Kommentar

Gelius’ misforståtte feminisme

Einar Gelius mener han vet best hva som er de viktigste feministiske kampene i islam. Kanskje han hadde lært noe dersom han hadde lyttet til dem det gjelder.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På nyåret er islams kvinnesyn nok en gang blitt et hett tema. Den mest aktive debatten har foregått på Human Right Service (HRS) sine hjemmesider. To sentrale aktører er presten Einar Gelius og HRSs egen Hege Storhaug.

Gelius definisjon av kvinnekamp

På HRS sine hjemmesider skriver Gelius følgende kronikk: Hva mener muslimske feminister om islams kvinneundertrykking? Her tar han til orde for at kvinnelige, muslimske feminister må ta debatten om det Gelius selv mener er det viktigste debattene i islam. Samtidig sauser han sammen religionen islam og ulike kulturelle tradisjoner.

Det triste er at Gelius hopper over de temaene som har vært kampsaker for flere muslimske feminister de siste årene. En av dem er retten til å lede både kvinner og menn i bønn og inneha sentrale posisjoner i moskeene. I 2020 skrev Vårt Land om sterk feministisk motstand mot den ferske bønneveileder fra Islamsk Råd Norges, der mor også i hjemmet ble anbefalt å ta plass bak sin ektemann og sønner i bønn. Linda Noor, muslim og leder i Minotenk sa den gangen Vårt Land: «For meg er illustrasjonen som tatt ut av en lærebok i patriarki».

Temaene som de muslimske feministene selv har valgt å kjempe for i offentligheten, handler ofte om religiøs autoritet og rettigheter. Dette burde en prest hatt stor forståelse for. Også fordi vi vet at religiøse rettigheter for kvinner ofte vil føre til sekulære rettigheter. Dette forstår de muslimske feministene svært godt.

Hodeplagg i Dagsnytt 18

Men Gelius er åpenbart ikke der. 4. februar stilte han opp i Dagsnytt 18 for å kritisere de muslimske feministene. Som motdebattant satt den muslimske feministen Rania Jalal Al-Nahi. Hun har tidligere uttalt at hennes mål er et oppgjør med mannsdominansen i moskeene. Al-Nahi som er teologistudent, ønsker å bli den første kvinnelige lederen av en norsk moské.

Debatten mellom de to var et besynderlig skue: En mannlig prest i Den norske kirke belærte den muslimske feministen om kvinnekamp. For å gjøre Linda Noors ord til mine, var Gelius opptreden som «tatt ut av en lærebok i patriarki».

Like etter kom Hege Storhaug på banen med full støtte til Gelius. I artikkelen Til fullt angrep på presten Gelius, skriver hun blant annet: «Vi har kun én prest i Den norske kirke som våger å sette et kritisk søkelys på islam».

Dessverre ser det ut til at Einar Gelius vet svært lite om muslimsk kvinnekamp

—  Berit Aalborg

Angrep på islam

Hennes uttalelse gjør at det blir et betimelige spørsmål om Gelius agenda egentlig handler om likestilling? Er han egentlig opptatt av muslimske eller kristne kvinners kamp for likestilling? Eller om hans egentlige agenda er å bruke manglende likestilling i sin svartmaling av islam?

Hadde Gelius vært opptatt av å bidra til likestilling i islam hadde han trolig gått i forsvar for de muslimske feministenes egen kamp, som blant annet retten til å lede menn i bønn og retten til å delta i moskeenes lederskap.

Men det gjør ikke Gelius. Dessverre ser det ut til han vet svært lite om muslimsk kvinnekamp og de faktiske kravene de muslimske feministene stiller. Kanskje ville han også visst at muslimske feministene har begynt å få gjennomslag. For det den finnes kvinnelige imamer i land som Indonesia, Malaysia, USA, England og Tyskland. En av de mest kjente kvinnelige imamene er amerikanske Amina Wadud, som har ledet begge kjønn i bønn i flere land.

Derimot hevder Gelius at islam er en statisk religion der det ikke finnes rom for reformer og et endret kvinnesyn. Selv mener han å ha bidratt til likestilling i Den norske kirke, men han er ikke åpen for at økt likestilling kan skje i islam.

En lite kjent tradisjon

Om Gelius hadde tatt seg bryet, ville han visst at det finnes en tidlig tradisjon av sterke, kvinnelige ledere i islam. Mirjam Künkler, professor ved instituttet for humaniora og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Göttingen, har forsket på kvinnelige muslimske autoriteter.

Et av eksemplene hun nevner er tekstene til den sunnimuslimske forskeren fra Damaskus, Ibn ‘Asākir. I hans notater fra 1100-tallet viser han til 80 forskjellige kvinnelige lærde, som han har høstet lærdom av. En av de mest profilerte muslimske forfatterne i middelalderen, Al-Suyuti fra Kairo, levde på 1400-tallet. Han listet opp 33 kvinner blant 130 lærde muslimene med autoritet.

Kvinnelig religiøs myndighet

Men noe skjedde med denne tradisjonen. En kjent forklaring blant muslimske feminister er at i møte med europeisk kolonialisme ble den radbrukket. Krünkler sier det slik: «Forskjellen mellom perioden fra det syvende til det 16. århundre på den ene siden, og det 17. til 20. århundre på den andre, er fremdeles ekstraordinær. På en måte en kan man snakke om en moderne avgrunn for kvinnelig religiøs myndighet».

I møte med norske muslimske feminister bør Gelius stille seg spørsmålet om han selv bidrar aktivt til en slik moderne patriarkalsk tradisjon.

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar