Kommentar

Kan markedskreftene fylle Strandavatn?

KRAFTKRISE: Utsikten til Strandavatn fra hytta mi er et sørgelig skue i år. Er dette den nye normaltilstanden - eller kan markedskreftene sørge for å få vannet tilbake?

l

Strandavatnet er nesten tilbake der det var før det ble regulert for 70 år siden. Vi kan tydelig se at det egentlig er tre vann som er blitt demmet sammen til en stor sjø. Men der det den gang lå grønne stølsvoller og frodig lauvskog, er det nå en gråbrun ørken av sand og stein som kommer til syne. Noen steder ser vi restene av hustufter og bruer – en påminnelse om at også vannkraftutbygging betyr ødeleggelse av natur og kulturlandskap.

Så lenge det eneste kravet som stilles til kraftprodusentene er at de skal få høyest mulig avkastning, så vil de selvsagt fortsette med å eksportere så lenge etterspørselen og prisen er høy.

—  Erling Rimehaug

Det har aldri vært så lite vann i Strandavatnet siden demningen ble bygget. Sant nok var det lite snø i vinter, og det har regnet lite i vår. Men så unormalt tørt har det ikke vært. Så hvorfor er vannet borte? Svaret ligger i markedskreftene. Nærmere bestemt i Stortingets påbud til Statkraft om at målsettingen skal være høyest mulig avkastning over tid.

Beredskapslagret vann er dyrt

Den gang Strandavatnet ble regulert, var det ikke meningen at det skulle tømmes annet enn i helt eksepsjonelle tørrår. Siden vi bare hadde vannkraft, var det nødvendig å ha beredskapslager av vann, slik at vi aldri slapp opp for strøm.

Men vann som bare ligger der uten å produsere strøm, utgjør en kostnad. Og når det var god tilgang på vann, måtte man la noe renne ut av bassenget uten å bli til strøm. Også det et økonomisk tap for kraftprodusentene.

Om man hadde hatt tilgang til andre kraftkilder som kunne levere strøm i perioder med dårlig vanntilførsel, ville det ikke være nødvendig å ha så store reserver av vann. Og slike kraftkilder fantes i nærheten: Sverige hadde atomkraft og Danmark kraftverk fyrt på olje, kull og gass. Derfor bygde vi kraftkabler til Sverige og Danmark, slik at vi kunne utnytte vannkraften bedre.

Markedskreftene tar over

På 1990-tallet ble strømmen så gjort til en vare, som blir solgt på kraftbørsen NordPool. Tanken var at markedskreftene skulle sørge for at kraftproduksjonen til enhver tid var mest mulig effektiv, ved at strømmen ville bli levert dit det var mest behov for den. Dette har da også fungert godt gjennom mange år, også da vi ble knyttet til kontinentet med nye kabler.

Men de siste par årene har det skjedd noe som har endret systemet. Det ene er at to nye kraftkabler ble satt i drift til England og til Tyskland. Dermed er kapasiteten for eksport av strøm fra Sør-Norge blitt nærmest ubegrenset.

Grønn kraft endrer systemet

For det andre har våre naboland lagt om kursen. Gasskraft og atomkraft bygges ned. I stedet kommer vindkraft og solenergi. Men vind og sol er akkurat som vann variable kraftkilder. Når det ikke blåser eller sola skinner, kan vi ikke produsere mer om behovet er aldri så stort. Det blir ikke bedre når EU nå skal kvitte seg med avhengigheten av russisk gass.

Dette fikk vi merke allerede sist vinter gjennom økte strømpriser. Og verre vil det utvilsomt bli neste vinter. Så lenge staten fortsatt vil punge ut med strømstøtte, kan de fleste her i landet likevel leve med det.

Vil vi ha nok strøm framover?

Men det som opptar meg, er mekanismen som har tømt Strandavatnet. For en ting er denne sommerens triste strender. Men hvordan blir det videre? Og hva betyr det for beredskapen? Vil vi virkelig ha strøm nok i årene som kommer?

Forklaringen på årets triste strender fant jeg i en artikkel av Jon Hustad i Dag og Tid. I 2020 var magasinene våre fulle (også Strandavatnet, husker jeg). Dermed kunne vi pøse på med eksport, noe som ble mer og mer lukrativt jo større behovet og høyere prisene ble i utlandet.

Rekordeksport i et tørrår

Dermed var vannstanden lav våren 2021. Og tilsiget var dårlig i en tørr vår og sommer. Men i stedet for å begynne å spare på vannet for å fylle opp igjen, fortsatte eksporten for fullt gjennom en snøfattig vinter og en tørr vår 2022. Markedslogikken slo til: Produsentene fikk stadig bedre pris for kraften, og med de nye kablene var det ingen fysiske begrensninger på eksporten fra Sør-Norge. Markedet går etter lønnsomhet for produsentene, og det finnes ingen hindringer.

Derfor ser Strandavatnet ut som det gjør. Fortsatt smelter snøen på Hallingskarvet og det har vært noen kraftige regnskurer. Det kunne gi håp om at vannet etter hvert vil stige. Men hva hjelper det dersom man fortsetter å tappe ut nesten like fort som det renner inn?

Tørre strender i ti år til

Så lenge det eneste kravet som stilles til kraftprodusentene er at de skal få høyest mulig avkastning, så vil de selvsagt fortsette med å eksportere så lenge etterspørselen og prisen er høy. Og det er ingenting som tyder på at det vil endre seg med det første.

En ting er utsikten fra hytta mi. Men hva med beredskapen? Kan vi ha strøm både til varme og lys og til våre nye elbiler, til elektrifisering av sokkelen og til at industrien kan fortsette å produsere?

Regjeringens svar er å bygge ut havvind, så mye at vi vil ha mer enn nok - i alle fall når det blåser. Da må jeg regne med utsikt til ørkenstrender i minst ti år til. Men hvorfor er det så utenkelig å innføre noen begrensninger på markedskreftene?






Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar