Å gå i mørket

Noe av det beste jeg vet, er å gå til sjøen på høsten og vinteren. Fra der boligfeltene slutter, er det ikke lenger noen gatelys, men huslysene skinner fortsatt. Når jeg har kommet til sandveien som går ned til den vinterstengte campingplassen, blir kveldsmørket sterkere. Det tar tid før øynene venner seg til det, i starten er de forvirrede og hjelpeløse. Men snart trer konturer og nyanser fram i det mørkeblå, grå og svarte som dagen later som ikke finnes, skygger og kontraster som er vakre på et helt annet vis enn sommerdagens høylytte fargefest. Dette mørket er levende på sin egen måte.

Noen kvelder gnistrer stjernene, men ofte herjer vinden med det gråsvarte skylaget mellom meg og verdensrommet. Av og til skinner det underlige månelyset i mørket. Iblant slår hjertet litt raskere under de varme klærne. Jeg trekker pusten dypt, det jeg hører i buskene er mest sannsynlig et rådyr. Og joggerne som passerer lar meg være i fred. Jeg går ut på neset som om sommeren er full av folk som griller og bader. Jeg må gå forsiktig. Berget kan være glatt i mørket.

[ Kampen mot skyggeklumpen ]

Ute på neset står jeg og ser utover det mørke sjøvannet. Klaser av mørkebrun tang ligger på berget. Men bunnen av vannet kan jeg ikke se. Jeg står slik og ser utover, og den verdenen jeg kjenner blir voldsom, truende, vakker og ukjent. Mørket bryr seg ikke om hvem jeg er, hva jeg får til og ikke får til. Det bare er. Det er ingen protest mot lyset, men en del av verden, slik den er skapt. Og mørket ble heller ikke utslettet i Bibelens første skapelsesberetning. Men Gud skilte det fra lyset, slik teologen Catherine Keller påpeker i det poetiske skapelsesteologiske verket Face of the Deep.

Jeg trekker pusten dypt, snur, og går hjem.

Lyset som finnes i mørket

Det noe med disse turene som både er trygt og ukjent samtidig. Verden blir annerledes, den er stor og uforståelig. Men jeg går ikke i et absolutt mørke. Stjernene over meg, fyrlyset på den andre siden, utelampa til ei hytte som noen oslofolk har latt bli stående på over vinteren gir det som trengs av lys til at jeg kan gå uten å gå meg bort. Det finnes alltid en lyskilde, et eller annet sted. Lyset er ikke borte fra mørket, det finnes i det. Og jeg må ikke bære det selv.

Uansett hvor store talegaver presten har, hvor god sjelesørger hen er, kan det ukjente mørket som døden er, verken forklares eller trøstes bort.

—  Ingrid Brækken Melve

Mange prester sier at det å forrette i gravferder, er noe av det som gir dem aller mest i yrkeslivet. Da jeg selv var menighetsprest, hadde jeg også det slik. Å følge mennesker i sorg, og forrette begravelser var intuitivt meningsfullt. Jeg tror ikke det er bare fordi det kjennes godt å kunne gjøre noe for andre. Det er dessuten begrenset hvor mye man gjør for andre i en gravferd. Døden er et faktum.

[ Tar vi oss ikke tid til døden, har vi ikke lenger respekt for livet ]

Ytterst på neset

I motsetning til høstturene ved sjøen, er ikke gravferdens mørke et levende mørke. Men i en forstand står vi også her ytterst på neset, der dypet begynner. Og der er det reelt rom for livsalvor. Når presten kaster nevene med jord over kistelokket, ved det sorte hullet i jorda, blir også hen minnet på de vilkårene vi lever under i vår verden. Uansett hvor store talegaver presten har, hvor god sjelesørger hen er, kan det ukjente mørket som døden er, verken forklares eller trøstes bort. Dette mørket, som noen ganger er som en myk, god høstkveld over et langt liv, noen ganger brutalt og vondt, en del av vår verden, våre vilkår, det er en del av det å være skapt. I begravelsen skal ikke presten forsøke å jage det stille mørket bort. Men tåle å stå ved kanten av det sorte hullet sammen med de sørgende. Og vente på at lyset kommer fra en helt annen kilde.

Jeg trenger ingen kirke som glitrer og skinner i falske trøstesetninger, eller som forsøker å forklare og forenkle eksistensielle grunnvilkår i et kaldt lystoffrørslys

—  Ingrid Brækken Melve

Jeg ønsker meg en kirke som er mindre mørkredd, også utenfor begravelsene. Som av og til venter litt med å slå på alle lysene. Jeg ønsker meg en kirke som iblant kan la mørket være så mørkt som det er, uten å forsøke å overdøve det med tvungen positivitet, blomster og latter. Jeg trenger ingen kirke som glitrer og skinner i falske trøstesetninger, eller som forsøker å forklare og forenkle eksistensielle grunnvilkår i et kaldt lystoffrørslys.

Lyskilden utenfor oss selv

Lyset skinner ikke imot mørket, lyset skinner ikke bare der mørket ikke er. Det skinner i mørket. Og først når lampene er slukket, lommelyktene ligger avslått i jakka, først da kan vi se lyskilden utenfor oss selv. En stripe av morgen i horisonten. Lyset som skal gjeste oss som en soloppgang.