Kommentar

Hva gjør Tyrkia i Europa?

EUROPEISK: Geografisk ligger bare tre prosent av Tyrkia i Europa. Så hvorfor er Tyrkia med i Europarådet og Nato?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Men er nå dette egentlig et europeisk land?», bemerket utenriksminister Svenn Stray til meg da jeg var i Strasbourg for å skrive om Europarådets møte i 1984. Jeg lot være å sitere ham på det, men har ofte tenkt på det siden.

Stray jobbet nettopp da med saken til den norske statsborgeren Aleksander Bertelsen som satt i et beryktet militærfengsel i Ankara. Han var kurder og het opprinnelig Dogan Kilic. Som journalist skrev han om kurdernes sak, noe som var forbudt i Tyrkia.

Europa har hele veien godtatt at Tyrkia har vært annerledes, fordi vi har hatt bruk for dem som militær alliert

—  Erling Rimehaug

Det var ikke islamister som styrte Tyrkia i 1984, men derimot en sekulær regjering innsatt ved militærkupp i 1980. Kurdisk nasjonalisme hadde imidlertid vært forbudt helt siden det moderne Tyrkia ble opprettet i 1923.

Et uunnværlig Nato-medlem

Utenriksminister Stray var oppriktig opprørt både over dette og over de udemokratiske metodene militærregjeringen brukte mot sine motstandere. Han var ikke fremmed for at Tyrkia burde utestenges fra Europarådet. Men hans problem var at Tyrkia var et Nato-medlem, og USA ville ikke vite av at vi skjøv fra oss en alliert.

Det er altså en gammel konflikt Jens Stoltenberg har måttet forholde seg til når han nå har vært med på å presse Sverige og Finland til å akseptere Tyrkias syn på kurderne. Tyrkia er fortsatt er en Nato-alliert vi ikke kan greie oss foruten.

Tyrkias nåværende hersker Recep Tayyip Erdogan viser av og til det ottomanske imperiet for å framheve landets stolte fortid. Tyrkia har røtter i dette imperiet i den forstand at osmannerne var et tyrkisk folkeslag. Osmannerriket var et muslimsk kalifat. Men det var et multi-etnisk og multi-religiøst rike, der ulike folkeslag og religioner hadde utstrakt indre selvstyre, og der mange kristne hadde ledende posisjoner.

En rent tyrkisk nasjonalstat

Det moderne Tyrkia springer ut av en bevegelse som ville vende ryggen til det mangfoldige osmannerriket og skape en rent tyrkisk nasjonalstat. De såkalte ungtyrkerne fikk makten under første verdenskrig. Gjennom folkemordet på de kristne armenerne og assyrerne sikret de seg kontrollen over hele den anatolske halvøya.

Osmannerne var på tapernes side i den første verdenskrigen, og ved fredskonferansen i Sévres i 1920 stykket seiersmaktene imperiet opp i en rekke franske og britiske kolonier - eller mandater. Egypt, Palestina, Syria og Irak var blant dem som ble skilt ut. Også kurderne, som bodde i det østlige Anatolia, Syria og Irak, ble lovet sin egen stat.

Kurderne er et muslimsk folkeslag som verken er arabere eller tyrkere. De bodde for en stor del i de samme områdene som armenerne og assyrerne, og hjalp tyrkerne med folkemordet på dem. Men de tyrkiske nasjonalistene ville ikke ha noen kurdisk innflytelse i sitt område, og etter en krig mellom 1920 og 23 fikk de det som de ville. Kurderne ble omdefinert til «fjelltyrkere» og kurdisk språk og nasjonalisme ble forbudt.

Vestliggjøring og allianse

En omfattende folkeforflytting av grekere i Tyrkia og tyrkere i Hellas gjorde Tyrkia til det nesten rene muslimske landet de tyrkiske nasjonalistene ønsket seg. Men nasjonalistene ville skape en sekulær nasjon. De avskaffet kalifatet, erstattet arabisk med tyrkisk språk og latinsk alfabet, forbød religiøse klesplagg og prøvde å modernisere landet.

Under andre verdenskrig valgte de side mot Hitler, og under den kalde krigen valgte de Vesten mot Sovjet. Dette er bakgrunnen for at Tyrkia ble med i Nato i 1954, og også i Europarådet. Men den vestlige vendingen var mest et elitefenomen. Ute blant folk på landsbygda fortsatte islam å ha innflytelse.

Islamistene overtar

I 2007 var jeg i Tyrkia og fikk intervju med president Erdogans høyre hånd. Hans islamistiske parti AKP hadde kommet til makten i 2003, etter at det sekulære militærstyret i årevis hadde prøvd å hindre muslimske partier fra å få makt.

Erdogans mann var en utpreget vestliggjort politiker, som snakket varmt om Tyrkias søknad om å få bli med i EU. AKP var ikke noe ekstremistisk parti, bedyret han. Han sammenlignet det med kristendemokratiske partier i Europa.

«Den dype staten» er opphavelig et tyrkisk begrep. Gjennom mange år hadde et nettverk av sekulære offiserer og finansfolk den reelle makten og kontrollerte de folkevalgte. Erdogan greidde etter hvert å nøytralisere dem og få full kontroll. I og for seg var det et demokratisk framskritt at folkevalgte overtok for de skjulte makthaverne.

Autoritær vending

Men Erdogan overtok stadig mer av de gamle makthavernes metoder. Staten ble igjen styrt i autoritær retning med politisk kontroll med domstolene og fengsling av journalister og opposisjonelle. Islam blir også stadig mer dominerende.

Tyrkias plass i Europa er en arv fra den vestvendte og sekulære eliten som styrte Tyrkia i årene under og etter den andre verdenskrig. Men etter hvert som de fikk mer motstand, ble de stadig mer autoritære. Vestliggjøringen dreide seg mest om økonomi, teknikk og utenrikspolitikk, ikke om kultur og demokrati.

Europa har hele veien godtatt at Tyrkia har vært annerledes, fordi vi har hatt bruk for dem som militær alliert. Noe egentlig europeisk land ble det aldri, og under Erdogan har det heller gått motsatt vei. Men fortsatt ser det ut til at det viktigste for vestlige land er å ha en alliert mot Russland.


Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar