Rettferdig fred for Ukraina og Europa?

«Thank God for bad strategy» er Richard K. Betts’ spissede beskrivelse av Winston Churchills beslutning om å fortsette krigen alene mot Tyskland sommeren 1940. Betts tok utgangspunkt i David Reynolds’ mer nøkterne formulering: «Churchill og hans kolleger tok den riktige avgjørelsen i 1940 – men på feil grunnlag.» Avgjørelsen var svært risikabel, og det var flere grove feilvurderinger som lå til grunn for britenes avvisning av tyske fredsinitiativ sommeren 1940, men ingen er i ettertid i tvil om at det var en av de viktigste politiske beslutningene i moderne historie.

Ettertiden har vist at Ukrainas avgjørelse ikke bare var riktig, men nødvendig og høyst rasjonell

—  Palle Ydstebø

Men i 1940 var forståelsen av situasjonen en helt annen enn i dag. Storbritannia stod alene mot en seierrik og brutal tysk krigsmakt. Utenriksminister Lord Halifax var nok mer realistisk enn Churchill da han påpekte at det ville være idiotisk å ikke akseptere betingelser fra tyskerne som garanterte britisk uavhengighet. Demokrati og frie samfunn var under press i 1940, og med Nazi-Tyskland og Sovjetunionen i spissen ble stadig flere land overtatt av autoritære krefter. Britenes tilsynelatende irrasjonelle beslutning om å stå han av i 1940 var avgjørende for demokratiets framtid i Europa, kanskje i hele verden. I et slikt lys ville en britisk separatfred med Hitler vært en anerkjennelse av at brutal aggresjon lønnet seg, og det var fritt fram for enhver å forsyne seg etter egen evne.

Irrasjonell beslutning?

Ukraina og president Volodymyr Zelenskyj tok også en tilsynelatende irrasjonell beslutning da han takket nei til å bli evakuert da Russland invaderte 24. februar i år, men i stedet valgte å ta opp kampen. Hva kunne vel Ukraina stille opp mot den russiske bjørnen? Ettertiden har vist at Ukrainas avgjørelse ikke bare var riktig, men nødvendig og høyst rasjonell. Ukraina visste hva de hadde i vente og var godt forberedt. Krigen hadde tross alt allerede vart i over sju år, og landets forsvar hadde disse årene gjennomført en av de mer oppsiktsvekkende reformene i moderne militærhistorie.

[ Vi må snakke sammen for å få en slutt på konflikten ]

Hadde ikke Ukraina tatt opp kampen hadde landet i dag for alle praktiske formål opphørt å eksistere som selvstendig stat. Det ville nok ikke vært fred i landet, mest sannsynlig et opprør med militær og sivil motstand som hadde tvunget en russisk okkupasjonsstyrke til en lang og kostbar opprørsbekjempelse. En slik krig ville påført den ukrainske befolkningen vel så store, om ikke større lidelser som nå. Ringvirkningene for Europa ville blitt minst like store og antakelig mer langvarige enn dem vi ser i dag.

Når denne teksten skrives, har Russland avsluttet sin operasjonelle pause og startet opp igjen offensiven i Donbas. De har fortsatt å angripe ukrainske byer med fly og raketter. Ukraina har de siste ukene brukt de nye amerikanske langtrekkende presisjonsvåpnene til å ødelegge russiske kommandoplasser, ammunisjonslager og forsyningslinjer i de russiske bakre områdene. Det er fortsatt ingen snarlig fred i sikte.

Er fred mulig?

Det betyr ikke det ikke har vært ulike initiativ for å få til en fred, fredslignende tilstander, en våpenhvile, eller på annen måte redusere lidelsene krigen føre med seg. Ukraina er på sin side tydelige på at en fred uten at de russiske invasjonsstyrkene er ute, ikke kommer på tale. De russiske utspillene er mer sprikende, men inneholder alt fra underforståtte trusler om atomvåpen til mer pragmatiske initiativ etter modell av Minsk-forhandlingene i 2014 og 2015. En kan lure på om landene snakker om ulike kriger.

Ukraina og Russland utkjemper to vesensforskjellige kriger

—  Palle Ydstebø

Det er nettopp det de gjør. De ikke bare snakker om ulike kriger. De utkjemper to vesensforskjellige kriger. Russland driver en villet og begrenset kolonikrig for å ta kontroll på landet og sikre seg Ukrainas råvarer og ressurser. De stjeler allerede alt fra korn til stål, og deporterer ukrainere i beste Stalin-stil. Ukraina på sin side slåss en eksistensiell krig. De kjemper for statens eksistens og for innbyggernes rett til selv å velge hvilket liv de vil leve og hvordan de skal styres. Det betyr at de russiske styrkene inne i Ukraina må nedkjempes og drives ut av landet. En fred som ikke gjenoppretter Ukrainas grenser og sikrer landets frihet er ikke en fred. Det er bare en ny frossen krig, som i 2015.

[ Arven fra Sovjetunionen lever videre ]

FN-pakten må etterleves

Russland kan gå med på det meste, fordi situasjonen i Ukraina betyr lite og ingenting for den russiske politiske ledelse. I beste fall får de det de har tatt når en våpenhvile avtales, i verste fall blir de drevet ut og må forklare seg for befolkningen. Den forklaringen er allerede i gang, siden «den militære spesialoperasjonen» beskrives som enforsvarskrig mot Vesten og nazismen, der Russland fortsatt står heroisk imot de ugudelige vestlige imperialistene og deres ukrainske lakeier.

Historiske sammenlikninger er risikable, men demokratiet er fortsatt under press. Utfallet av krigen i Ukraina vil ha mye å si for demokrati og menneskerettigheter i framtiden. «Rettferdig fred»-begrepet er fortsatt noe uavklart, men «å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe» krever mer enn bare slutt på krigshandlinger. Hele FN-paktens tekst og intensjon må etterleves.

[ Ordinert prest og jobber i Fri: – Det finnes ikke noe mørke hvor Gud ikke har vært ]