Kommentar

Tausheten om Torp

Ifølge sin egen organisasjon er han en ledende representant for den karismatiske kristenheten. Men nesten ingen kristne ledere vil snakke med ham. Hvorfor ikke?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Norske kristenledere har et ansvar for å si ifra», skrev Vårt Land på lederplass på forsommeren. Da var temaet Jan-Aage Torp og hans samarbeid med den kontroversielle polske organisasjonen Ordo Iuris. For noen uker siden fortalte vi om den utstrakte kontakten mellom Torp og ambassademiljøene i hovedstaden.

Men norske kristenledere føler ikke sterkt på ansvaret for å si ifra. Riktig nok uttalte biskop Atle Sommerfeldt seg nylig, han er velsignet med nådegaven å si det han mener – hvis vi spør. Den siste som gjorde det på eget initiativ var Espen Ottosen i 2012. Jeg vil komme tilbake til hva han skrev.

For å skjønne den rungende tausheten må vi grave litt i historien. Men først vil jeg fortelle om en av mine mange opplevelser med Jan-Aage Torp. Den er ganske spesiell.

Hvem er Camilla Olsen?

Onsdag 24. februar i år fikk jeg en e-post fra «Camilla Olsen». Hun henvendte seg på vegne av Jan-Aage Torp, som gjerne ville gjøre et videointervju med meg på Zoom. Temaet var Vårt Lands TV-planer.

Jeg har hatt en del kontakt med Torp gjennom årene, og mistenkte at dette var useriøst. Noen undersøkelser bekreftet mistanken. Jeg takket derfor nei til Camilla Olsen – som gjennom mailvekslingen fortalte meg at hun var «en student som hjelper til på fritiden».

Avslaget fikk «Camilla Olsen» til å reagere så emosjonelt og skarpt at jeg ble enda mer mistenksom. Det er ikke vanlig at frivillige studenter engasjerer seg så sterkt, og med så autoritært språk. Dessuten var stilen og formuleringene svært like de jeg kjente fra tidligere kontakt med Jan-Aage Torp.

Jeg undersøkte nærmere, men fant ingen tegn på at denne Camilla Olsen eksisterte. Heller ikke Vårt Lands journalister fant henne. Derimot fant en av våre journalister ut at Torps «TV-program» hadde henvendt seg til flere via dette navnet.

En direktør for en norsk forskningsinstitusjon hadde blant annet fått en så autoritær korreks av «Camilla Olsen» for ikke å prioritere et Torp-program at vedkommende hadde begynt å lure. – Ingen studenter gir «tilsnakk» til en direktør på denne måten, bemerket direktøren til oss.

Jeg skjønte at jeg måtte ta en sjanse: Derfor sendte jeg en ny mail til Camilla Olsen, der jeg skrev: «Du gir et solid og faglig inntrykk, jeg får et tydelig inntrykk av at du er en kompetent person. Kan jeg få drøfte saken med deg personlig på telefon?»

Men det ville ikke Camilla.

Jeg forsøkte igjen. Jeg skrev at jeg hadde ombestemt meg. Jeg ville delta dersom jeg fikk prate med henne først, slik at jeg kunne vite at hun eksisterte.

Da var min deltakelse ikke lenger ønsket.

I stedet la Torps nettsted kristenkoalisjon.no ut en tekst med skarp kritikk av at Gjøsund ikke ville opptre i programmet.

Hvorfor vil ikke andre norske kristenledere gå ut mot Torps utspill og virksomhet? Svaret er ganske enkelt: Fordi de frykter at hvert eneste tegn på at de tar Torp på alvor, vil bli brukt av Torp som dokumentasjon på at de tar ham på alvor.

—  Alf Gjøsund

Pastorens fortid

Hvorfor forteller jeg dette? Fordi episoden er så talende for hvordan Torp jobber. På grunn av slike ting vil svært få kristne ledere ta i ham med ildtang. De vil nødig kommentere det han gjør, og aller minst havne i en debatt med ham.

Det har ikke alltid vært slik.

På 80-tallet var Jan-Aage Torp en del av den etablerte kristenheten. Han var journalist i Korsets seier, feltsekretær for Pinsevennenenes Ytre Misjon, og jobbet som pastor i flere norske pinsemenigheter. Han hadde mer utdanning, og formulerte seg utvilsomt bedre muntlig og skriftlig, enn flertallet av norske pinsepastorer på den tiden.

Men på 90-tallet skjedde det noe. Som pastor i pinsemenigheten Seierskirken i Lillestrøm begynte Torp å søke offentlig oppmerksomhet ut over det vanlige. Det begynte med deltakelse i aksjonene til Børre Knutsen og Ludvig Nessa. Senere ble utspillene enda mer kontroversielle, og noen ganger svært underlige.

Et typisk eksempel var da Torp i 2004 profeterte at OL i Athen kom til å bli avlyst. Årsaken var at han og flere andre hadde bedt om det fordi «hedenske guder» angivelig skulle påkalles i åpningsseremonien.

Utspillet fikk en kjølig mottakelse i Kirke-Norge. Da gikk Torp ut igjen med enda kraftigere skyts: Gud hadde vist ham at arrangementet kom til å ende i et blodbad.

Da blodbadet uteble, hevdet Torp at det var fordi han hadde tatt initiativ til en bønneaksjon. Men året etter, da det var blitt taust rundt Torp, kontaktet han media for å si at han han nå tok avstand fra sine egne OL-utspill.

Kirke-Norges ledere fikk en stadig sterkere mistanke om at det var oppmerksomheten som var viktigst for Torp. I ett medieoppslag fortalte han at han nå skulle slanke seg ved hjelp av Pepsi Max, i et nytt oppslag kunne han fortelle at han nå var blitt fri fra Pepsi Max-avhengighet. I de senere årene har særlig konflikten med sønnen Anders Torp fått oppmerksomhet.

En ledende talsperson?

Leser du Torps egne artikler og utspill i dag, handler de i stor grad om viktige personer som vil møte ham. Nettstedet til organisasjonen han leder, Kristen Koalisjon Norge (KKN), gir et inntrykk av at han har et stort nettverk rundt seg. Bilder av Torp som møter pressen, og Torp sammen med kristne ledere, styrker dette inntrykket.

Men ser du nærmere på alt Torp gjør, legger du merke til en ting: Han er nesten helt alene.

Sentralstyret i KKN har to medlemmer. Torp selv, og kona Aina. Hvorfor han kaller det sentralstyret, er uklart, siden det ikke finnes andre styrer. Med unntak av noen få perifere predikanter, holder Kirke-Norge seg langt unna. Det gjelder også pressen, stort sett med unntak av Visjon Norge og Norge IDag. Selv NRK har sluttet å bruke ham som representant for Kirke-Norge.

Det er også Torp som redigerer de norske og engelske nettsidene til KKN. Her legges ut artikler om Torps møter med ambassadører og andre utenlandske personligheter som har sagt ja til å møte ham. Han deler ut priser og komplimenter, og de intetanende utlendingene tar høflig imot. Antakelig tror de på den engelskspråklige nettsidens presentasjon av Torp:

«Jan-Aage Torp er i brede kretser ansett som en ledende talsperson for karismatisk kristendom I Europa.»

Påstanden befinner seg i en artikkel signert «Camilla Olsen».

Internt i Kirke-Norge vet man at dette ikke er riktig. Det er et bilde Torp har bygget opp rundt seg selv. Det Espen Ottosen skrev om Torp i 2012 er mye riktigere: Han kaller Torp en «ensom ulv». Poenget er at Torp ikke har noen troverdig organisasjon i ryggen.

«Enkeltpersoner kan si mye fornuftig. Og de kan si mye underlig. Det er det siste som mest interesserer mediene. Kristne enkeltpersoner, som bare uttaler seg på vegne av seg selv, bør tas mindre på alvor enn de som er en del av et ansvarlig åndelig lederskap», skriver Ottosen.

Et skadelig utgangspunkt

Hvorfor vil ikke andre norske kristenledere gå ut mot Torps utspill og virksomhet? Svaret er ganske enkelt: Fordi de frykter at hvert eneste tegn på at de tar Torp på alvor, vil bli brukt av Torp som dokumentasjon på at de tar ham på alvor. Det styrker bildet Torp bygger opp om seg selv.

Har Vårt Land gjort det samme ved å skrive om Torp? I den første artikkelen kom vi inn på Torps samarbeid med Ordo Iuris i Polen? Her avdekket vi at Torp blant annet har hjulpet organisasjonen med å skrive negative rapporter om det norske Barnevernet. Artikkelen dokumenterer hvor langt det er mulig å drive det med kun marginal ryggdekning i Norge.

Torps angrep på Barnevernet har gjerne tatt utgangspunkt i hans eget ståsted: At litt vold mot barn er OK. At Barnevernet ikke bør gripe inn i slike saker. Et standpunkt som stort sett hele Kirke-Norge tar avstand fra. Uansett hvilke feil Barnevernet måtte gjøre lokalt, er dette et skadelig utgangspunkt.

Om Torp kan stanses, vet jeg ikke. Men jeg håper Vårt Lands artikler får utenlandske ambassadører og norske offentlige personer til å gjøre noen søk på Google før de sier ja til å møte ham.

Litt mer om Camilla Olsen

Tilbake til Camilla Olsen. Er det irrelevant om hun finnes eller ikke?

10. april i år sendte jeg en SMS til Torp. Her påpekte jeg at det ikke var sant at jeg hadde sagt nei til å delta i hans TV-program, slik han skrev i artikkelen på nettstedet kristenkoalisjon.no. Torp svarte at det var Camilla Olsen som hadde skrevet artikkelen.

Jeg utfordret ham da til å fortelle denne delen av historien også: at jeg hadde trukket Camilla Olsens autensitet i tvil. «For du kan jo dokumentere at hun finnes?» skrev jeg.

Neste dag la Torp ut en melding på Facebook med overskriften «IDIOTISK MEDIA?». Her er det viktigste innholdet:

«En viss Oslo-redaktør i et såkalt «kristelig» medium krever å kjenne identiteten til en sekretær som inviterte ham til en tv-samtale. Hvis ikke, vil han ikke la seg intervjue.

Sekretæren hadde opptrådt imponerende profesjonelt, ifølge denne redaktøren, så her er det ikke skjedd noe gæernt. Hans store frykt er at denne sekretæren er kun et psevdonym for Pastor Torp.

Om det var sant, er det uansett helt irrelevant. Jeg trener nemlig landets beste medarbeidere!»


Jan-Aage Torp er blitt forelagt påstandene om Camilla Olsen i denne artikkelen. Han ønsker ikke å kommentere dem.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar