Kommentar

Farene ved å dele likt

Det er fort mor som taper på lik fordeling av permisjon.

IKKE LIKEDELING: Mimir Kristjánsson tar til orde for at foreldrepermisjonen ikke skal være delt helt i to.

Da vi i mai 2017 fikk en liten datter, bestemte vi oss for å dele foreldrepermisjonen helt likt. Siden vi begge regner oss som feminister, føltes det riktig å gjøre det slik. Vi var tross alt likestilte, og det var ingen grunn til at jeg skulle være noe mindre med barnet enn det mora var. Det var også denne forventningen vi følte samfunnet hadde til oss: I et moderne samfunn skal far være like mye med barnet som det mor er.

Når vi fire år seinere har fått en ny datter, er det ingen av oss som vil gjenta fordelingen fra forrige gang. Nå har vi blitt enige om at jeg tar fedrekvoten på 15 uker og ikke noe mer enn det. Vi har ikke sluttet å være feminister, og vi tenker fortsatt at mor og far bør dele på både jobb og omsorg for barna. Men fra å dele permisjonen helt likt forrige gang er vi nå blitt enige om at jeg tar så få uker som mulig. Hvorfor?

Mor trenger å komme seg på beina

For det første er det ikke bare bare å føde et barn. I ukene etter at mor har født, har hun behov for å komme seg på beina igjen både fysisk og psykisk. Disse ukene er i realiteten mer som en sykemelding enn som foreldrepermisjon. Etter et keisersnitt anbefaler legene å ikke løfte tungt på seks uker. Fødselsdepresjoner er ikke noe mindre alvorlig enn keisersnitt. At uker hvor mor er fysisk eller psykisk nedbrutt skal tas fra hennes «kvote», blir for meg feil. Skal mor og far virkelig få like mye kvalitetstid med barnet, bør man egentlig trekke fra disse første ukene der mor også må bruke veldig mye krefter på å komme seg til hektene.

For det andre er det stor forskjell på et barn som er seks uker og et barn som er seks måneder. Mange par deler permisjonen i to, slik at mor begynner og at far overtar etter hvert. Det betyr at mor får hovedansvar for gulping og nattevåk, mens far kommer inn og fullfører «sjarmøretappen» når barnet har begynt å smile, krype, gå på babysvømming og generelt være litt mer menneske. Igjen er det mor som taper. Hun tar de tyngste løftene i begynnelsen, mens far kan gå på trilletur med gode venner.

Ingen familier er like

For det tredje anbefaler helsemyndighetene at barn fullammes i seks måneder. Barn er forskjellige, og amming er mildt sagt betent. Men det er noe rart med et system der mor i teorien bare har krav på mellom 3 og 4 måneders permisjon, samtidig som myndighetene anbefaler amming fram til barnet er seks måneder. Mange mødre opplever nok at de fremdeles må få besøk av far i arbeidstida for å amme barnet. Da kan man jo spørre seg i hvilken grad man kan være fullt og helt tilbake i jobb.

Jeg er tilhenger av fedrekvoten, som jeg mener er viktig for å sikre barnet tid med far (og far tid med barnet). Jeg er heller ikke i noen posisjon til å si hvordan andre foreldre skal fordele fødselspermisjon seg imellom. Ingen familier er like, verken de lykkelige eller de ulykkelige. For mange vil det å dele likt, eller til og med at far tar ut mer permisjon enn mor, være det rette. Den beste løsningen er trolig å utvide den samla permisjonstida enda mer, slik at både mor og far kan få mer tid. Er det noe vi bør ta oss råd til i vårt styrtrike samfunn, må det jo være tid med barna.

Jeg vil advare mot at det blir slik at par av hensyn til likestillingen tenker at de må dele permisjonen likt.

—  Mimir Kristjánsson

Men jeg vil advare dersom det blir slik at par av hensyn til likestillingen tenker at de må dele permisjonen likt, slik vi til kanskje gjorde da vi fikk vårt første barn. En lik fordeling av foreldrepermisjon ender nemlig ofte med å gå ut over mor, som får for lite kvalitetstid med barnet og kanskje også et dobbelt skift hvis hun må begynne å jobbe samtidig som hun ammer for fullt.

Ikke en «karriere», men en jobb

Et viktig argument for at par skal dele permisjonen likt, er at det kan skade kvinners karriere at de blir lenger hjemme med barna enn det menn blir. Men vi gjør lurt i å huske at det store flertallet ikke har noen «karriere». De har en jobb. En lærer, en sykepleier eller en sveiser skal ikke nødvendigvis videre noe sted i yrkeslivet. Da er noen uker ekstra hjemme med barnet utelukkende et gode – ikke en hemsko for «karrieren». For politikere eller toppledere stiller det seg kanskje annerledes. Men disse gruppene er i den store sammenhengen ganske små.

Til våren skal jeg ut i permisjon igjen. Det gleder jeg meg til. Man blir kjent med barnet sitt på en helt ny måte når man tilbringer så mye tid sammen alene. Men denne gangen blir det altså bare 15 uker.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar