Kommentar

Opp til overflaten

Jeg blir mer og mer overfladisk. Jeg brydde meg overhodet ikke om hår eller sminke da jeg var tenåring, klær var en skjebne i kommoden, og objektene for min ungdoms svermerier var valgt av andre grunner enn hvordan de så ut. Nå utstår jeg ikke tanken på å ha en stygg vannkoker på benken.

h

Forleden så jeg litt av en dokumentarfilm flimre forbi på telefonen. Den handlet om en undergrunnsbevegelse, og en av de kvinnelige veteranene som ble intervjuet fanget min interesse. Hun hadde glød i formidlinga, men kanskje ikke helt utseendet med seg. Og jeg registrerte at jeg tenkte: Så heldig hun er, hun trenger jo ikke være pen, hun som har viet livet sitt til noe så viktig.

Jeg skammet meg umiddelbart. For det første er en kvinnes utseende en uvesentlig ting å henge seg opp i, ikke minst i en slik sammenheng. For det andre er ikke skjønnhet noe som kan velges eller velges bort til fordel for andre livsprosjekter. For det tredje skal ingen trenge å være pene for å tilfredsstille mitt eller andres blikk. Men den aller viktigste innvendingen jeg har til meg selv er denne: Hvorfor ser jeg det som en verdi å være pen?

Svaret er åpenbart: Jeg er et menneske og jeg er en del av samfunnet. Arten vår organiserer inntrykkene våre, vi registrerer og vurderer hvordan folk ser ut ganske ubevisst, det er en del av sansinga av verden.

Når jeg sitter på trikken om morgenen, kan jeg av og til bli litt rørt over det jeg ser rundt meg. Folk gjør seg sånn flid!

—  Åste Dokka

Dette er det liten vits i å fordømme, det er slik hjernen fungerer. Hvis bestemte tanker eller tankemønstre blir tabu, finner de andre utløp enn bevisstheten. Problemet oppstår idet vurderinga smitter over på en generell dom over mennesket jeg har foran meg. Og her er jeg strengere med meg selv – eller jeg synes i det minste at jeg bør være det.

Pene mennesker

Forskning viser med all mulig tydelighet at vi har en tendens til å behandle pene mennesker bedre enn andre. De får oftere jobb enn andre, møter oftere vennlighet og blir oftere gjenstand for oppmerksomhet, også av romantisk og seksuell art. Det kan sikkert noen ganger være en belastning å være slående vakker – ikke alle har rygg til å bære oppmerksomheten og ansvaret. Men belastningen i å være pen er åpenbart mindre enn fordelene.

Når jeg sitter på trikken om morgenen, kan jeg bli litt rørt over det jeg ser rundt meg. Folk gjør seg sånn flid! Allslags folk har stått opp og tatt på seg klær som passer sammen og kler kroppen, skoene skinner. Uønsket hår er nappet ett og ett med pinsett. Sveisen er omhyggelig frisert, damene har opparbeidet seg en enorm sminkekompetanse og brukt den, og fra alle kropper lukter det såpe, parfyme og skjeggbalsam. Bak skjortene strutter musklene. Det er så mange som legger ned en stor innsats i kroppen før de møter verden. Vi gjør det for å vise fram det beste vi har å by på. Det ligger en slags omtanke i det, og folk ser så fornøyde ut i sin beste skrud.

Jeg brydde meg overhodet ikke om hår eller sminke da jeg var tenåring, klær var en slags skjebne i kommoden, og objektene for min ungdoms svermerier var valgt av helt andre grunner enn hvordan de så ut.

—  Åste Dokka

Men bak denne tålmodige disiplineringen av det ytre, skjuler det seg en samfunnsdynamikk som er opphengt i ungdom og skjønnhet. Det er noen som tjener penger på oss, også på denne måten. Og i kombinasjonen av innsats og andres blikk, skapes et hierarki. Det rangerer ikke bare mellom vakre og mindre vakre, men mellom mennesker som sådan. De som taper, enten på grunn av utgangspunktet de er tildelt eller fordi de verken har penger, tid, vilje eller den kunnskap som skal til, taper ikke bare konkurransen om å være pen. For skjønnhet er en kapital som kan veksles inn i alle mulige slags andre gevinster i livet.

Skjebnen i kommoden

Dermed kreves det av oss at vi ikke motstandsløst lar oss overmanne av skjønnheten, men også er kritiske til vårt eget blikk. Selv veksler jeg mellom å gi meg hen og å forsøke å oppdra meg selv. Men i store trekk går utviklinga feil vei for min del. Jeg brydde meg overhodet ikke om hår eller sminke da jeg var tenåring, klær var en slags skjebne i kommoden, og objektene for min ungdoms svermerier var valgt av helt andre grunner enn hvordan de så ut. Og nå, nå utstår jeg ikke tanken på å ha en stygg vannkoker på benken. Jeg synes det er langt verre å ha kviser i dag enn for 30 år siden. Dette gjelder ikke bare min egen forfengelighet, det finnes også i blikket jeg retter mot andre.

Det er dette som kalles å være overfladisk. Overflaten har tatt større og større plass i min bevissthet, og det gjelder ikke bare hvordan mennesker ser ut. Det gjelder også hvordan det kjennes å berøre et bokomslag eller gammelt treverk, det gjelder hva det lukter av myggstiften, det gjelder en vakker stemme og det gjelder ikke minst lys, listverk og vindushasper i mitt eget hjem.

Det ser ut til at akrylen klarer seg svært godt i verden selv om jeg viker unna den

—  Åste Dokka

Tingenes overflate forteller oss også til en viss grad noe om deres generelle kvaliteter. De er formidlere av noe underliggende, som det kan være viktig å vite om. Å ta på akryl er ikke det samme som å ta på ull, og en del av det jeg får vite når jeg gjør det, er at jeg ikke skal kjøpe akkurat den genseren. Men overflate er ofte bare overflate. Det har like mye dybde som en teaterkulisse: Det er illusjonen og hva den skaper som er poenget, ikke hva som måtte skjule seg bak.

Signalet

En trøst jeg tyr til når jeg er på mitt mest selvkritiske, er at skjønnhetshierarkiet ikke er hogget i stein, og at det heller ikke er likt for oss alle. Er det struttende tulipaner som er finest, eller er de vakrere idet de må overgi seg til forgjengeligheten og bøyer hodet mot jorda? Her er vi uenige. Jeg foretrekker bestemte skoprodusenter og klestekstiler, men ser jeg rundt meg, ser jeg at jeg er i mindretall. Begjæret vårt strekker seg i ulike retninger. Det ser ut til at akrylen klarer seg svært godt i verden selv om jeg viker unna den.

Og slik er det også når det gjelder mennesker: Den som er aller mest vakker for meg, er bare et ansikt for andre. Noen måter å sminke seg på synes jeg er direkte latterlig, mens andre ser ut til å sette pris på det samme. Dermed er det ingen allmenne lover som sender noen til bunns og andre til topps, vi har alle hver våre favoritter. Hadde det ikke vært slik, hadde det vært lite mangfold rundt oss.

Det er med vårt ytre vi møter verden. Det første blikket treffer uvegerlig kun overflaten. Dermed blir vår framtreden en måte å kommunisere på, vi sender og mottar tusen signaler gjennom klær og kropp. Vi bruker det for å uttrykke identiteten vår og for å kjenne igjen folk som likner oss også på dypet. Det signalet jeg plukket opp fra aktivisten i dokumentaren på mobilskjermen, handlet om at det finnes viktigere ting i livet enn å ta seg godt ut. Jeg er hjerteglad for at hun og hennes like finnes, og håper jeg en dag når en slik modning. Samtidig vil jeg ikke gi slipp på gleden over en skikkelig fin fyllepenn.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar