Russland er ikke «det ondes bosted»

Såret stolthet kan virke patetisk og lite å bry seg med for andre enn den rammede, men i storpolitikken kan den være livsfarlig å ignorere. Det kan tvert imot være mye å vinne på å prøve å forstå hva som ligger i den.

Noen av de som kjenner Russland og det gamle Sovjetunionen fra innsiden, mener USA kan takke seg selv for at Russland fikk en leder som Putin ved makten, og for at den russiske holdningen til USA og Nato har vokst seg stadig mer fiendtlig og mistroisk.

Den franskfødte, russisk-amerikanske journalisten Vladimir Pozner tok for seg dette i et foredrag på Yale University i 2018, under overskriften: «Hvordan USA skapte Vladimir Putin».

Mange vil sikkert være uenige i analysen og kritisere Pozner for et narrativ som overser Russlands egne feil, men å lytte til perspektivene Pozner drar opp, kan være nyttig, og kanskje nødvendig for på en eller annen måte å prøve å få ned spenningen før det er altfor sent.

Arrogante og selvsikre

Over 30 år er gått siden europeere feiret at Berlinmuren kunne rives, og den kalde krigen var over.

– De ble arrogante og selvsikre, sa 90 år gamle Mikhail Gorbatsjov nylig i et intervju med nyhetsbyrået RIA Novosti, om Vesten og særlig USA.

Sovjetunionens siste leder fikk Nobels fredspris i 1990 for å ha bidratt til å få slutt på den kalde krigen.

– Men «vinnerne» bestemte seg for å bygge et nytt imperium. Derfra kom ideen om Nato-utvidelse, sier Gorbatsjov i intervjuet, ifølge NTB.

Noen av de som kjenner Russland fra innsiden, mener USA kan takke seg selv for at Russland fikk en leder som Putin ved makten.

—  Turid Sylte, journalist

Den ene store

Pozner tegner opp et lignende bilde. Mens Boris Jeltsin sa til Kongressen i USA at det russiske folk strakte ut sin hånd «for å bygge en bedre verden, uten krig», mener Pozner holdningen fra USA var nedlatende. Russland var ikke lenger noen supermakt, og ingen å regne med. Det har provosert og svidd på russisk side.

Fra 1992 utviklet USA en doktrine som gikk ut på at USA skulle forbli den ene stormakten. Forsvarsminister Dick Cheney uttalte at dette skulle «overbevise potensielle konkurrenter om at de ikke behøver å søke å få en større rolle».

I 1998 ga Senatet i USA sin godkjennelse til at Nato kunne utvides østover med tre tidligere Warszawapakt-land: Polen, Ungarn og Tsjekkia. Den klare oppfatningen fra russisk side var at dette var et løftebrudd.

Nå må vi prøve å finne ut hva som skal til for å komme ut av dette uføret.

—  Turid Sylte, journalist

Roten til ny, kald krig

Pozner viser til et intervju som New York Times-kommentator Thomas L. Friedman gjorde med George Kennan dagen etter Senatets vedtak. Kennan var arkitekten bak USAs «containment»-politikk fra 1947, som skulle «demme opp, men holde tilbake» overfor kommunismen. Han kjente Russland godt fra år som ambassadør i Moskva. I 1998 var han 94 år.

Thomas L. Friedman refererer til intervjuet i en kommentar denne uken, der han selv skriver: «Dette er Putins krig. Men Amerika og Nato er ikke uskyldige tilskuere».

Om Nato-utvidelsen østover sa Kennan:

«Jeg tror dette er begynnelsen på en ny kald krig. Jeg tror russerne gradvis kommer til å reagere ganske fiendtlig, og det vil påvirke politikken deres. Jeg mener det er et tragisk feilgrep. Det var ingen grunn til å gjøre dette. Ingen truet noen».

Feil motstander

Det som særlig plaget Kennan, var «referansene til Russland som et land som klør etter å angripe Vest-Europa».

Han understreket at motstanderen under den kalde krigen var det sovjetiske kommunistregimet.

«Og nå vender vi ryggen til de menneskene som stod for den største fredelige revolusjonen i historien, som fjernet sovjetregimet».

«Selvsagt kommer det til å komme en dårlig reaksjon fra Russland, og da vil de som utvidet Nato si at vi alltid har sagt at dette er akkurat slik russerne er – men det er helt feil», la Kennan til.

[ Emil Erstad: «Ukrainarane blør. Kor lenge skal vi la dei kjempe åleine?» ]

Putins veivalg

Friedman mener at Putin selv har lagt sin «vedkubbe» på bålet. De første årene som president fra 2000 til 2008 klagde han litt på Nato-ekspansjon, men ikke så mye mer. Etter hvert som den russiske økonomien stagnerte og Putin ikke var like trygg på egen popularitet, kunne han ha jobbet hardt for økonomiske reformer. Det kunne svekket hans kontroll fra toppen. I stedet valgte han å lene seg sterkere på sitt «korrupte, kameraderipregede kapitalistiske kleptokrati», mener Friedman.

Han viser til Leon Aron, som jobber med en bok om framtida for Putins Russland. Aron mener at Putin for å dekke over dette strategivalget har flyttet basen for sin popularitet fra å være den som ga landet ny velstand, til den store forsvareren av fedrelandet.

[ Nobelprisvinner Muratov fordømmer Putins atomtrusler ]

Egen virkelighet

Hjelper det å prøve å forstå hva som rører seg i Russland og Putin nå, mens krigen pågår? Svært mye ved Putins regime er det god grunn til å kritisere. En fransk embetsmann har også ifølge NTB sagt at den Putin som Macron nylig møtte i Kreml, ikke er den samme som han møtte i desember 2019. Han så en Putin som var mer rigid og isolert.

Vi vet ikke om det er mulig å få Putin ut av det sporet han er på nå. Men den franske presidenten har trolig rett i at det er viktig å ha en kanal for å snakke sammen. Det kan være nyttig for å vite hvor landet ligger.

Robert Mood, som har hatt mange lederstillinger i Forsvaret, skrev i et innlegg i Dagens Næringsliv nylig at hans erfaring er at dialog blir viktigere når situasjonen blir stadig verre, og at «hvis du bare er interessert i din egen versjon av virkeligheten, kan du like gjerne holde deg hjemme».

På et av den kalde krigens heteste punkter kalte Ronald Reagan Kreml «senteret for ondskapen i den moderne verden». Han gikk senere tilbake på det, etter å ha fått etterretningsinformasjon om hvor paranoide forestillinger denslags tale skapte i Sovjetunionen. Nå må vi heller prøve å finne ut hva som skal til for å komme ut av dette uføret.