Kommentar

Fred er krevende

FORHANDLINGER: Innrømmelser for å få til fred kan skape motstand mot en tidligere populær leder. Det kan Volodymyr Zelensky lære av Armenias Nichol Pashinian.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ukraina forhandler om fred med Russland i Tyrkia, og president Zelenskyj har signalisert vilje til kompromiss om de områdene i øst som russiske styrker kontrollerer. Selv om han holder fast ved Ukrainas territorielle integritet, kan han komme til å stå overfor det vanskelige valget mellom fortsatte russiske angrep på hele landet eller å gi opp noen områder.

Det er krevende å lede en krig. Men det er minst like krevende å slutte fred. Zelensky trenger støtte for begge deler

—  Erling Rimehaug

Zelenskyjs posisjon som ukrainsk leder er nå solid. Først og fremst på grunn av hans uredde og dyktige ledelse av landet under krigen. Han har også et sterkt mandat fra folket i ryggen. Ved valget i 2019 fikk han 72 prosent av stemmene. Likevel vil populariteten settes på prøve i det øyeblikket han måtte gi konsesjoner til Russland for å få fred.

Oppslutningen sank etter våpenhvile

Armenias statsminister Nichol Pashinian fikk erfare dette. Etter å ha ledet demonstrasjoner som felte den sittende regjeringen, vant han valget i 2018 med 70 prosent av stemmene. Året etter fikk han over 90 prosents tillit i meningsmålinger. Men dette falt brått i 2020 da han godtok en våpenhvileavtale med Aserbajdsjan, som innebar at Armenia ga fra seg store deler av Nagorno-Karabakh. Etter det var det store demonstrasjoner med krav om Pashinians avgang, og oppslutningen på meningsmålinger sank som en stein.

Mange armenere uttrykker i disse dager skuffelse over at de ikke fikk noen internasjonal støtte da de ble angrepet av Aserbajdsjan og Tyrkia. Den eneste støtten kom fra Russland, og den var nokså halvhjertet. Russland leverte våpen til begge parter og presset Armenia til å godta våpenhvilen, som nå overvåkes av russiske soldater.

Tvetydig avhengighet av Russland

Russlands angrep på Ukraina har gitt Armenia problemer. Avhengigheten av russiske styrker gjør at de ikke har fordømt Putins angrep. Dessuten støttet Ukraina opp om Aserbajdsjan i krigen i 2020. Det er også frykt i Armenia for at Aserbajdsjan skal benytte anledningen når Russland har nok å gjøre andre steder. Sist fredag ble armenske soldater drept i det som både Armenia og Russland hevder var et angrep på armensk territorium. Aserbajdsjan hevder at de svarte på armenske provokasjoner, slik de også hevdet før de gikk til et lenge planlagt angrep i 2020.

Bekymring for avhengigheten av Russland ligger nok også bak når Armenia nå har innledet forhandlinger om en normalisering av forholdet til Tyrkia. Tyrkia er på sin side kritisk til at Russland gjennom våpenhvilen i 2020 fikk et sterkere fotfeste sør for Kaukasus. Samtidig er det nå Tyrkia som er vertskap for forhandlingene mellom Ukraina og Russland. Her er mange kryssende hensyn.

En leders tunge valg

Hvis disse forhandlingene virkelig skulle bli seriøse, står Zelenskyj overfor vanskelige valg. Hvor store tap og ødeleggelser kan han utsette sitt folk for? Hvor langt kan han gå i å gi avkall på områder som Russland har erobret for å få fred? Hvilke garantier må han ha for at Russland ikke bruker en avtale til å bygge seg opp for nye angrep? Hvis garantiene kommer fra Vesten, hvor langt er det mulig å gå uten at Ukraina reelt blir alliert med Nato?

Det er slike valg en leder til sjuende og sist selv må ta ansvaret for. Han er likevel avhengig av at det i det minste er en forståelse i folket for at det er valg som kan være nødvendige å ta. At Ukraina har greid seg så bra i kampene så langt, gjør at Zelenskyj står sterkere i forhandlingene. Samtidig er det vanskeligere å få folk med på ettergivenhet når de føler at de har gått seirende ut av krigen så langt.

Zelenskyjs valgmuligheter vil også avhenge av hva Ukrainas støttespillere signaliserer. Vil de legge vekt på å få slutt på krigen og få verden tilbake i mer normale spor? Eller vil de legge vekt på å få satt Putin så grundig på plass at han ikke prøver nye eventyr? Og kan en slik hard linje provosere Putin til å utvide krigen utenfor Ukraina? Også her ligger vanskelige avveininger – og folkemeningen i Vesten er også et element.

Oppslutning fra tidligere motstander

Så langt har det ukrainske samfunnet samlet seg bak Zelenskyj. Et tegn på det er Pjotr Porosjenko, den sittende presidenten som Zelenskyj beseiret i valget i 2019. Han har nå latt seg intervjue av internasjonale medier mens han står bevæpnet sammen med frivillige i Kyiv. Han er villig til å ofre livet, sier han, og ytrer seg minst like hardt om Putin som Zelenskyj gjør. Han kan også ta mye av æren for oppbyggingen av Ukrainas forsvar som skjedde i hans presidenttid.

Så sent som i januar ble han tiltalt for landsforræderi for å ha hjulpet opprørskreftene i øst-Ukraina økonomisk – noe han selv hevder er en rent politisk prosess. Selv om han nå stiller seg bak Zelenskyj, har han skapt seg en plattform for å lede an i protester den dagen stemningen måtte snu.

Trenger støtte for både krig og fred

Armenias Pashinian berget flertallet ved valget i fjor sommer. Delvis handlet det nok om at motkandidaten var en representant for det regimet som ble kastet ved demonstrasjonene i 2018. Men det kan også ha sunket inn hos folk at alternativet til våpenhvilen ville vært et fullstendig militært nederlag.

Det er krevende å lede en krig. Men det er minst like krevende å slutte fred. Zelenskyj trenger støtte for begge deler.



Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar