Oppstandelse uten kors

I Ulla Svalheims roman Til troende undrer hovedpersonen Bie Veronika seg over vennene sine. En klassekamerat er død i en mopedulykke, og Facebook flommer over av forvissninger om at han er et bedre sted og utsagn som «Vi ses igjen.» Men Bie vet godt at vennene ikke er kristne. Hvor kommer dette himmelhåpet fra da? Er det bare sentimentalitet, eller mener de faktisk at det finnes et etterliv?

En substansiell andel av presters forkynnelse er knyttet til død og sorg

—  Åste Dokka

I Den norske kirke er det årlig rundt 35.000 gravferder. Til sammenligning avholdes 48.000 gudstjenester. Det betyr at en vanlig prest har nesten like mange begravelser som gudstjenester. Til hver gravferd skrives det minneord om den avdøde, men også en gravferdsandakt, som fortolker liv og død teologisk. Med andre ord er en substansiell andel av presters forkynnelse knyttet til død og sorg. I tillegg har prester utallige samtaler med døende og pårørende.

Dødsfokusert kristendom

Mengden av dette arbeidet fører blant annet til at kirka har opparbeidet seg en stor kompetanse på sorg. Antakelig er det ingen annen yrkesgruppe som forholder seg eksistensielt til døden så mange timer i uka som prester. Men dette er ikke en nødvendig del av det å være prest, oppgaven er ikke nevnt i Det nye testamente og det ligger ikke til ordinasjonen. Prester har havnet i sorglandskapet av historiske, ikke teologiske, årsaker: Kun i folkekirke-land forretter prester begravelser i slike mengder.

Blir døden det problemet kristendommen primært søker å løse?

—  Åste Dokka

Jeg vet at det stadige arbeidet med død gjorde noe med min livsholdning mens jeg var prest. Og jeg tror at det også gjør noe med vår kristendom. Blir døden det problemet kristendommen primært søker å løse? Blir vi dødsfokusert, på bekostning av andre fokus?

I Det nye testamente er det forbausende lite stoff om død, himmel og helvete. Riktignok er muligheten for å gå fortapt stadig tematisert, men det kan like gjerne bety det å gå under i dette livet. Jesu lidelse og død har en sentral plass i evangeliene, men han snakker lite om døden som allmennmenneskelig fenomen. Døden er bare en av flere uløselige knuter menneskelivet har å by på. Like viktig er ting som sykdom, penger, livsførsel, synd, tro, omvendelse, rettferdighet og fattigdom.

Himmelavetrykket

Skal vi bruke Svalheim som sannhetsvitne, kan det virke som om himmelforestillinger står vel så sterkt som gudstro i landet vårt. Jeg har erfart det samme som prest selv: Pårørende som sier de ikke tror på Gud, er likevel sikre på at den avdøde nå lever i en annen eksistensform, ofte lik kristne forestillinger om det evige liv.

[  Kirkerådslederen: Gravferdsundersøkelsen viser utfordringer  ]

Og det er ikke bare presten som forholder seg uforholdsmessig ofte til døden i kirkerommet: Antallet årlige gravferdsbesøk er antakelig nær antallet gudstjenestebesøk. Ja, mange hører aldri en prest snakke utenom i begravelser. Kanskje er det mengdeforholdet mellom begravelsesandakter og annen forkynnelse som har satt igjen et slikt himmelavtrykk i folk. Gravferdsliturgien sier eksplisitt at den døde skal vekkes til live («av jorden skal du igjen oppstå»), og bønner og tekstlesinger kretser rundt lignende tematikk.

At troen på en allmenn oppstandelse har blitt sittende, mens troen på den Gud som kan bevirke den svinner, er et interessant paradoks. Vi lever i stor grad i et sekulært tankeklima, men like fullt er folkelige forestillinger om himmelen svært motstandsdyktige mot dødens postulerte endelighet.

Reell forkynnelse

Når jeg har jobbet som prest, har jeg vært opptatt av at mine gravferdstaler skal være reell forkynnelse. Jeg vil ikke bare bekrefte et godt liv, jeg vil også peke på betydningen av bibelfortellingene som livs- og dødsfortolkning. Som oftest lander jeg i kjærligheten som er sterkere enn døden, dåpsløftene som strekker seg forbi livets grense, det stedet Kristus har gått for å gjøre i stand for oss.

Jeg har noen ganger lurt på om jeg gir folk et oppstandelsesevangelium som er løsrevet fra selve frelsesverket

—  Åste Dokka

Antakelig er jeg ikke den eneste presten som snakker om evig liv i begravelser. Tekstene og situasjonen innbyr til det. Men jeg har noen ganger vært usikker på om jeg trøster folk med et oppstandelsesevangelium som er løsrevet fra selve frelsesverket, ja, fra kjernen i kristen tro. Kan man egentlig snakke om en frelse uten også å snakke om kors? Når folk tror på himmelen, men ikke på Gud, lurer jeg på om det er akkurat det vi har gjort.

[ Jølstad: Strømming av begravelser er kommet for å bli ]

Å forkynne i begravelser er en kompleks oppgave. De fleste som er der vil høre om den døde, ikke om Jesus. Det må presten respektere og være sensitiv overfor. Like fullt er det kirka har å tilby nettopp et håp som strekker seg ut over det rent menneskelige og fornuftsbaserte. Himmelhåpet kommer fra et sted, og skal det løftes fram, må man også si noe om dets basis. Det må kommuniseres uten å overkjøre de tilstedeværende, men det må kommuniseres.

Vi har akkurat feiret påske, i år er det tekstene fra Johannes-evangeliet som har fått klinge i kirkene. For Johannes er det nettopp Jesu villighet til å gå i døden som er tegnet på hans guddommelighet, ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Vårt oppstandelseshåp henger uløselig sammen med korset, og dermed med den Gud som døde der.