Ni partiledere var i ilden hos Fredrik Solvang under Arendalsuka. Her er vår vurdering av deres innsats under debatten.
Jonas Gahr Støre (Ap): Til tider en statsmann
Støre slapp lite til i den første delen av debatten, og framsto derfor i starten på defensiven. Men han kom tydelig på banen både i klimapolitikken og i utjevningspolitikken.
Han var på sitt beste da han snakket om frykten for en todeling av helsevesenet, der de rike kan kjøpe seg privat helsehjelp. Han viste tydelig fram Aps med et sterkt offentlig helsevesen. Han forklarte også enkelt og forståelig hvordan penger som blir tatt ut av offentlig helsevesenet og overført til privat sektor betyr at offentlig helsevesenet blir tappet når de skal bidra til opplæring.
Han viste til den omfattende privatiseringen i Sverige og sa blant annet at «her vil vi ikke ha svenske tilstander, der tilbudet er splittet opp». Han var offensiv da han forklarte hvordan industrien må ta overgangen til et lavutslippsland.
I debatten om CO₂-avgift var det en del gjentakelser, men han hentet seg litt inn da han pekte imidlertid på at gule vester-opprøret i Frankrike nettopp kom fordi kutt har rammer urettferdig. Støre var god da han snakket om avfallshåndtering og teknologiutvikling.
Han gjentok sin glansrekke om at dominobrikkene til Solberg når det gjelder å kutte formuesskatten. Og at det eneste som er bevist er at forskjellene øker.
Høydepunktet: Best da han plukket fra hverandre regjeringens argument for å kutte formuesskatten. Konkluderte med at eneste som taler for å kutte, er at de som er rikest tjener på den.
Konklusjon: Fem fisker i garnet
Erna Solberg (Høyre): Gir seg ikke uten kamp
Erna Solberg fremsto med oversikt, trygghet og tydelighet om realistiske og nøkterne løsninger i spørsmål som klima og politireform. Etter en litt treg start på debatten der hun virket et par hakk for avslappet, ble hun veldig mye mer på hugget. I debatten var hun langt mer offensiv enn vi har sett henne hittil i valgkampen. Det er veldig tydelig at Solberg ikke vil gi seg uten kamp.
Det var i sine forklaringer av de overordnede linjene at Solberg var på sitt beste. Hun lyktes godt med en saklig og pedagogisk fremstilling, uten at det virket belærende overfor de andre partilederne.
Litt over midtveis i debatten kuppet Solberg showet ved å vise til hvordan Fredrik Solvang i begynnelsen fortalte seerne at debatten blant annet skulle handle om hva Norge skal leve etter 2030, og satte deretter av gårde i et forrykende tempo med å fortelle om Høyres politikk for å bygge Norge for fremtiden. Det er imponerende at statsministeren klarer å forsvare regjeringens politikk med så stor iver etter åtte år.
Men Solberg er ikke i stand til å kontre angrepene fra Støre i spørsmål om privatisering og velferd. Solberg er dessuten flink til å ta æren for gode saker i regjeringen, også saker som de andre partiene har kjempet inn.
Høydepunktet: Tar styring i debatten med ro og autoritet når hun løfter perspektivet på hva Norge skal leve av etter 2030, og flyttet dermed debatten inn på sporet av hennes prosjekt om å bygge Norge for fremtiden.
Konklusjon: Fire fisker i garnet
Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Bare delvis på hjemmebane
Vedum fikk en litt dårlig start på debatten da alle partilederne skulle peke på sin statsministerkandidat. Alle de andre pekte enten Solberg eller Støre. Men Vedum var den eneste partileder som var alene om å peke på seg selv. Han ble vag da han ble spurt om han ville forsøke å presse gjennom at han blir statsminister.
Han var som vanlig god da han trakk fram den skjeve fordelingen mellom by og bygd, blant annet gjennom å peke på saker som regjeringens kutt i pendlerfradrag. Når Vedum snakker om politireformen, og viste til at deler av Norge ikke kan være trygg på at politiet er på plass før det er gått to timer, er det trolig mange igjen.
Men han slet med å forklare hvordan Sp skal kutte i CO₂-utslipp og følge opp FNs klimapanel sine oppfordringer. Han svarte i stor grad med å peke på Forskjells-Norge, og et av hans svar var at det er god klimapolitikk å ikke kjøpe nye biler. Men han omgikk flere av de direkte spørsmålene om verdens og Norges klimautfordringer. I debatt med Audun Lysbakken sa han blant annet dette om å øke CO-avgifter: «Det jeg aldri blir med på er å straffe de som har dårligst råd. De som tjener på det er millionærer. Du hjelper de rikeste. Det må du slutte med Audun».
I debatten om Afghanistan forsøkte han å legge seg på linjen til Erna Solberg, og han tok til orde for en stram asylpolitikk, der folk som er tvangsreturnert ikke skal ha særbehandling.
Høydepunktet: Han var best da han var på hjemmebane med å vise til manglende nærhet av politi i store deler av landet.
Konklusjon: Fire fisker i garnet
Sylvi Listhaug (FrP): Debutant som hilser hjem
Debatten var Listhaugs debut i slike toppoppgjør. Frp-lederen er presset av galluptall som ennå ikke er løftet av at partiet skulle bli mer fristilt og tøffing.
Fikk god sjanse til dette da klima er hovedtema første time av oppgjøret. Der fintet hun seg raskt frem som motpol til samtlige partier, med løfter om fortsatt full gass i norsk oljeproduksjon og varsko mot å «sende fra oss velferd til Kina».
Listhaug brukte åpenbart debatten i jakt på egne velgere som nå er usikre – mer enn å egge til konfrontasjoner med andre.
Hun lyktes i å servere løfter om at folk selv skal få bestemme hvilken bil de vil kjøpe og de skal slippe tiltak «gjennom å piske og plage folk». I duellen med Lysbakken virket hun tammere og i overkant forhåndsfokusert nettopp på å servere egne fraser i stedet for å parere utfall.
En finte mot nettopp Lysbakken kom derimot avslutningsvis der hun beskyldte ham for å være «på gang igjen» innvandringspolitikken med å ville hente flyktninger fra Afghanistan. I en tid med svært lave asylankomster har både hun og FrP tonet ned denne profilsaken. Men hun jaktet likevel inn temaet når hun kontant stempler dette som årsak til økning i dagens barnefattigdom. Overfor sine egne var innsatsen trolig en god debut.
Høydepunktet: Kontant brudd mot andre partier i klimapolitikken: «Fortsette å produsere mer olje og gass og kjøpe kvoter ute»
Konklusjon: Tre fisker i garnet
Audun Lysbakken (SV): Debattens vinner
Lysbakken var debattens klart beste i dag. Han opplevdes trygg, svært tydelig og saklig i formidlingen av SVs politikk. Kommunikasjonen hans var konsis og effektiv. Han var saklig og pedagogisk i forklaringene sine, samtidig som han slapp til med flere svært poengterte one-linere som nok huskes av mange seere og velgere.
«Jeg har jo sett litt frem til en prat, fordi vi har jo en del ting å snakke om», åpnet han duellen mot Sp-leder Vedum om nullutslippssoner. Lysbakken klarte å få frem hvordan klimakrisen er akutt, og hvordan mange er mer bekymret nå enn tidligere, i sine utfordringer til Sp-lederen om FNs klimarapport. Det var tydelig strategisk for SV-lederen å klargjøre forskjellen til sin potensielle regjeringspartner, slik at velgerne forstår forskjellene mellom en rødgrønn regjering med eller uten SV. Lysbakken var rolig og saklig i sin duell og klarte å tirre på seg Sp-lederen og dermed sette Vedum ut av rollen som den joviale opposisjonspolitikeren.
I duellen mot Listhaug var Lysbakken bedre enn Frp-lederen. «Vi er villige til å omfordele, til å be de med mest til å bidra litt mer», sa Lysbakken og fremsto i storform, med friske poenger og trygge vendinger. Han virket i det hele tatt veldig godt forberedt, oppriktig og ikke innøvd. «Hvis du hadde gått til valg for hundre år siden, så hadde du gått til valg på slagordet ‘Ja til hest og kjerre’», sa han til Listhaug, før han også klemte til med: «Overklassen er i ferd med å bli den nye klageklassen».
Høydepunktet: Da Lysbakken i duellen med Listhaug sa følgende: «Vet du hva FrP minner meg om? En bobil til tre millioner kroner. Folkelig, men egentlig bare for de med god råd.»
Konklusjon: Fem fisker i garnet – og er kveldens vinner.
Guri Melby (Venstre): En solid debut
Denne debatten var Melbys første anledning til å snakke om Venstres politikk som partiets ferske leder, etter halvannet tungt år med statsrådsansvar for skoler i koronakrise. Utgangspunktet har vært månedsvis med nedturer på målingene. Men de siste ukene kan noe ha snudd, og med denne debatten kan Melby ha bidratt til at den positive trenden for Venstre fortsetter.
Dette er en solid debut for Melby som startet med god energi og gir tydelige meldinger om at planeten vår ikke skiller mellom fattig og rik. Hun er også en av få som i denne debatten bringer inn litt snert og humor. Hun klarer i større grad enn de andre borgerlige partiene å få fram eget partis politikk og unngår å bruke tid på for mye regjeringssnakk. Hennes gjennomgangstema i klimadebatten er at det skal lønne seg å ta grønne valg.
I oppgjøret med rivalen, MDG-leder Une Aina Bastholm om utfasing av oljenæringen fikk Melby vektlagt forskjellen mellom de to partiene: At Venstre vil ha en pragmatisk omlegging mot Bastholms ultimatum om stopp. Melby er god når hun påpeker at det det er forskjell på å kritisere fra gangen og det å sitte i regjering. «Du har gitt blankofullmakt til at disse to guttene skal styre», er en av hennes krasse kommentarer.
Totalt sett en god debatt der ikke så mye ny politikk blir presentert, men der Melby inntar rollen som en overraskende trygg og tydelig partileder.
Høydepunktet: «De som kjører privatjet må også betale mer i CO₂-avgift».
Konklusjon: Fire fisker i garnet
Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Uklar historiefortelling
KrF-lederen skal for første gang lede partiet sitt i et stortingsvalg, og ansvaret har hvilt tungt på hans skuldre. Det har vært vanskelig for Ropstad og KrF det siste året å få fram politiske seire i regjering, og det preger denne debatten. Ropstad sliter med å komme til orde i store deler av den første timen, og mister tyngde i de historiene han ønsker å fortelle.
I bolken om klima, gikk han inn i rollen som regjeringens forsvarer og glemte å snakke om KrFs politikk. Kommentaren som at «markedet vil finne løsninger» virker lettvint, og velgere som er opptatt av klima, finner ikke så mange svar hos Ropstad i denne debatten. Han pekte på fattigdomsperspektivet i klimautfordringene, men tematikken forsvant i en rotete debatt med lite energi. Han blir også defensiv i sluttdiskusjonen om Afghanistan.
I bolken om fordeling og skatt fikk Ropstad snakket om en rekke av KrFs kjernesaker, som fritidskortet og en mer fleksibel familiepolitikk, men sliter med å nå ut med et budskap som treffer flere enn de som allerede er på innsiden av partisjargongen.
Ropstad kom best ut når han får snakke om kjernesaken, familiepolitikk, i duell med Bjørnar Moxnes fra Rødt. Her er Ropstad er på hjemmebane. Han framhever valgfrihet for familiene, men blir stående litt i stampe når han må forsvare at regjeringens politikk har økt forskjellene.
Høydepunktet: Glimtet til med god energi i duell med Rødt om kontantstøtte.
Konklusjon: Tre fisker i garnet
Une Bastholm (MDG): Et stykke unna toppform
MDG kunne ikke fått en «bedre» inngang til valgkampen, med den rykende ferske, dramatiske rapporten fra FNs klimapanel. Une Bastholm kom rett fra fire måneders mammapermisjon og fikk starte debatten med klima-tematikk, der hun både er skarp, poengtert og framstår som troverdig hos partiets kjernevelgere, de unge. Bastholm gikk rett i strupen på regjeringens 1 prosent klimakutt per år, noe som er langt mindre enn Parisavtalen forventer av alle land, Bastholm forventer en seksdobling, kanskje mer.
MDG-lederen fikk lov å være i opposisjonsrollen, og fikk lite motbør, men får ikke tydelig fram forskjellene mellom Venstres og egen politikk i duell med Guri Melby. Her blir Bastholm pedagogisk og ordrik. Hun har noe å gå på før tidligere storform.
Hun har også en god avslutning om Afghanistan, der refseren Bastholm kommer til syne. Hun tar situasjonen på alvor, tar tydelig menneskerettsperspektiv og vekker de andre om Norges forpliktelser.
Høydepunktet: Det er ingen som er fattig i et land som Norge på grunn av høye bensinpriser. Det handler om fordeling.
Konklusjon: Tre fisker i garnet
Bjørnar Moxnes (Rødt): Gjentar seg selv med kjente fraser
Rødt-lederen surfer på gode galluptall, men kampen om radikale velgere spisser seg til. For Moxnes var det i utgangspunktet maktpåliggende å eie rollen som friskus og annerledes enn SV og til dels MDG. Det maktet han bare halvveis. Fremsto ikke like frisk som åpenbar outsider på rød side, der Lysbakken var hardere og langt mer pågående med ordbruk og eksempler. Moxnes ble tidvis forbikjørt av Støre.
Tidlig i klimabolken dunket Moxnes til med kjent Rødt-retorikk mot de ti prosent rikeste som «tar privatfly fra Oslo til Kragerø». Men Moxnes startet blekt i runden om skatt, før han kviknet til og konfronterte også de rødgrønne med at det har vært dobling av milliardærer på deres vakt. Og han snakker til den industrifolket som frykter at elektrifisering av sokkelen og kunne tappe fastlandsindustrien for kraft.
I rollen som de røde partienes motpol i direkteduell med Ropstad om familiepolitikk, kunne han virke uengasjert. Og gjentok røde anklager fra tidligere dueller mot KrF om at regjeringen gjennom kutt har gjort det verre for familier som lever i fattigdom. Resepten? Styrke fagbevegelsen for å styrke familiers sikkerhet for jobben.
Markerer seg klart for å gi ikke bare afghanere som har bistått Norge i oppdrag, men også vanlige på flukt en åpen dør.
Høydepunktet: Der Moxnes tydeliggjør forskjellen i regjeringsspørsmålet: «Vi trenger en sterk påhengsmotor som kan gi fart på den rødgrønne jolla. Og den motoren har Rødt».
Konklusjon: To fisker i garnet
Vurderingene er gjort at politisk redaktør Berit Aalborg, nyhetsredaktør Veslemøy Østrem, politisk journalist Per Anders Hoel og kommentator Emil André Erstad.
