Arrangementet The Send har åpnet en interessant debatt. Min egen oppmerksomhet festa seg ved et knippe utsagn i Vårt Lands reportasje 23. oktober, fordi de peker på et større problemkompleks.
Arrangørene viser i intervjuene at de er bevisste på at det å pådytte andre et sterkt engasjement og store krav er problematisk. Ikke bare fungerer det dårlig over tid, i tillegg kan ungdom forstrekke seg. Det beste er selvsagt at lysten og engasjementet kommer innenfra, og ikke som et ytre krav.
[ Kåre Hegle: «Skuffende dekning av The Send i Vårt Land» ]
Men hvordan kan det skje? Er ikke selve poenget med å si noe, forkynne noe, at de ytre ordene virker på tilhørerne og deres indre?
Manipulering på et mer subtilt nivå
Dette problemet er ikke unikt for The Send. Tvert imot er det vanlig i mange kristne sammenhenger: Hvordan flytte en vilje, et sterkt engasjement, et krevende budskap, fra den som snakker og over til den som lytter, uten å bli kritisert for manipulering og kravforkynnelse? Hvordan få folk til å lese i Bibelen, komme på neste samling, bli misjonærer uten å mase og bli moralist?
Hadde den indre motivasjonen vært nok, hadde man jo ikke trengt å arrangere The Send
— Åste Dokka
Vel, et mulig svar er manipulering på et mer subtilt nivå. Taleren må rett og slett gjøre hele komplekset eksplisitt. «Ledergruppen er opptatt av at motivasjonen for å gå ‘all in’ ikke bør komme utenfra som et krav, men fra et indre ønske hos den enkelte - som en respons på Guds godhet», sier en av lederne for arbeidet med The Send.
Legg merke til hva som sies her: Når tilhøreren blir fortalt at det ytre ordet er uten betydning, blir det opp til henne selv å produsere i sitt indre nettopp det den ytre stemmen prøver å formidle. Hvis ikke er budskapet verdiløst. Hadde den indre motivasjonen vært nok, hadde man jo ikke trengt å arrangere The Send.
Større krav, ikke mindre
En annen av lederne sier: «For meg handler ‘all in’ om ikke å gå på kompromiss med det du tror på. Det kan selvsagt koste. (...) Det koster å flytte til India eller starte en ny kirke, hvis du opplever at du skal det.»
Altså: The Send nøyer seg ikke med å ikke ønske at folk går på kompromiss med seg selv, men «all in» handler om nettopp det. Med andre ord er det ikke nok å reise til India, du må også av hele ditt hjerte tro at du skal det. Hvis ikke har du brutt hva The Send handler om.
En slik teologi er alt annet enn sunn.
— Åste Dokka
Med en slik kommunikasjon blir ikke kravene mindre, de blir større: Ikke nok med at du må handle i en ganske definert retning, du må også forme ditt eget hjerte til å ville handlingen fullt og helt. Dette er klassisk selvmanipulering.
Andreas Nordli knytter våre vansker med å gå «all in» til syndefallet – fordi vi har en syndig natur, klarer vi det ikke fullt og helt. Med det gjøres uro, tvil, indre friksjon og motstand til synd, til noe som skal nedkjempes i det indre, der slaget jo står i denne logikken. En slik teologi er alt annet enn sunn.
Indre og ytre kall
Å avpasse det indre kallet med det ytre kallet er vanskelig for mange av oss. Selv strever jeg når jeg merker forventninger fra omverdenen, men samtidig kjenner at mitt indre kompass peker i en annen retning. Én ting er konflikten mellom de to viljene, en annen er hvilken mulighet vi har til å skjelne mellom dem - kommer dette ønsket fra meg selv eller fra omverdenen?
Det er ikke sikkert at det finnes en riktig balanse i alle situasjoner - til det finnes det for mange utilfredsstilte behov i verden.
— Åste Dokka
Det er heller ikke åpenbart hva man skal velge hvis man finner ut av det. For trekker egentlig min egen stemme og lyster alltid i riktig retning? Eller er det de andres behov som bør gjelde? Begge deler kan være gode, begge deler kan være feil. Og det er ikke sikkert at det finnes en riktig balanse i alle situasjoner – til det finnes det for mange utilfredsstilte behov i verden, både inne i oss og utenfor oss. Å programmatisk likeforme det indre med det ytre for å unngå friksjonen, løser ikke disse problemene. De krever at vi erkjenner dem og ser nøye og nøkternt på dem.
Fritt og åpent?
Jeg tror arrangørene av The Send ønsker å gjøre godt og at de vil vel. At de har et fokus på nåde er et tegn på det, men jeg tror ikke det er nok å smøre glasur på kaka. Jeg lurer på om de har gravd dypt nok når de har prøvd å lære av historien, om de tenker seriøst nok rundt egen teologi og eget språk.
[ Telolog: – «Profetveien» er en devaluering av prestetjenesten ]
Dersom språket i avisartikkelen er representativt for hvordan arrangørene av The Send tenker, legger de et moralsk ansvar for å internalisere budskapet over på tilhøreren. Det er fortsatt et ytre budskap som blir formidlet (hvordan kunne det være noe annet?), det er bare at det formidles ved å stikke en nål inn i hjertet på tilhøreren og be henne selv dytte inn stempelet. Hvorfor ikke heller presentere sine idealer som nettopp et ytre budskap tilhøreren fritt og åpent kan ta stilling til?
Forkynnelsen er et ytre ord
Det er åpenbart at misjonsorganisasjoner ønsker å påvirke og overbevise. I denne omgang handler det om potensielle misjonærer, men i neste handler det om menneskene misjonærene skal snakke med og til. Det er ikke noe galt i det. Jeg tenker selv at jeg er en misjonerende forkynner. Alle som ytrer seg, ikke bare kristne, ønsker å bli hørt og at ordene skal skape noe i tilhøreren. Men jeg tror vi skal gjøre det helt åpent og ærlig.
[ Bibelselskapet overtar Vårt Land forlags forfattere ]
Vi trenger at kristen forkynnelse kan romme motstand. Vi trenger en formidling som er så transparent at det går an å si tja eller nei til den uten å definere seg selv ut.
Ungdommer har ofte et svakere apparat for å beskytte seg mot manipulerende påvirkning. De har ofte ikke ordene, en teologisk helhetsforståelse, et analytisk og kritisk apparat. Dette er nemlig kompetanse som ikke bare kommer innenfra, men også utenfra, for eksempel fra utdanning og lesing. Det ytre ordet kan nemlig virke svært godt i en sjel.
