En kvinnelig prests samvittighet

Den første krangelen jeg noensinne hadde med ham som jeg nå er gift med, handlet om kvinnelige prester. Vi studerte begge teologi og var forlovet. I forbindelse med den forestående ekteskapsinngåelsen kom vi inn i en diskusjon om legitime grunner for skilsmisse (det anbefaler jeg forøvrig alle par å snakke om). Hva om vi etter å ha søkt hjelp like fullt var bunnløst ulykkelige? Hva med utroskap?

Eller: Hva om en av oss endret seg radikalt? Som eksempel trakk en av oss fram muligheten for at mannen min skulle gjøre helomvending og innta en holdning mot kvinners prestetjeneste. Det mente jeg var grunnlag for skilsmisse – det mente ikke han, og dermed var vi i gang. Jeg tror vi ble enige om at jeg hadde rett. For jeg ble sint, og sinnet var en reaksjon på hvor dypt presten i meg sitter. Samme år som giftemålet ble jeg også ordinert. Kunne jeg leve side om side med en mann som ikke lenger ville anerkjenne hele meg? Spørsmålet var, og har heldigvis forblitt, hypotetisk, men likevel ikke helt uvesentlig.

[ Har sagt nei til kvinneprestmotstander ]

Fornyet kvinneprestmotstand

Når en fornyet kvinneprestmotstand i dag dukker opp i Den norske kirke, er det de samme reaksjonene som settes i gang i meg. For meg kan ikke spørsmålet om kvinnelige prester holdes på et prinsipielt nivå, for det handler om noe helt grunnleggende i hvem jeg er som menneske. Prest var og er mer enn en jobb for meg, det er en av de strengene som dirrer sterkest i meg – og det blir ikke akseptert av kvinneprestmotstandere. Ofte tillegges det heller ikke særlig vekt at den ikke blir akseptert («vær litt raus, da!»), og det fyller meg en så stor sorg og motløshet at det blir helt stille inni meg. Jeg har faktisk vanskelig for å finne dekkende ord for min egen reaksjon. Det finnes ikke konverteringsterapi for kvinner, jeg kan ikke endre mitt kjønn, men det innebærer at jeg må kvele kallet, en av mine aller dypeste bestanddeler. Hvordan kan jeg forholde meg til det?

Selv ikke den mest innbitte kvinneprestmotstander kan mene at kvinner per definisjon er dårligere teologer enn menn

—  Åste Dokka

Av alle de innleggene jeg har lest som sier nei til kvinners prestetjeneste, har jeg så langt ikke lest et eneste som jeg synes holder teologisk. Kvinneprestmotstandere velger å gi Bibelen og den tidlige kirkes patriarkalske slagside en status som norm for oss i dag.

For dette handler ikke om kvinners kompetanse. Selv ikke den mest innbitte kvinneprestmotstander kan mene at kvinner per definisjon er dårligere teologer enn menn, og det samme gjelder for de andre kvalifikasjonene som kjennetegner en god prest. Dette handler heller om en metafysisk forståelse av kjønn som har lite å gjøre med hvordan virkeligheten ser ut, for det finnes ikke ett argument utenom bibelordene som kan understøtte motstanden. Med andre ord er det absolutt ingenting jeg kan gjøre for å bli ansett mer egnet for oppgaven, annet enn å insistere på at kromosomer ikke skal leses som noen guddommelig regelbok.

Hvordan holdt de ut?

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan kvinnelige prester med kolleger som ikke anerkjenner dem holder ut. Hvordan klarer de å stå i usynliggjøringen som møter dem når ikke engang begrepet «kvinnelige prester» kan brukes? (Siden kvinner jo ikke kan være prester.) Hvordan er det å vite at nabopresten heller så prekestolen din tom enn at du skulle stå der? Hvordan er det å merke at kollegene smyger seg unna når det ville vært naturlig å være samme sted og samarbeide?

Dette var situasjonen for de første kvinnelige prestene i Norge. De kunne ikke velge bort en slik kontekst. Hvis de skulle gjøre det de var kalt til, måtte de bære motstanden i tillegg til arbeidsoppgavene. Kanskje var det den høye kostnaden som gjorde at det tok 23 år fra Stortinget sa ja til kvinnelige prester til Ingrid Bjerkås stod for alteret første gang i Vang kirke i 1961. Jeg kunne aldri tatt Bjerkås’ rolle, men jeg er uendelig takknemlig for at hun gjorde det.

[ Finnes ikke samvittighetsfrihet i Bispemøtets vedtak ]

Bjerkås framstår for meg som tryggheten selv. På det hun skrev virker det ikke som motstanden knuste henne, det virker ikke som hun sakte døde inne i seg. Hun visste at hun hørte hjemme i samarien. Andre tidlige kvinneprester, derimot, har blitt harde som flint. De måtte beskytte seg mot motstanden, og det gjør man best ved å ta på seg sin rustning. Jeg har møtt flere mistenksomme og nesten bitre tidligprester. Jeg forstår dem så altfor godt.

Og så er det dem som har en fromhet som lar motstanden fare forbi. På en fest for kvinnelige prester hos Oslo biskop tidligere i år, fikk jeg gleden av å høre Astrid Bjellebø Bayegan holde en hilsen. Den høyreiste bergenseren ble ordinert i 1975, ble seinere Norges første kvinnelige prost, og måtte tåle mang en brottsjø. Det la hun ikke vekt på i talen. Hun sa at de som pekte på henne og sa at hun var problemet, hadde glemt noe: Nemlig at hun ikke var poenget. Hennes jobb var å peke på Kristus. De som pekte på henne, hadde gått av toget én stasjon for tidlig. I hennes tjeneste var ikke hun den viktige, men en helt annen. Dermed traff ikke skytset, hun sto jo aldri i sentrum.

En toleranse overfor kvinneprestmotstandere er aldri skadefri, for inkludering medfører ekskludering, og det gjelder begge veier.

—  Åste Dokka

Denne fromheten er beundringsverdig og har åpnet dør etter dør for oss som kom etter. Selv vet jeg ikke om jeg hadde kunnet bære det, kanskje er jeg ikke from nok, kanskje er jeg mer opptatt av meg selv enn Bayegan. Men hun klarte å finne den teologien hun trengte for å gjøre den jobben hun skulle. Ære være henne og alle andre som klarte og klarer det.

Ekskluderende inkludering

For meg, og antagelig ganske mange andre, er det uaktuelt å søke tjeneste et sted der jeg kan vente å møte motvillige kolleger eller ledere, uansett hvor hyggelige de er. Det i seg selv er et problem for en kirke med økende prestemangel. Det er svært tydelig at det å gi jobb til prester som er mot kvinneprester, samtidig innebærer at man mister kvinneprester. En toleranse overfor kvinneprestmotstandere er aldri skadefri, for inkludering medfører ekskludering, og det gjelder begge veier. Spørsmålet er altså hvem som skal få dytte ut hvem. I denne saken kan ikke alle gjøres til lags. Her har Bispemøtet tatt et tydelig standpunkt, som både teologisk og strategisk er det riktigste.

Mitt anliggende er ikke at noen skal snu fordi jeg blir lei meg. Mitt følelsesliv er antakelig ganske uvesentlig for dem som sier nei til mitt kall, for det er en sammenheng mellom bibel-nærsynthet og blindhet for effekten av den teologien man produserer. Men raushet er ekskluderende, man må ikke tro at man er kvitt problemet ved å ta mer hensyn til mannlig samvittighet enn kvinners.