En kvinnelig prests samvittighet
Det snakkes mye om samvittigheten til prester som ikke vil samarbeide med kvinnelige kolleger. Men det indre livet til kvinneprester har også betydning for rekrutteringen til prestetjeneste.
Jeg kunne aldri tatt Bjerkås’ rolle, men jeg er uendelig takknemlig for at hun gjorde det, skriver Åste Dokka. Her er Ingrid Bjerkås ved alteret under ordinasjonen i Vang kirke, 1961.
NTB / NTB
Den første krangelen jeg noensinne hadde med ham som jeg nå er gift med, handlet om kvinnelige prester. Vi studerte begge teologi og var forlovet. I forbindelse med den forestående ekteskapsinngåelsen kom vi inn i en diskusjon om legitime grunner for skilsmisse (det anbefaler jeg forøvrig alle par å snakke om). Hva om vi etter å ha søkt hjelp like fullt var bunnløst ulykkelige? Hva med utroskap?
Eller: Hva om en av oss endret seg radikalt? Som eksempel trakk en av oss fram muligheten for at mannen min skulle gjøre helomvending og innta en holdning mot kvinners prestetjeneste. Det mente jeg var grunnlag for skilsmisse – det mente ikke han, og dermed var vi i gang. Jeg tror vi ble enige om at jeg hadde rett. For jeg ble sint, og sinnet var en reaksjon på hvor dypt presten i meg sitter. Samme år som giftemålet ble jeg også ordinert. Kunne jeg leve side om side med en mann som ikke lenger ville anerkjenne hele meg? Spørsmålet var, og har heldigvis forblitt, hypotetisk, men likevel ikke helt uvesentlig.
Fornyet kvinneprestmotstand
Bestill abonnement her
KJØP
