Problematisk løsriving

Norge anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Men vi anerkjenner ikke den armenske republikken Artsakh. Russland anerkjenner ikke Kosovo, og heller ikke Artsakh. Men Putin bruker Kosovo som et argument for at Krim har rett til løsrivelse fra Ukraina. Dette illustrerer hvor vanskelig det er å forholde seg prinsipielt til hvem som skal få nasjonal selvråderett.

Siden fredsslutningene etter første verdenskrig har nasjonal selvråderett vært et folkerettslig anerkjent prinsipp. Det ble lagt til grunn da imperiet Østerrike-Ungarn ble delt opp i en rekke nasjonalstater.

[ Emil André Erstad: Tre alternativ til krig i Ukraina ]

Prinsipper kolliderer

Men samtidig opprettet man en ny multi-etnisk stat: Jugoslavia. Man var redd for at det ville bli altfor mye oppsplitting av Balkan om hver nasjonalitet skulle få sin egen stat - og dessuten bodde folkegruppene delvis om hverandre på en måte som gjorde grensedraging vanskelig.

Hver gang en folkegruppe krever nasjonal selvråderett, kommer spenningen til syne mellom deres rettigheter og folkerettens territoriale integritet. Hvem skal ha rett til å løsrive seg?

—  Erling Rimehaug

Territoriell integritet er nemlig et annet viktig prinsipp i folkeretten. Det innebærer at området må være mulig å kontrollere for at en stat kan anerkjennes. Men det innebærer også at en stat som er anerkjent, ikke kan deles opp av andre.

Hver gang en folkegruppe krever nasjonal selvråderett, kommer spenningen til syne mellom deres rettigheter og folkerettens territoriale integritet. Hvem skal ha rett til å løsrive seg? Og hva slags midler er det tillatt å bruke?

Sovjetimperiet deles opp

Dette spørsmålet ble akutt da det sovjetiske imperiet gikk i oppløsning for tretti år siden. Gamle sovjetrepublikker ble raskt anerkjent som selvstendige stater. Men hva med nasjonale minoriteter som gikk på tvers av de sovjetiske grensene?

Et av stedene dette ble satt på spissen, var Nagornoh-Karabakh. Det armenske flertallet der førte en vellykket og blodig krig mot Aserbajdsjan og opprettet republikken Artsakh. Den er ikke anerkjent av noen. I 2020 erobret Aserbajdsjan mye av territoriet tilbake, og det er stadig trefninger i grenseområdene. Krigen kan når som helst blusse opp igjen.

I nabolandet Georgia rev Sør-Ossetia og Abkhasia seg løs med russisk våpenstøtte. Da Georgia i 2008 prøvde å ta dem tilbake, gikk Russland til krig mot Georgia. De er heller ikke anerkjent som selvstendige stater.

[ Emil André Erstad: Kanskje trengs ein manipulerande kynikar for å få til fred ]

Kosovo bombet til frihet

Med Sovjet falt også kommunistregimet i Jugoslavia. De gamle delrepublikkene Slovenia, Kroatia, Serbia, Montenegro og Bosnia ble på 90-tallet anerkjent som selvstendige stater - til dels etter blodige kriger.

Kosovo - som var gammelt serbisk kjerneland - forble en del av Serbia, til tross for at det albanske flertallet i folkeavstemming gikk massivt inn for selvstendighet. UCK-geriljaen angrep serbiske mål, og ble møtt med brutale mottiltak fra Serbia. Det førte til at Nato - med aktiv deltakelse fra norske fly - bombet Serbia til å gi seg.

Norge har i likhet med de fleste vestlige land anerkjent Kosovo, men Russland, Kina og en rekke andre land mener det krenker Serbias integritet.

En serbisk minoritet innen Kosovo opplever seg trakassert og diskriminert. Serbia signaliserer at de kan se seg nødt til å gripe inn for å forsvare dem. En kraftig militær opprustning i Serbia med russisk støtte har skapt frykt for at Serbia vil gripe inn militært. Ny krig truer også her.

Kan Kosovo begrunne Krim?

Når vestlige land med våpenmakt hjelper Kosovo til å løsrive seg, hvordan kan de da fordømme at Russland hjelper russerne på Krim med å løsrive seg fra Ukraina, spør russiske myndigheter.

Da den russiskvennlige regjeringen i Ukraina ble avsatt ved en folkelig oppstand i 2014, følte den overveiende russiske befolkningen på Krim seg overkjørt av ukrainsk nasjonalisme. Russiske styrker rykket inn og annekterte halvøya. En folkeavstemming etter invasjonen ga overveldende flertall for at man ønsket å tilhøre Russland heller enn Ukraina.

Men det er ikke videre troverdig at det var nasjonal frihet som lå bak den russiske invasjonen. Krim-halvøya har helt siden 1700-tallet vært helt avgjørende for Russlands sikkerhet, og Putin fryktet for at Nato nå kunne få kontrollen over den.

Frykt for Putins hensikter

Selv om folkeavstemmingen på Krim ble avholdt etter den russiske anneksjonen, tyder alt på at det er et solid ønske hos befolkningen der om å tilhøre Russland. Så hvorfor skal folkeviljen respekteres i Kosovo, men ikke på Krim?

De kraftige sanksjonene Russland er møtt med, skyldes ikke minst at gamle sojvetrepublikker frykter Putins drømmer om å gjenopprette gammelt russisk overherredømme. Men også land som Norge og Finland ser det som avgjørende å få markert at Russland ikke kan bestemme over i sine nærområder og diktere hvem som skal få være med i Nato.

Den russiske innmarsjen i Øst-Ukraina har økt frykten for Putins intensjoner. Både Estland, Latvia og Litauen har store russiske minoriteter, akkurat som Ukraina. Derfor er det viktig å ikke vise en ettergivenhet som kan få Putin til å tro at han kan komme unna med å gripe inn i naboland.

Hvor mange kan slippes løs?

Det er mange minoriteter som ønsker løsrivelse og selvbestemmelse. Derfor er også mange redde for følgene av anerkjennelse av Kosovo eller Krim. Det vil gi Armenia gode argumenter for anerkjennelse av Artsakh, mens Georgia frykter det vil åpne for anerkjennelse for deres utbrytere.

Det kjempes for selvstendighet fra Xinjiang–Uygur til Catalonia. Hvor mange skal slippes løs? Svaret ligger mer i maktforholdene enn i prinsippene, ser det ut til.

[ Erling Rimehaug: Dersom de palestinske myndighetene mister kontrollen, blir Israel nødt til å tenke nytt.  ]