En kvinnes helse er også folkehelse

Endometriose er diagnoser som preger, til dels tar over, hverdagen til fem prosent av verdens befolkning. Likevel har det knapt skjedd endring i helsetilbudene siden 1950-tallet. Det er fristende å si at det er på grunn av kun én ting: De utsatte er kvinner.

Livet med smerter

Denne kommentaren skulle ha blitt skrevet i forbindelse med kvinnedagen, 8. mars. Men på selve kvinnedagen ble jeg sengeliggende på grunn av sykdommen. Det er vel det man kaller skjebnens ironi? Endometriose-symptomene gjør seg vanligvis gjeldende ved mensen, og følger kvinners menstruasjonssyklus. I hovedsak så fremtrer de som alvorlige mensensmerter og utmattelse. Noen kvinner får så sterke smerter at de må sykmeldes.

Hvorfor denne sykdommen ikke har blitt satt på dagsordenen før det tjueførste århundre bør være et mysterium – men det er det dog ikke. Mensen har til mange tider blitt ansett som noe skittent. Det er ikke før i 2017 at Nepal forbød isolasjon av menstruerende kvinner. Her i Norge er vi ikke fremmede for spøker som at kvinner ikke kunne, i jeger-og-sanker-tiden, være jegere, fordi rovdyr ville lukte blodet fra kvinnen.

Man kan kanskje prise seg lykkelig for å ha blitt født med norsk pass, og at vitser som «Hadde mannen hatt mensen, hadde det ikke vært snakk om annet» blir ansett som passé. Erfaringer tilsier likevel at det er liten forståelse for sykdommen, at mensen er ingen unnskyldning for å slippe gymmen på ungdomsskolen, eller at det ikke er grunn nok til å få sykefri fra studier.

[ 8. mars: Stort oppmøte på kvinnedagen.  ]

Man blir fortalt at det skal hjelpe å gå en liten tur, drikke litt grønn te eller bruke en varmepute mot magen – kjerringråd som det også kalles. Å bite i seg smertene og håpe at det går over. Men for hver måned, hvert år blir smertene bare verre.

For meg, var det ikke før etter utallige pakker med smertestillende, turer til legen og flere tilfeller med tap av krefter i beina på grunn av smerter, at jeg som 27 år gammel, fikk endometriose-diagnosen. Da ble jeg bedt om å gå hjem for å google hva diagnosen var, ta p-piller og Paracet – og mer informasjon fikk jeg ikke.

For det er ennå veldig lite man kan gjøre.

Hva er endometriose?

Endometriet er slimhinnene i livmoren. Hver måned, som en del av kvinners syklus, produseres vev her som skal ta imot egg og sædceller. Hvis ikke egget blir befruktet, vil det, sammen med vevet i slimhinnen, skylles ut. Det er det vi så enkelt kaller mensen.

Hos dem som lider av endometriose, oppfører ikke dannelsen av vev seg normalt. Hos dem kan vevet dannes andre steder, utenfor livmoren, på livmorveggen, på eggledere, eggstokkene. Det kan også bevege seg enda lenger borti kroppen, for eksempel på tarmen, urinblæren – eller kanskje til og med lungene.

Det vil si at vevet som naturlig skal dannes for å skape liv, har tatt form som en slags kreftcelle som vokser i kroppen ved hver syklus. Ved menstruasjon, da vevet skal skylles ut, har det ingen vei å gå. Dette kan føre til infertilitet, kraftigere blødninger og ikke minst; det kan være ekstremt smertefullt.

Det er som om helsen hos kvinner behandles som avvik fra standarden, i stedet for som en del av menneskets helse. Det bør ikke være en kategori for seg selv, men en del av den generelle folkehelsa – i alle fall i et av verdens mest likestilte land

—  Sarah Gundhus Bøe

Dette behandles generelt med hormonbehandling for å stoppe menstruasjon og videre utvikling. En mer inngripende behandling er operasjon for å brenne bort vevet. En venninne av meg, som var sengeliggende stort sett hele måneden på grunn av endometriose, valgte å gå denne veien. Operasjonen er dessverre ingen garanti for forbedring, da vevet stadig kommer tilbake. Nå, ett år senere, er smertene tilbake, og venninna mi er igjen sengeliggende, og hverdagen hennes er preget av frykt for plutselige smerter.

Siste løsning er å fjerne hele livmor. Men det viser seg at heller ikke det er en garanti for at sykdommen forsvinner – fordi vevet ligger utenfor livmor.

Kjempe for anerkjennesle

Fortsatt må vi som har denne diagnosen kjempe for å bli tatt seriøst, at dette er noe mer enn bare noen lette «mensensmerter», at, jo, noen av oss trenger faktisk å ta sykefri når vi har mensen. Hvorfor skal det være sånn at man bokstavelig talt må ligge nede før det blir anerkjent som et problem?

Nå har diagnosene og lignende diagnoser, den siste tiden, sett mye mediedagslys. Også via sosiale medier har kvinner delt mange av sine erfaringer, og gitt ansikt til sykdommen. Så hvorfor skal også jeg da bruke kostelig trykksverte på enda en gang ta det opp og frem?

Fordi det fortsatt mangler kunnskap, selv om sykdommen rammer én av ti kvinner. Ifølge NHI, tar det i gjennomsnitt syv år å få riktig diagnose. Man vet ikke hvordan sykdommen oppstår, og det finnes generelt lite forskning på sykdommen. Kunnskap er viktig for anerkjennelse av de lidelsen de berørte gjennomgår. Vi trenger ny og bedre forskning, slik at vi kan finne effektive behandlingsformer.

Denne diagnosen er dessverre ett av mange eksempler på helserelaterte tilstander hos kvinner som ikke (bare) omhandler fertilitet som har gått under radaren i skolemedisinen. Andre eksempler er bilbelter som kun er tilpasset sikkerheten til den mannlige kroppen, kunnskap om andre symptomer under hjerteinfarkt, annen atferd enn menn ved tilstander som ADHD eller autisme.

Det er som om helsen hos kvinner behandles som avvik fra standarden, i stedet for som en del av menneskets helse. Det bør ikke være en kategori for seg selv, men en del av den generelle folkehelsa – i alle fall i et av verdens mest likestilte land.

[ Kommentar: Traumer og sorg ved senaborter ]