«Samtidig som vi skal drive forsoning, forsvinner reindriftslandet».
Ordene tilhørte sørsamiske Paul Bendikk Jåma under en konferanse nylig. Temaet var «Forsoning uten nordmenn?» Konferansen tok for seg om det blir en virkelig forsoning etter uretten begått mot samer, kvener og skogfinner, med mindre hele storsamfunnet går inn i oppgjøret som en egen sannhets- og forsoningskommisjon er i gang med.
Usynlig
Med konferansen ferskt i minne ble årets 17. mai-feiring tankevekkende. Behovet for å bygge nasjonalstat og norsk identitet på 1800-tallet regnes som ett av bakteppene for fornorskingspolitikken overfor samer, kvener og skogfinner. I tillegg kom sikkerhetspolitiske hensyn. Det kjentes sikrest at de som bodde inntil grensene skulle være soleklart norske. Også en sosialdarwinisme som var i tiden, blir nevnt.
Historikerne Rudolf Keyser og P. A. Munch som tilhørte den såkalte norske historiske skole, framstilte på 1830- og 1840-tallet nordmenn som en høyerestående rase, knyttet til den hvite, germanske rasen, og samer som laverestående. Historikere la også fram teorier om hvilke folkegrupper som kom først til et område, og dette ble avgjørende i rettsoppgjør om eiendomsrett til jord i lang tid. Først i senere tid har disse teoriene blitt forkastet.
Kvener og skogfinner ble regnet som del av den mongolske rasen, og dette stod i lærebøker og forskningslitteratur langt inn på 1900-tallet, sa førsteamanuensis i historie, Jon Røyne Kyllingstad, på konferansen.
Undervurdert tyngdekraft
Hver og en av oss kan prøve å forestille seg hva det vil si å tilhøre slekter som forskere, lærebøker i høyskoler og grunnskole og myndigheter i fullt alvor mente var laverestående og mindre intelligente. Hvis du da blir utsatt for tvungen avlæring av språk og kultur, mister jord og møter motbør i et samfunn som regnes som etnisk homogent norsk, hva gjør det med deg?
Kommentator i Aftenposten, Harald Stanghelle, deltok i et av konferansens paneler. Han tror mange tenkte da Sametinget var opprettet på slutten av 1980-tallet at det meste av gjenoppretting var gjort, men understreket at det langt fra er tilfelle.
Stanghelle mener det handler om en kulturell og politisk tyngdekraft som mange av oss har undervurdert, og som har sin egen virkningshistorie, og som fortsatt er virksom.
«Mye av det vi nå får dokumentert, har sine røtter i nedlatende holdninger som skamløst og nesten sømløst har overlevd inn i vår egen tid», sa Stanghelle.
Han mener det er håpefullt at leder for sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, har uttalt at vi blir nødt til å skrive om norsk historie når rapporten foreligger i juni 2023. Stanghelle tror den vil vekke oppsikt, samtidig kan mange komme til å si: «Oi, var det så ille? Men hva har dette med oss å gjøre?»
[ Dagfinn Høybråten: «Ingen forsoning uten sannhet» ]
Unnskyld etterpå
Høyesterett slo i oktober i fjor fast at vindkraftparkene Storheia og Roan i reindriftsområdet på Fosen-halvøya mellom Trondheim og Namsos er i strid med FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter. Utbyggingen krenker samenes rettigheter.
Da var vindparken for lengst bygd. Lagmannsretten slo fast at området var ødelagt som vinterbeite for rein. Staten hadde gitt utbyggerne lov til å bygge ut selv om klageprosessen ikke var ferdig. Vindparken er fortsatt i drift. Sametinget krever at turbinene må tas ned. Nå kommer en lignende sak i Helgeland tingrett.
Paul Bendikk Jåma mener at vindparkene kommer på toppen av at reindrifta hele veien mister arealer bit for bit, til hyttebygging, veier, skiløyper, scooterløyper, skogbruk som hogger gammelskogen, turistanlegg og fra før vannkraftutbygginger. Ifølge ham vil det ikke ta lang tid før reindrifta på Fosenhalvøya er borte, med mindre staten gjør noe umiddelbart.
«Statens taktikk virker å være en trenerende prosess, slik at reindrifta forsvinner. Om x antall år kan man komme og si unnskyld», sa Jåma.
[ Den norske kirke krever stopp av vindpark i reinbeiteland ]
Sporene i teologien
Tore Johnsen er førsteamanuensis i teologi og tidligere leder for Samisk kirkeråd. Han mener at det også trengs et oppgjør med koloniseringsgods i teologien. En av tenkerne som har satt preg på norsk kristenliv, er dansken Nikolai F. S. Grundtvig, både gjennom salmer og folkehøgskoletanken. Mange har løftet fram Grundtvigs utsagn om «menneske først, kristen så», som en sunn plattform for tro.
Men i en artikkel i Kirke og Kultur fra 2021 viser Johnsen hvordan dette også gikk hånd i hånd med tanker som formet fornorskingspolitikken. Den danske biskopen i Nidaros, Marcus Fredrik Bang, hevdet i 1774 at «man først maatte gjøre mennesker av finnerne [samene] og saa kunde de bli kristne».
Selv om en prest og samemisjonær som Niels Vibe Stockfleth på 1800-tallet kjempet for at samer skulle få beholde sitt språk og rettighetene til å drive reindrift, mener Johnsen å se at også han langt på vei tenkte innenfor samme modell. Johnsen mener vi bare så vidt har begynt på oppgjøret som trengs i teologien.
[ – Skulen fornorska oss. Men me forstod det ikkje ]
Det verdifulle
Under konferansen var fire biskoper i Den norske kirke til stede. Preses Olav Fykse Tveit understreket at et viktig grunnlag i både Kirkenes verdensråd som han var leder av, og i Den norske kirke, er at Gud ikke gjør forskjell på folk.
Biskop i Nord-Hålogaland, Olav Øygard, understreket at det gjelder å også løfte fram verdiene i den samiske og kvenske kulturen, som en større vekt på enheten mellom skaperverket og Gud.
«Hvis hele den vestlige verden hadde hatt samme forhold til skaperverket, hadde vi kanskje ikke hatt den klimakrisen vi har i dag», sa Øygard.
En skade i dypet
Det er aldri lett å nøste i egne feilgrep. Mye har vært gjort i god tro, og fordi kunnskapen har vært bygd på grove feilvurderinger. Samtidig som ønsket var der om å bygge den norske nasjonalstaten, var hele den vestlige verden preget av kolonitiden som også ga mange fordeler. Skal vi ta et skikkelig oppgjør, må vi antagelig gå dypt inn i hele koloniarven og se på hva som kan ha vært bra, og hva som gjorde dyp skade. Selv om skaden særlig har rammet noen, er den også en skade i oss alle.
En styrke i vår vestlige kultur er en evne til å ta oppgjør med feil og skader. For øyeblikket kan det se ut som Den norske kirke fører an i oppgjøret vi nå står overfor i Norge.
Paul Bendikk Jåma, som også er leder for Samisk menighet i sørsamisk område, sa det slik:
«Jeg håper Den norske kirke kan være en døråpner for at storsamfunnet tar ansvar for den urett som har skjedd».
