Kommentar

Russland er i ferd med å tape initiativet i Ukraina

Da Russland invaderte Ukraina 24. februar i år ble Europa igjen oppmerksom på en krig som har vart i over syv og et halvt år.

kk

Første fase var den russiske invasjonen i 2014 til støtte for opprørerne i fylkene Donetsk og Luhansk. Fase to har pågått de siste syv årene som en statisk skyttergravskrig langs en front som strakte seg 480 km, fra Azovhavet øst for Mariupol i en bue gjennom Donetsk og Luhansk fylker til den russiske grensen øst for Luhansk by.

Da Russland igjen invaderte Ukraina i februar, var dette i motsetning til 2014, en varslet og åpen invasjon. Riktig nok omtalt av president Putin som en «militær spesialoperasjon», men var i praksis en utvidelse av den russisk-ukrainske-krigen i Donbas til å omfatte hele landet. Krigen hadde nå gått inn i sin tredje fase, som var et forsøk fra russiske side på å lamme den ukrainske statsmakten og ta politisk kontroll over landet og befolkningen.

Fly- og rakettangrep ble rettet mot strategiske ukrainske mål, og mekaniserte styrker rykket inn mot hovedstaden Kyiv og østre deler av Ukraina fra nord, øst og sør. Vestlige eksperter regnet med at Kyiv ville falle i løpet av få dager.

Den russiske planen

Men allerede den første dagen var det tegn som tydet på at ikke alt gikk etter planen for de russiske styrkene.

Før invasjonen i 2022 hadde russerne sendt ulike agenter og sabotører til Kyiv for å nøytralisere den politiske ledelsen i Ukraina. Russiske luftlandeavdelinger ble fløyet inn fra Belarus (Hviterussland) for å ta kontroll på Hostomel-flyplassen, og for å ta imot forsterkninger som ble fløyet inn fra Russland.

Ulike ukrainske styrker gikk til motangrep og hindret russiske forsterkninger fra å lande. Flyplassen ble angrepet på nytt dagen etter da russiske mekaniserte styrker nådde frem, men det tok russerne en uke å sikre kontrollen over flyplassen.

Sanksjoner og boikott får også tid til å virke, og vil redusere Russlands muligheter til strategisk å understøtte styrkene. Derfor vil vestens politiske, industrielle og økonomiske støtte bli avgjørende for at de ukrainske styrkene kan stå imot den russiske aggresjonen.

—  Palle Ydstebø, oberstløytnant og sjef for seksjon for landmakt ved krigsskolen

I løpet av mars måned ble vi vitne til en fullskala krig der stormakten Russland raskt rykket dypt inn i Ukraina øst for Dnipro-elven, men deretter kjørte styrkene seg fast. Ulike medier var fulle av reportasjer og filmklipp av folkelig ukrainsk motstand, fra soldater med panservernmissiler som angrep de russiske flankene, via droner som angrep russiske kolonner, til sivile som laget molotovcocktailer i tusentall.

Den ukrainske forsvarsviljen gjennomsyret hele befolkningen, og etter en måned med harde kamper begynte russerne å trekke seg ut fra de nordlige delene av Ukraina. En tilbaketrekning som virket adskillig bedre planlagt og gjennomført enn selve angrepet.

Krever utmattelsesstrategi

Den innledende russiske invasjonen fulgte en klassisk ødeleggelsesstrategi, der den politiske hensikten med krigen skal oppnås gjennom en spektakulær seier. Med bakgrunn i Putins taler i forkant, de uttalte forventningene til en ukrainsk kollaps og måten de russiske styrkene var oppsatt på, tyder på at dette var forutsetningene for invasjonen. Når så ikke skjedde, ble Russland tvunget over i en utmattelseskrig, der de militære styrkene blir en del av en overordnet politisk innsats, der økonomi, industri, allianser, sivilsamfunnet, med videre, i tillegg til den militære innsatsen, blir avgjørende.

Russland satset alt på et kort 24. februar, mens Ukraina nå sitter med en svært god hånd. Det betyr ikke at det blir slutt på drap og ødeleggelse med det første, men det kan bety at Russland både taper initiativet og begynner å tape krigen.

—  Palle Ydstebø, oberstløytnant og sjef for seksjon for landmakt ved krigsskolen

Den sovjetiske generalen Alexander Svetsjin skrev på 1920-tallet at en moderne industriell krig ikke kan vinnes bare gjennom en spektakulær militær seier. Den moderne staten er for robust, og kan mobilisere nye styrker og hente ut motstandskraft fra hele befolkningen. En moderne krig krever derfor en utmattelsesstrategi, der politikken kan spille på et vidt spekter av tilgjengelig midler og militærstrategien må være svært fleksibel for å støtte opp om den helhetlige politikken.

Dersom noen lesere synes dette er i overensstemmelse med det den tyske generalen og filosofen Carl von Clausewitz har sagt om at krig er en videreføring av politikken med andre midler, er det helt rett. Svetsjin oversatte Clausewitz til russisk, og skrev også en biografi om Clausewitz før han selv ble myrdet i Stalins utrenskninger.

Ukrainerne kan stå imot

Når en ødeleggelsesstrategi mislykkes, slik som den russiske offensiven i Ukraina, og de tyske strategiene i to verdenskriger, så risikerer en å begynne på nederlaget dersom motstanderen både unngår å tape, og i tillegg klarer å få på plass et ressursmessig overtak. Som i begge verdenskrigene kan vestens økonomiske og industrielle overlegenhet bli avgjørende i den krigen som nå raser i Ukraina. Det tar tid å utvikle og bygge opp krigsproduksjonen, men i utmattelseskrigen virker tiden for den med ressursene på sin side så lenge man står krigen av militært.

Sanksjoner og boikott får også tid til å virke, og vil redusere Russlands muligheter til strategisk å understøtte styrkene. Derfor vil Vestens politiske, industrielle og økonomiske støtte bli avgjørende for at de ukrainske styrkene kan stå imot den russiske aggresjonen.

Russland satset alt på et kort 24. februar, mens Ukraina nå sitter med en svært god hånd. Det betyr ikke at det blir slutt på drap og ødeleggelse med det første, men det kan bety at Russland både taper initiativet og begynner å tape krigen.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar