Kommentar

Den lille store kjempen

MINNEORD: Desmond Tutu gjorde ting med oss som ingen andre kunne gjøre, og vi elsket det

Erkebiskop Desmond Tutu, Nobels Fredspris, venter på Aula-trappa etter evakueringen og bombetruselen, t.h. generalsekretær Trond Bakkevig i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, 11.12.1984

Vi som har skrevet disse linjene er blant de mange som fikk være med på Desmond Tutus lag i kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika på 1970-80 og 90 tallet.

Det helt ekstraordinære var at han fikk oss til å tro at Mellomkirkelig råd for Den norske kirke (MKR)s engasjement, var viktig og at vår innsats var med å gjøre en forskjell.

Årelangt vennskap

Den norske kirkes vennskap med Desmond Tutu startet for alvor da han i 1978 ble hentet fra bispetjeneste i nabolandet Lesotho, for å bli generalsekretær i det sørafrikanske kirkerådet. Allerede året etter besøkte han Norge.

Samtalene med ham gjorde at vi forsto at det var en kirkelig oppgave å rette oppmerksomhet mot Vestens økonomiske forbindelser med Sør-Afrika. MKR fikk fokus på den norske oljetransporten til Sør-Afrika.

Noen år tidligere hadde MKR advart mot norsk kjøp av rakettsystemet Crotale, utviklet blant annet av sørafrikansk våpenindustri. Tutu bidro til at MKR ble en pådriver for norsk deltakelse i det internasjonale sanksjonsregime som til sist var med på å presse apartheidregimet i kne.

Mottakelse som en internasjonal superstjerne

Fordi han reiste rundt i Europa og USA med et boikott-budskap, ble Tutu tidvis fratatt sitt pass. Det var situasjonen da han skulle være hovedtaler på Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Vancouver i 1983.

Men hans sene ankomst – forpurret av myndighetene – ga han en mottakelse som en internasjonal superstjerne. Det ble hans gjennombrudd som kirkelig frontfigur i kampen mot apartheid og rasisme.

Vi som var der og så hans karisma og hørte hans talegaver, sa til hverandre: Denne mannen skal myndighetene streve med å bringe til taushet.

Året etter satte han det offisielle Norge på hodet da han kom til Oslo for å motta Nobels fredspris. Konge, regjering og hele det diplomatiske korps satt trollbundet da Tutu kommanderte sitt store følge opp på podiet for improvisert sang og dans.

Vi som var der, sa til hverandre: Han er virkelig et fritt og lekent menneske. Han viser folk små glimt av den seier som en dag skal vinnes.

Erkebiskop Desmond Tutu, Nobels Fredspris, Oslo, 12.12.1984

Prekestolens autoritet som motstandsarbeid

Da han, i forbindelse med sin innsettelse som erkebiskop i 1986, ledet nattverdsgudstjeneste med 10.000 mennesker på en fotballstadion utenfor Cape Town, talte han tidvis direkte til «min bror presidenten» P.W. Botha.

Han sa: «Det er absolutt viktig for sørafrikanske hvite å kjenne til at ANC og PAC var ikkevoldelige i størstedelen av sin historie. Deres passkampanjer gikk ut på passiv motstand.»

Slik ga han legitimitet til både ANC og PAC. De var listet som terrororganisasjoner.

Vi som hørte ham, sa til hverandre: Han går ikke av vegen for å bruke prekestolens autoritet i sitt motstandsarbeid.

«Hvem er du som våger å true en kirkens mann»

Han brukte også det stille diplomati. Da var han lik en Moses som gikk til Farao. Han hadde mange samtaler med landets ledere under fire øyne, og har selv fortalt om en av disse.

I et møte med P.W. Botha krevde denne at Tutu tok av stand fra opprøret i de svarte bydelene: «Herr president, hvem er du som våger å true en kirkens mann. Jeg må minne deg om at du ikke er Gud. En dag er du borte og ditt navn er glemt. Men Guds navn består.»

Vi som hørte ham fortelle om dette, sa til hverandre: For en dristighet og for et mot.

