Hvilke spor setter våre liv?

I 2200 er det sannsynligvis ikke et eneste menneske som vet noe som helst om meg på denne jord. Dette gikk opp for meg da jeg i 2019 skulle gi meg som ungdomsleder i Loddefjord etter åtte år. Ute på plassen bak hjemmet mitt hadde det falt snø, og jeg gikk fram og tilbake i bønn. Plassen ble tydelig preget av sporene jeg satt, og jeg nøt lyden av kram snø som ble nedtråkket.

Men da jeg kom ut to dager senere var hvert eneste spor regnet bort. Ikke overraskende siden det var i Bergen. Likevel satt det en støkk i meg; nå skulle jeg gi meg i Loddefjord og her var snøsporene allerede vasket bort. Hva kom til å stå igjen etter meg fra tiden i arbeidet? Og mer dyptgående: Hva kom egentlig til å stå igjen etter meg når jeg dør?

[ Derfor er Thor Haavik den viktigaste influensaren i Kristen-Norge ]

De er glemt

Jeg begynte å tenke på mine forfedre. Hva stod igjen etter dem? Mine besteforeldre visste jeg mye om, for de har betydd mye for meg. De fleste av oldeforeldre mine kunne jeg lite om utover navnet deres. Av alle mine tippoldeforeldre visste jeg navnet på to av dem, men ingenting mer. Jeg visste ingenting om noen av mine 32 tipptippoldeforeldre (ja, vi har alle så mange); hverken navn, stedet de kom fra eller en eneste hendelse fra deres liv.

Dette gjorde at jeg søkte dem opp. De fleste døde under 100 år før jeg ble født, én så sent som i 1914. Altså er nærmest alle som døde for litt over 100 år siden, helt bort gjemt. Skremt innså jeg hvor fort jeg selv kommer til å bli glemt. Ingen vil bry seg om hvilken jobb jeg hadde, hvilke karakterer jeg fikk, hvor mye penger jeg tjente, hvor flott bil jeg kjørte eller lignende i 2200. Ingenting vil de vite om meg, og null og niks vil de bry seg om meg. En realitet jeg burde ha skjønt, men som da slo inn med fullt alvor.

Vi kan ikke bety noe stort for all verden, men vi kan virkelig bety noe stort for noen.

—  Thor Haavik

Sporene vi setter i andre

Det neste steget var å spørre om alle spor jeg setter fort blir vasket bort, eller om det finnes noen spor som er gjort, som kan stå igjen som noe stort? Det er det absolutt. Sporene man setter i andre. De får ringvirkninger, preger personens videre liv og dermed også sporene den i fremtiden setter i andre. Foreldre er et godt eksempel på dette: De har en enorm påvirkningskraft på generasjoner av mennesker fremover. Måten de oppdrar sine barn, elsker dem og følger dem opp, danner et mønster som kan prege flere kommende generasjoner. Selv om senere etterkommere vil glemme navnet deres og hvem de var, vil likevel sporene foreldrene setter i sine barn, stå igjen og kunne føres videre fra generasjon til generasjon.

Denne sterke påvirkningskraften som vi har (selv om vi i det ytre vil bli glemt), kan også være litt skremmende å tenke over, men den gav meg nøkkelen til hva det er som kan stå igjen etter meg og hvilke spor jeg burde streve etter å sette: Gode spor i andre.

Det som er viktig

Det største jeg kan gjøre i livet er å sette gode spor i andre menneskers liv. Alt det andre blir glemt, men de varer ved. Ytre spor forsvinner, indre spor skinner. Ytre spor blir glemt, mens indre spor blir gjemt. Det er de sporene man setter i andre, som kan vandre. Virkningen av vårt liv kan derfor være uforglemmelig, den kan leve videre i menneskene vi har med å gjøre.

Dette ble en påminner om hva som faktisk er viktig, og det ble en sterk motivasjon til videre arbeid med ungdom og til utøvelse av presteyrket. Jeg ville sette gode spor i unge som eldre, slik at de igjen kan bære det videre til andre. For det finnes så mange spor å sette: Det er lys å bringe, kjærlighet å vise, håp å gi, urettferdighet å dempe og ondskap å bekjempe. Det gav meg også, som kristen, en drøm: Å kunne sette evigvarende spor – at jeg i himmelen, den dagen jeg dør, får møte en venn eller tidligere konfirmant, som når han eller hun ser tilbake igjen på livet, oppriktig kan si: «Thor, hadde det ikke vært for måten Jesus brukte deg på, så ville jeg valgt Gud bort og ikke vært her nå». Om mitt liv kan resultere i at et annet menneske blir brakt fram for Gud og får oppleve rikdommen av å være kristen, da har jeg satt spor som aldri forsvinner.

Ester, den jødiske dronningen i det gamle Perserriket, ble beskrevet som: «skapt for en tid som dette» (Est 4:14), noe jeg tenker man kan ha håp om selv å være. Du er skapt for en tid som dette, fordi du har en viss mengde tid på denne jord, rundt noen gitte mennesker som du kan sette gode spor i og ulike situasjoner du kan prege ved å sette ditt unike fingeravtrykk i. Vi kan ikke bety noe stort for all verden, men vi kan virkelig bety noe stort for noen. Det å forandre verden, er nemlig å forandre noen sin verden. Denne innsikten ble etter hvert til et dikt:

Sett spor

Betyr det noe om jeg våkner i morgen?

Om jeg slenger meg opp av sengen og fortsetter ferden i denne verden?

Du skjønner, jeg ble skremt, over å innse at jeg blir glemt.

Ingen vil i tjuetonullnull, vite hvem jeg var, hva jeg gjorde, hverken karakterene jeg fikk eller at jeg jobbet på fabrikk.

Det vil være bortvasket og dø som alle fotspor jeg har satt i snø.

Sporene på at her var jeg – tegnet – på meg, forsvant med regnet.

Og jeg spurte meg selv, blir alle spor jeg setter fort vasket bort eller finnes det noen spor som er gjort og kan stå igjen som noe stort?

I min undring ble jeg stum av beundring.

Over påvirkningen kjærlige mennesker på sin vei har hatt på meg.

De sporene de satt og valgene de har tatt, det satt att som en skatt.

Det ble levende i meg, så jeg kan gi det videre til deg.

Og der gikk det opp for meg:

De sporene som kan vandre, det er dem vi setter i andre.

De får ringvirkninger, blir levende og varer ved.

Ytre spor forsvinner, mens indre spor skinner.

Ytre spor blir glemt, mens indre spor blir gjemt.

Derfor er det største man kan gjøre i livet å sette gode spor i andre menneskers liv.

For selv om vi på denne jord blir glemt, kan virkningen av vårt liv være uforglemmelig.

Den kan leve videre i menneskene vi har med å gjøre.

[ Ta Vårt Lands valgomat ]