Å gå i mørket

Noe av det beste jeg vet, er å gå til sjøen på høsten og vinteren. Fra der boligfeltene slutter, er det ikke lenger noen gatelys, men huslysene skinner fortsatt. Når jeg har kommet til sandveien som går ned til den vinterstengte campingplassen, blir kveldsmørket sterkere. Det tar tid før øynene venner seg til det, i starten er de forvirrede og hjelpeløse. Men snart trer konturer og nyanser fram i det mørkeblå, grå og svarte som dagen later som ikke finnes, skygger og kontraster som er vakre på et helt annet vis enn sommerdagens høylytte fargefest. Dette mørket er levende på sin egen måte.

Noen kvelder gnistrer stjernene, men ofte herjer vinden med det gråsvarte skylaget mellom meg og verdensrommet. Av og til skinner det underlige månelyset i mørket. Iblant slår hjertet litt raskere under de varme klærne. Jeg trekker pusten dypt, det jeg hører i buskene er mest sannsynlig et rådyr. Og joggerne som passerer lar meg være i fred. Jeg går ut på neset som om sommeren er full av folk som griller og bader. Jeg må gå forsiktig. Berget kan være glatt i mørket.

Ute på neset står jeg og ser utover det mørke sjøvannet. Klaser av mørkebrun tang ligger på berget. Men bunnen av vannet kan jeg ikke se. Jeg står slik og ser utover, og den verdenen jeg kjenner blir voldsom, truende, vakker og ukjent. Mørket bryr seg ikke om hvem jeg er, hva jeg får til og ikke får til. Det bare er. Det er ingen protest mot lyset, men en del av verden, slik den er skapt. Og mørket ble heller ikke utslettet i Bibelens første skapelsesberetning. Men Gud skilte det fra lyset, slik teologen Catherine Keller påpeker i det poetiske skapelsesteologiske verket Face of the Deep.