Å være regissør i eget liv

På det sosiale mediet Twitter fant jeg mennesker som utfordra meg til å tenke nytt og skjerpe argumenter. Der fant jeg over ti år venner som var med på å forme meg, der fant jeg stemmen min og ble modigere. Akkurat som mobbing og trakassering er like ekte på nett som ansikt til ansikt, kan også vennskap være det.

Hva sitter jeg igjen med, egentlig?

Jeg ble lei

I januar var jeg dritlei hele skiten og deaktiverte Facebook-brukeren og Instagrammen min. Noen måneder senere røyk Twitter også. Da klarte jeg ikke sette fingeren på hvorfor. Et halvt år etter vet jeg ikke om jeg har nok fingre.

Jeg har vært en dårlig venn. Dette er en uforbeholden unnskyldning til alle jeg har dratt opp mobilen opp foran, mens du var midt i en setning, trengte øyekontakt eller å ha et menneske til stede. Jeg har ikke vært klar over avvisninga du fikk fordi dagene ble levd parallelt, på nett og i møte med deg.

Jeg har hatt behov for å definere og utvikle meg selv utenfor en plattform, uten alles øyne retta mot meg, uten konstante tilbakemeldinger. Det var så enkelt å være en rolle. Jeg var KrFU-leder. Kjempelett! Men etter at jeg ga vervet videre i høst skulle jeg spille rollen som meg selv, og kjente at jeg ikke mestret scenen lengre.

Jeg har vært en dårlig venn. Dette er en uforbeholden unnskyldning til alle jeg har dratt mobilen opp foran, mens du var midt i en setning, trengte øyekontakt eller å ha et menneske til stede.

—  Edel-Marie Haukland

Jeg har blitt sliten. I flere år har jeg blitt bombardert med inntrykk og informasjon, hver invitasjon som ble sendt ble noe jeg måtte vurdere og ta stilling til, jeg ble daglig provosert og frustrert. De driter i den psykiske helsa vår, og tjener på vår avhengighet.

Jeg har blitt provosert over hvordan unge mennesker ikke har fått verktøy til å håndtere slike plattformer. Unge har behov for å legge fra seg skjermen, bli skjermet fra digital vold og overgrep, radikalisering og kroppspress.

Bruk og misbruk

Jeg har fått større mistillit. Det finnes megaselskaper som kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. De kjøper seg makt med pengene sine, både politisk makt og kontroll over ytringsfriheten, men også over hva du skal se og påvirkes av.

Mange av oss er ikke så teknisk kompetente som vi tenker selv. En ting er å forstå hvordan du bruker Facebook, noe helt annet er det å forstå hvordan Facebook bruker deg.

Denne teksten kunne lett bare handla om kynismen som ligger bak sosiale medier, hvordan de utnytter traumer og profiterer på frykt. Den teknologiske utviklingen krever regulering og demokratisk kontroll i mye større grad enn vi ser i dag. Journalist i Adresseavisen Eirin Larsen problematiserte dette i Medier24: «Prisen for Twitter ble satt til 44 milliarder dollar. Makten som ligger i å kunne gi svar på vårt kanskje viktigste spørsmål – hvor går grensa for ytringsfrihet – er definitivt mer verdt.»

Men denne kommentaren skal også handle om at sosiale medier har blitt en selvsagt del av livet vårt, som mange av oss ukritisk bruker flere timer hver dag. De som er på min alder eller yngre kan kanskje vagt huske en tid uten, hvor vi sprang over haugen og banka på døra til naboen.

[ Sosiale medier var et fristed. Nå er det elendighet ]

Jeg har ønska å deaktivere kontoene lenge. Som KrFU-leder kjentes det umulig, det var en viktig del av jobben. Men som student var det like vanskelig. Det er på sosiale medier at vennskap videreutvikles, invitasjoner sendes, studiestedene legger ut informasjon, muligheter skapes. Det ble et valg om å sette grenser, og jeg valgte å begrense hvem som har tilgang på meg og til meg.

Hvor mange bursdager har jeg gått glipp av? Har det vært jobbmuligheter eller nye vennskap eller store milepæler i venners liv jeg burde ha sett, men som har gått hus forbi? Det er sikkert et idiotisk karrieresteg, men hva får jeg igjen for å hoppe av karusellen?

Mange på min alder og yngre vet ikke hva alternativet er, om det er mulig å logge av uten å bli en einstøing. Vi er den første generasjonen som har hele livet vårt dokumentert på nett, ikke bare trygt bevart i foreldres fotoalbum som kun kommer frem ved helt spesielle anledninger.

Plikt og privilegium

Det var ikke bare det negative som fikk meg til å velge bort Facebook, Instagram og Twitter. Jeg ble også drevet av en positiv nysgjerrighet. Et ønske om frihet til en annen hverdag. Hvem er jeg uten og vil livet se annerledes ut? Det var en overraskende lite dramatisk overgang, for å si nei er å si ja til noe annet.

Jeg vet ikke om jeg holder meg unna Facebook, Instagram og Twitter for alltid. Sikkert ikke. Men akkurat nå er det veldig deilig å få slippe. Dette er ikke er en løsning for alle. Men har du har tenkt at det hadde vært deilig å slippe, så er det ditt ansvar og ditt privilegium å sette grenser i ditt eget liv.

[ Bollestad fokuserer på kamp mot ny abortlov ]