Om politikk og tilgivelse

Det siste halve året er det avdekket flere politiker-saker med merkelapper som «skatteplanlegging», «skatteunndragelse», «gutterom», «jenterom» og «pendlesaker». Noen av sakene er alvorlige, andre er mindre alvorlige. Det de har til felles er at politikere burde forstått forskjell på rett og galt, eller bruk og misbruk. Det bør stilles ekstra krav til dem som lager landets lover og styrer over oss andre. Dette er også min holdning. Derfor mener jeg at det var riktig at både Kjell Ingolf Ropstad og Hadia Tajik beklaget og tok konsekvensene.

Det store spørsmålet er om kulturen politikerne er en del av har oppstått i et vakuum, eller om den handler mer om samfunnet og kan gjelde mange av oss?

Jeg greier jeg ikke å fri meg fra tanken om at flere av historiene til disse politikerne kan ha flere likhetstrekk med min egen historie, bare at de havnet på «feil side av streken».

—  Berit Aalborg

Oppblåste medlemstall

Hver gang disse sakene kommer opp blir jeg minnet om at jeg selv – litt tilfeldig – endte opp på en slags «riktig side av streken» da den store VG-skandalen om medlemsjuks i ungdomspartier ble rullet opp i 1995. Den gangen hadde jeg nettopp gått av som leder for Kristelig Folkepartis Ungdom.

Saken ble omtalt som «AUF-skandalen» eller «medlemsjuks-saken». VG fikk en velfortjent Skup-pris for gravearbeidet. Fire tillitsvalgte i AUF i Oslo ble i april 1998 funnet skyldig i grovt bedrageri og forsøk på grovt bedrageri. AUF-erne hadde «forskuddsbetalt» kontingenten til personer de mente hadde interesse av å bli eller forbli medlem av AUF, selv om disse ikke hadde uttrykt ønske om å være medlem.

Etter hvert som saken rullet ble det avdekket at flere ungdomspartier og organisasjoner hadde tolket regelverket i gråsonen. Medlemstallene ble blåst opp i varierende grad. I 1996 anmeldte samferdselsminister Kjell Opseth, settestatsråd for Grete Berget, 24 ungdomsorganisasjoner for ulik grad av bedrageri. Man kan kalle det en ukultur. Etter at de fire AUF-erne ble dømt sa tidligere leder i Sosialistisk ungdom Erik Solheim dette til Dagbladet: «Alle jukset». Han uttalte den gangen at det ikke var tvil om at SU hadde søkt støtte for altfor høye medlemstall.

Selv om flere hadde blåst opp medlemstallene, gikk de færreste så langt som de fire AUF-erne fra Oslo. Men disse fire opererte definitivt ikke i et tomrom. I et kappløp om høye medlemstall hadde det utviklet seg en praksis der vi søkte offentlig støtte for alle som hadde betalt kontingent de siste to årene. I en ungdomsorganisasjon med stor gjennomstrømning ga dette tilsynelatende betydelig flere medlemmer, og dermed også større støttebeløp. I ettertid ser jeg at det definitivt kan karakteriseres som medlemsjuks.

[ Hadia Tajik trekker seg som nestleder i Arbeiderpartiet ]

En idealistisk 23-åring

Selv var jeg 23 år den gangen jeg overtok lederklubba i Kristelig Folkepartis ungdom (KrFU). Nøyaktig like gammel som Tajik var da hun ble rådgiver for en statsråd. På starten av 90-tallet var KrFU et relativt mye større ungdomsparti enn det er i dag. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke ble med i politikken for å fordype meg i søknadsprosesser til departementet. Jeg ble heller ikke med for å blåse opp medlemstall eller operere i en gråsone.

Jeg ble med fordi jeg var opptatt av menneskeverd, miljøpolitikk og en mer rettferdig internasjonal verdensorden. Jeg ville forandre verden og jeg var utålmodig. Ja, jeg jobbet døgnet rundt med politikk og organisasjon. Jeg reiste landet rundt.

Medlemstallene interesserte meg sånn passe helt til jeg selv ble leder. Men heldigvis hadde både vi og Unge Høyre generalsekretærer som var årvåkne. De to hadde snakket om at praksisen med toårsrapporteringen ikke sto nedfelt noe sted. Et par år før VG-saken sprakk sendte vi derfor et felles brev til departementet der vi gjorde rede for vår tolkning og praksis. Vi skrev at vi ville fortsette med denne rause praksisen dersom vi ikke fikk beskjed om annet. Vi hørte aldri noe fra departementet.

Men dette brevet ble plutselig svært relevant da AUF-saken rullet med full tyngde i media. Dette ene brevet gjorde at KrFU – og jeg som ungdomsparti-leder – havnet på en slags «riktig side» i medlemsjuks-saken. Vi hadde riktignok rapportert for høye tall, men vi hadde orientert departementet om dette og bedt dem gi oss tilbakemelding. For min del kjentes dette i ettertid som en «heldig tilfeldighet».

[ Kjell Ingolf Ropstad går av som KrF-leder og statsråd ]

Finnes det tilgivelse?

Jeg skriver ikke dette for unnskylde politikerne som nå er i søkelyset. Ting tyder på at noen av dem har utnyttet systemet bevisst. Noen av dem gjorde dette i voksen alder. Det skal selvsagt ikke en stortingsrepresentant eller en statsråd gjøre.

Likevel greier jeg ikke å fri meg fra tanken om at flere av historiene til politikerne kan ha flere likhetstrekk med min egen historie, bare at de havnet på «feil side av streken». Noen av dem kanskje ved en tilfeldighet. Andre fordi de skjødesløst gikk inn i en praksis som allerede lå der, uten å tenke nøye gjennom hva de egentlig gjorde. Slik var det i mitt tilfelle, om jeg ikke var blitt reddet av to generalsekretærer. Dermed kan et stort politisk engasjement og en litt dårlig utviklet radar for at det ligger moral og valg i detaljene, ha ført dem ut i ulykka.

Vi bør være bekymret over at tilliten til våre politikere er fallende.

Men vi bør også være bekymret for at unge mennesker kan bli skremt vekk fra politikken, dersom de frykter at feil i ung alder kan ramme politikere. Eller dersom det ikke finnes tilgivelse for politikere som Kjell Ingolf Ropstad og Hadia Tajik. Også disse perspektivene bør være med når vi framover skal rydde opp i det som ofte blir omtalt som en politisk ukultur.

[ Valgforsker mener Tajik-saken fører Stortinget nærmere tillitskrise ]