Når Tutu var på besøk i Norge, bar det for oss ned til Grand hotell klokken 8 hver morgen. Som anglikansk biskop feiret han sin daglige morgenmesse på sitt hotellrom.

Vi som fikk delta, kjente hans varme og så hans omtenksomhet og alvor i behandlingen av nattverd- elementene. Vi forsto at her var han ved selve Kilden til sin daglige tjeneste.

Erkebiskop Desmond Tutu og tidligere president i Sør-Afrika P. W. Botha i 1996.

Gråt åpenlyst etter apartheid-historier

Tutus navn vil for alltid være forbundet med Den sørafrikanske sannhets- og forsonings kommisjonen. Dens mål var oppgjør og forsoning i et særdeles splittet folk etter at apartheid var avskaffet, og folket hadde valgt Nelson Mandela som landets første president i et fritt og demokratisk Sør-Afrika.

Kommisjonens idé og metode har vært og vil i lang tid fortsatt være til inspirasjon for andre land. Desmond Tutu var dens inspirator, naturlige leder og innbitte forsvarer.

Hans kristne livssyn og troen på oppgjør og tilgivelse preget kommisjonens arbeid i overraskende sterk grad. Dag etter dag lyttet han til apartheid-ofrenes egne historier, og til overgripere og drapsmenn som kom til kommisjonen for å få amnesti.

Det var en enorm påkjenning på kommisjonens medlemmer, men også på Tutu. Flere ganger gråt han for åpent kamera. Knapt noen har som Desmond Tutu, formidlet smerten et undertrykket folk kan føle.

Tutu var også dypt fortvilet da ANC som til forskjell fra andre organisasjoner, ikke ville gi skriftlig svar på mistanker om menneskerettighets brudd som var kommet fram i vitnehøringene.

Bare dager før kommisjonens rapport skulle overleveres president Mandela, krevde organisasjonen et møte med kommisjonen for å imøtegå dens tekst på dette punktet.

Videreført kamp for seksuelle minoriteter

Tutu er kjent som opphavsmann til uttrykket «regnbuenasjon». Ofte kan en se uttrykket brukt som om det beskrev en realitet. Men for ham er regnbuenasjonen en del av hans tros-språk. Han bruker begrepet for å vise hva Sør-Afrika er ment å være, hva som er dets kall og håp, ja, løfte.

Hans regnbuevisjon inkluderte mennesker av alle religioner. Derfor var han også en ledestjerne innen den verdensomspennende organisasjonen «Religioner for Fred».

Hans sterke engasjement for seksuelle minoriteters rettigheter var for ham videreføring av kampen for frihet og rettferdighet.

biskop desmond tutu oslo domkirkes guttekor

Gjorde ting som ingen andre kunne

Ingen internasjonale gjester har som han brakt så mye humør og fest opp på norske prekestoler. Som ingen annen gjest, har den lille, store mannen fra Sør-Afrika satt spor etter seg i norske kirkehus og gudstjenester.

I Norge vokste kirkens deltakelse i kampen mot apartheid fram sammen med glad og rytmisk sørafrikansk sang og dans – inspirert av folks møte med Tutu, ikke minst i gudstjenestesammenheng.

Hans bibelutleggelse og forkynnelse ga mot – ikke minst til ungdom – til å forene troen med kamp for rettferdighet. Kirkene i Kristiansand, Fredrikstad, Oslo, Elverum, Trondheim, Bodø og Tromsø var tettpakket med tusenvis av mennesker når han steg fram.

Han gjorde ting med oss som ingen andre kunne gjøre, og vi elsket det. I Ishavskatedralen i Tromsø fikk han 900 tromsøværinger til å stå i kirkebenkene og rope «Hello South Africa. We love you». Og hver gang vi ser en timeout for det norske herrelandslaget i håndball og de avslutter den med kontant «en-to tre-ubuntu», minnes vi vår venn Desmond Tutu.

Vi takker Gud for hans liv og tjeneste – også for oss nordmenn. Må han hvile i fred og oppstå i herlighet.


Gunnar Stålsett

Carl Traaen

Trond Bakkevig

Atle Sommerfeldt

Stig Utnem

Olav Fykse Tveit

Berit Hagen Agøy

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar