Vi sitter med mange spørsmål, som hvordan det kunne skje at Russland gikk til angrep på Ukraina, og hva annet vi kan frykte i fortsettelsen.
Vi har visst at Putins regime har vært brutalt mot opposisjonelle og gjort det vanskelig for journalister og medier å formidle usensurert og uavhengig informasjon ut i samfunnet. Det kan virke som kontrollskruen har blitt strammet til bare mer og mer. Russiske borgere utsettes for mye desinformasjon. De som skjønner hva som foregår og prøver å gjøre motstand, lever farlig.
Når også utenlandske medier som NRK henter sine korrespondenter hjem, fordi usikkerheten er stor om de kan bli tiltalt etter en ny lov om «fake news», kan det se mørkt ut.
En annen lærdom fra 1900-tallet er også at det ikke var tyranniet som vant.
— Turid Sylte, journalist
Vår fordel
Amerikanske Timothy Snyder ga i 2017 ut boka On Tyranny, der han omtaler tjue lekser vi kan lære fra det 20. århundret. Snyder er professor i historie ved Yale University, med Øst-Europa, Sentral-Europa og Holocaust som fagfelter.
Han mener at vi i vår tid ikke er særlig mye klokere enn de europeerne som slapp til totalitære ideologier som fascisme, nazisme og kommunisme i det forrige århundret. Men det som er vår fordel, er at vi kan lære fra den erfaringen som 1900-tallets europeere gjorde for å stå opp mot tyranniets framvekst.
Én av de tjue leksene Snyder trekker fram, er: «Tro på sannhet». Han skriver:
«Å gi slipp på fakta er å gi slipp på frihet. Hvis ingenting er sant, kan ingen kritisere makten, fordi det ikke er noe grunnlag du kan gjøre det på. Hvis ingenting er sant, da er alt forestillinger. Den største lommeboken betaler for det mest blendende lyset».
Baner vei
Snyder viser til Victor Klemperer, som var tysk jøde, filolog og forfatter, og etter 1945 ga ut sine dagboksnotater om Det tredje riket fra 1933 til 1945. Ifølge Klemperer dør sannheten ut i fire stadier når et samfunn har kurs mot det totalitære.
Det første stadiet er å åpent avvise realiteter som kan dokumenteres, og i stedet presentere oppspinn og løgner som fakta.
Det andre stadiet er en «sjamanistisk» gjentagelse av samme budskap. Som eksempel nevner Snyder måten Donald Trump i sin valgkamp systematisk gjentok «kjeltringen Hillary» for å tillegge sin motkandidat trekk som passet bedre på ham selv.
Neste stadium er en slags magisk komposisjon der man sier at noe som er åpenbart motstridende, går helt fint i hop. Et av Klemperers eksempler fra Tyskland i 1933 er hvordan mange av hans tidligere studenter snakket om at de uansett måtte fokusere på Førerens storhet framfor den skuffelsen de kjente på overfor mange av Hitlers tiltak.
Det fjerde og siste stadiet er en type malplassert tro, som når presidenten eller føreren sier at «jeg er den eneste som kan løse dette», eller «jeg er deres alles stemme». Når en slik tro blir sterk nok, blir faktiske beviser som kan rokke ved den, irrelevante.
Snyder skriver: «Post-sannhet er pre-fascisme».
Så modig du kan
Men den kanskje aller viktigste leksen fra Snyder, er den tjuende: «Vær så modig som du kan». Der skriver historieprofessoren at hvis ingen av oss er forberedt på å dø for friheten, vil vi alle dø under tyranniet.
Det kan lyde voldsomt. Men i bunn og grunn er antagelig tyranniets sterkeste virkemiddel frykten. Uten frykten som kontrollmiddel, taper tyranniet terreng.
De siste dagene har flere medier nasjonalt og internasjonalt skrevet om hva som skjer i kretsen rundt Putin. Antagelig har det en ubehagelig pris å si imot presidenten. Men ved å la være, av frykt for konsekvensene, er mange også med på å gjøre det mulig at Putins framferd kan fortsette. Alene får en tyrann likevel ikke til stort.
En av 1900-tallets modige var Winston Churchill. Roy Jenkins, som selv var politiker i Underhuset i Churchills tid som statsminister og skrev den mye roste biografien Churchill (2009), skal ha sagt:
«Jeg anser Churchill, med alle hans særegenheter, hans nytelsessyke, hans tidvise barnslighet, men også hans genialitet, hans urokkelighet og hans varige evne til – enten han hadde rett eller tok feil, enten han lyktes eller feilet – å overskride menneskelige grenser, som det største mennesket som noen gang har bodd i nr. 10 Downing Street».
[ Fader Kliment: – Akkurat nå tror jeg at den russiske ortodokse kirken har ødelagt for seg selv ]
Det tapende laget
Noe av det Churchill også lyktes med, var å sette mot i andre. Det betyr jo ikke at han ikke i sine stunder kjente frykten i nakken.
Evnen til å skrive fram et mot hadde også forfatteren J.R.R. Tolkien, som selv hadde erfaring fra 1. verdenskrig. Selv om Ringenes Herre er en fantasifortelling, sier den mye sant om kampen mot tyranniet, og kanskje også noe om evnen til å overskride menneskelige grenser.
Første bud er å ikke godta en makt som vil undertrykke og ødelegge. Et annet budskap er at enten vi har store eller små roller å spille i verdens kamper, har alt en betydning, og kan vise seg å bety mer enn vi skulle tro, særlig når vi velger å ta opp kampen og stå sammen i den.
Tyranniet kan være seiglivet, rekke å ødelegge mye og skape gru. Likevel er det et håp i å tenke at den som jobber for tyranniet, er på det tapende laget. Ingen trives med å bli styrt av frykt og undertrykkelse. En annen lærdom fra 1900-tallet er også at det ikke var tyranniet som vant.
