykkelig fordi du gjør alt du kan, du er ett med oppgaven din og ingen ting er mer meningsfylt akkurat da.

Den stemmen til Arne Næss er god å ha i hodet hver gang Øverland vekker meg. Den minner meg om hvor meningsfylt det er å bli oppslukt av en oppgave og gi det jeg kan.



Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar