Kommentar

Hvor lenge kan vi holde ut uten mer glitter i tilværelsen?

Et fislete stjerneskudd er ikke nok til å skape fremtidstro.

Vi hadde pyntet oss med lange kjoler, stilige dresser og boble-drikke sto i kjøleskapet. Etter et godt måltid mat bestemte hele festfølget seg for å dra ned til sentrum for å bivåne det gigantiske fyrverkeriet som skulle skytes opp. Da vi gikk ut dørene, så vi knapt en meter foran oss. Luften var tykk av fuktig tåke.

Det ble festfyrverkeri betalt av det offentlige. Proffe pyroteknikere hadde brukt måneder på å forberede showet. Det var sikkert spektakulært. Men ingen, absolutt ingen, så noe annet enn litt Blu-ray oransje lys og hørte det smalt i et kvarters tid. Dette var nyttårsaften i 2016. Året 2017 startet altså litt disig, med det som omtaltes som «krystall-tåke».

Det var tett tåke på Rådhusplassen i Oslo da fyrverkeriet ble sendt opp ved midnatt nyttårsaften.

Lite å juble for

Hvordan så det ut hos deg da 2021 tonet ut og 2022 startet? Fikk du mange nyttårshilsener i år på sms, via Snapchat, Facebook eller på Instagram?

Ifølge Telenor sendte vi omtrent like mange hilsener til hverandre i år via telefonen. Men muligens var det en litt annen tone i årets meldinger. En rask spørrerunde i egen krets bekrefter min opplevelse: I år var det langt mindre glitter og fyrverkerier på telefonene våre i de to-tre timene rundt midnatt nyttårsaften.

Heller ikke jeg sendte særlig mange festkledde party-hilsener full av optimisme og fremtidstro på nyttårskvelden. Det føltes malplassert.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Det dukket opp et par stjerneskudd, og noen litt slitne hilsener av typen «Jaha, det var det dritt-året. Nå får vi bare sitte og vente til det nye året begynner. Om et par måneder..». Eller «23 dager i karantene nå, er nummer fem av fem i familien som er blitt syk. Netflix-katalogen er brukt opp».

Heller ikke jeg sendte særlig mange festkledde party-hilsener full av optimisme og fremtidstro på nyttårskvelden. Det føltes malplassert.

Snart to år etter de første meldingene om et virus i Kina, sitter vi fortsatt mye inne. Det sosiale livet har vært redusert til et minimum. Samvær, fellesskap, krydder i hverdagen, kulturopplevelser, spontane kafébesøk og festligheter har jo vært tilnærmet forbudt. Det har ikke vært rom for glitter, stas og fjas på en god stund. Og det gjør noe med oss.

Det monotone livet koster

Noen steder i Norge har livet gått nokså normalt, men i de mest smitteutsatte delene av landet, har altså barn knapt spilt en fotballkamp eller vært på korpsseminar på to år. Ungdommene som startet på videregående skole høsten 2019, vil bli koronarussen-22 – nesten uten å ha hatt normale skoleuker. Studentene som skulle ha diskutert livets store spørsmål langt ut i sene nattetimer, har sittet på hybler og grublet alene. Vi lever monotone liv. Langt mer monotone enn mennesker trives med. Det viser seg også på andre helsestatistikker enn covid-grafene.

I månedsskiftet november og desember 2021 – altså før omikronsmitten ble kjent, og de nye tiltakene var vedtatt – svarte 26.000 nordmenn på spørsmål om livskvalitet og psykisk helse. Folkehelseinstituttet har sammenlignbare tall fra tidligere år.

Svarene er urovekkende. Flere sliter med ensomhet og psykiske plager. De unge og de som bor alene, har det vanskeligst.

En av fire oppgir at de ikke er fornøyd med livet. Og det er i Oslo og Bergen denne følelsen er mest markant, i de to byene der smitteverntiltakene har vært mest omfattende og har vart lengst. Urovekkende mange opplever langt lavere livskvalitet, sammenlignet med tall fra før pandemien.

Også blant tidligere koronapasienter kommer det urovekkende funn. Mellom 17 og 42 prosent av dem kan få lidelser som angst og depresjon. Det viser en studie fra Oxford Brookes University i Storbritannia, omtalt i Forskning.no.

Lettelse over lettelsene

En underliggende depresjonsfølelse har altså senket seg over landet. Når hver dag framstår som en uklar masse av grå nyanser, skjer det jo noe med selv de mest optimistiske blant oss.

Det er ikke ofte jeg feller tårer når regjeringer holder pressekonferanser. Men torsdag kveld gikk det opp for meg at det finnes en lysning tross de gigantiske smittetallene: Nå skal vi få lov å fylle på med noen små doser glitter igjen – den type glitter som skjer når barn møtes, leker og ler, når ungdommer fjaser, når studenter får skape et reelt studentliv, når konsertsaler og kirkerom fylles og når festligheter får lov å fortsette utover nattetimene uten at vi hele tiden skal tenke på hva som kan gå galt.

Frykter en post-pandemi

Det er ingens skyld at vi har vært nødt til å stenge ned samfunnet. Tiltakene har vært helt nødvendige. Men regjeringen gjør nå klokt i å skape mer dynamikk og se på alle sidene av folkehelsen samlet. Det viktige prinsippet forholdsmessighet må nå veie tyngre.

Akkurat nå kan det se ut som om vippepunktet er i ferd med å forskyve seg: Det vi kan spare samfunnet for med strenge covid-tiltak, kan dukke opp igjen flere andre steder i helse-regnestykket. Vi får det krevende som samfunn hvis post-pandemi-depresjonen får grunnfeste i en hel ungdomsgenerasjon.

Også i arbeidslivet kan etterdønningene bli kraftige. Der finnes det tusenvis av ledere og medarbeidere som lenge har hentet krefter fra reservetanken. Jeg etterlyser en perspektivmelding for post covid-samfunnet. Der bør også glitter-påfyll inn – som en faktor som kan få totalregnskapet til å gå i pluss.

Les mer om mer disse temaene:

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar