Kommentar

Jeg fant min stemme i mitt knuste liv

Da jeg var 12 år dro min menighet til Oslo under Pride. Jeg gikk rundt og spurte om jeg kunne helbrede deltagerne fra deres synd og sykdom. Til deg jeg tråkket på for 16 år siden: Unnskyld.

l

«Til deg som ikke håper mer

Du som trenger et lysglimt og trenger det nå

Til deg som ikke orker mer

Som har tanker som bare du selv kan forstå»

– Marthe Wang

Til deg som føler du har mistet stemme og livsgnist. Til deg som har blitt tråkket på. Til deg som føler livet henger i en tynn tråd, og føler deg som knust i tusen biter. Til deg som har mistet stemmen din.

Det knuste livet mitt

Jeg fant stemmen min da jeg tok et oppbrudd med en oppvekst som ikke lot meg ha min egen stemme. En oppvekst der en manns ord var lov, og reglene måtte følges til punkt og prikke så ikke helvete banket på døren. Jeg fant stemmen min i det knuste livet mitt, mens jeg sakte, men sikkert prøvde å lime det sammen igjen. Der fant jeg min stemme i det sårbare, det vanskelige og i den mørkeste kroken.

Så til deg som har mistet din egen stemme. Til deg som føler deg nedbrutt og ødelagt. Jeg håper dette kan hjelpe deg et lite steg på å finne veien tilbake.

Å finne min egen stemme, min egen plass og tørre å ta den plassen har tatt tid. Det er en prosess, som jeg på mange måter fortsatt er i selv om jeg er tryggere nå enn da. Det er fortsatt biter i meg selv som mener jeg ikke burde ha en stemme eller en plass. Det er fortsatt deler av meg som forteller meg at jeg ikke fortjener å ha noen plass i det hele tatt.

Da jeg var 12 år dro min daværende menighet til Oslo under Pride. Til deg som jeg tråkket på for 16 år siden. Unnskyld. Til deg som jeg fortalte at din legning er en synd. Unnskyld.

—  Christine Josephine Andresassen, prest

Men de delene av meg skal ikke få rom til å vokse, og fortjener ikke det rommet heller. Fordi både jeg og du som leser fortjener den plassen. Vi fortjener vår stemme. Som mennesker. Ikke la noen fortelle deg noe annet.

Til deg som har blitt tråkket på. Det er vondt, det er skambelagt og det er sårt. Men det er ikke din feil. Ingen har rett til å tråkke ned eller på et menneske. Ingen har rett til å frata deg din rett til å stå oppreist.

Til deg som har mistet stemmen din. Du er verdifull. Du har rett til din stemme. Du har rett til å åpne munnen din og si fra. Du er ikke stemmeløs. Krev tilbake din stemme., og ta den med din fulle rett, ingen har rett til å frata deg din stemme.

Det er ikke for sent

Til deg som er nedbrutt og såret. Dette skulle ikke skjedd. Du fortjener hverken å bli brutt ned eller å bli såret, hverken med ord eller handlinger. Du fortjener å være et helt menneske som den du er.

Til deg som har tråkket på, fratatt et menneske sin stemme eller brutt noen ned. Det er ikke for sent å be om tilgivelse. Det er ikke for sent å begynne på nytt. Det er ikke for sent å gjøre opp for det du har påført et medmenneske. Alle mennesker fortjener å stå oppreist, og om du har revet noen ned – løft dem opp igjen. Om du har bedt noen tie – gi dem stemmen tilbake.

Vi er alle mennesker. Sårbare, tøffe, svake, sterke, redde og modige mennesker. Vi har alle våre sår som vi bærer med oss, men det er hva vi gjør videre som kan hjelpe oss med å definere vår utvikling. Det er hvordan vi tar ansvar for våre handlinger, holdninger og ord som kan skape endring i oss selv og i andre.

«Syndfloden av skeive og transpersoner»

I dag tar jeg ansvar. Da jeg var 12 år dro min daværende menighet til Oslo under Pride. Vi skulle følge med på syndfloden av skeive og transpersoner som utfoldet seg under paraden. Da paraden var ferdig gikk jeg rundt og spurte om jeg kunne helbrede de som gikk i paraden fra deres synd og sykdom. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det.

Så, til deg som jeg tråkket på for 16 år siden. Unnskyld. Til deg som jeg fortalte at din legning er en synd. Unnskyld. Din legning er hverken synd eller en sykdom. Ditt kjønn er ditt og bare ditt. Din kjærlighet er vakker. Din kjærlighet er ekte. Din kjærlighet skal kjempes for og feires.

Den siste uken viser tydelig hvordan man kan tråkke på andre mennesker, frata mennesker selve livet, bestemmelsesrett over egen kropp, stemmen og tryggheten. I USA har kvinner mistet retten til å bestemme over egen kropp. I Norge ble to mennesker drept og mange skadet i et angrep på skeiv kjærlighet.

Jeg har funnet min stemme, selv om jeg ofte må grave den frem. Selv om jeg ofte må kjempe for den. Selv om jeg bor i et privilegert og likestilt land, er ikke min og andres stemmer en selvfølge. Det er ikke noe å ta for gitt. Det er noe som må hentes frem, brukes og ofte kjempes frem. La oss kjempe for våre stemmer sammen.

Aldri la noen frata deg din stemme. Aldri la noen frata deg din verdi.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar