«Eldrebølgen» er et velkjent begrep for å beskrive den situasjonen vi vil befinne oss i den dagen vi er langt flere pensjonister enn arbeidsføre. Fødselsraten i Norge har lenge vært fallende, og samtidig lever vi lengre enn før. Uten grep vil ikke dagens velferdsordninger være bærekraftige, og kommende generasjoner vil stå med langt større utfordringer og et mindre oljefond enn det vi selv er satt til å forvalte. I dette så veldig kjente fremtidsscenariet er det som om våre eldre er vår hemsko. Å bli plassert i kategorien eldre kan oppleves stigmatiserende, og mange ser på seg selv som langt fra det bildet som tegnes av sin egen generasjon. Det snakkes mye om omsorg og pleie, viktig og helt avgjørende spørsmål når behovet melder seg, men det er ikke bare dette eldrepolitikk må handle om. Mange eldre klarer seg veldig godt selv, lever gode innholdsrike liv og er en stor ressurs for samfunnet vårt.
[ Eldre kvinner er nesten fraværende i mediene: – Urovekkende ]
Mange ønsker å bidra mer
For noen år tilbake startet min kommune et oppsøkende og forebyggende tiltak, der alle over 70 år skulle få besøk av hjemmetjenesten. Forsøket ble ganske raskt stanset, for det traff ikke etter hensikten. Mange av de eldre som skulle besøkes var jo ikke en gang hjemme. De var ute på tur, trente, var sammen med venner og familie. Mange eldre har også ønske om å bidra mer, hvis det bare var lagt til rette for det. Stå lenger i arbeidslivet, deltakelse i frivillighet og på aktiviteter, og ikke minst være en støtte og til hjelp for barn, barnebarn og kanskje oldebarn. Seniorene har ofte verdifull erfaring og kunnskap som kommer godt med. Det er viktig å stimulere til at eldre arbeidstakere kan bli stående i jobb lenger enn i dag, både for den enkelte, virksomheten og velferdssamfunnets bærekraft.
Når det snakkes om eldrebølgen settes det et slags stempel på eldre som noe negativt. At eldrepolitikk primært handler om pleiebehov, og ikke minst den store utgiftsposten de representerer. Men det er ingen grunn til å se negativt på alderdommen. Verken for en selv, for samfunnet, eller alle rundt. Vi finner to typer syn på alderdom i vårt samfunn. På den ene siden ses eldre på med visdom og respekt, på den andre siden kan alderdom bli sett på som synonymt med nedsatt helse, skrøpelighet og svekket kompetanse.
Vi må bli flinkere til å ta i bruk de ressursene eldre utgjør, enheten det er i arbeidslivet, frivillig arbeid eller andre sammenhenger.
— Ida Lindtveit Røse
Alderdom kan se forskjellig ut
Mange overdriver sannsynligheten for å bli pleietrengende. Statistikk viser at folk tror at kanskje halvparten av de gamle bor på sykehjem, mens det reelle tallet er at kun 15 prosent av befolkningen over 80 år bor på sykehjem. Behovet er nok større enn plassene som er tilgjengelige i dag, men det viser at folk tror at eldre mennesker er mer skrøpelige enn de faktisk er. Mange antar også at eldre er mer ensomme enn de selv sier at de er, og mange er tilbøyelige til å tro at pensjonister har dårligere råd enn det som er realiteten. Utfordringer knyttet til ensomhet, dårlig helse og økonomi blant eldre er høyst reelle. Spesielt etter et år med pandemi, sosial nedstengning og begrensede muligheter for besøk og aktiviteter. Samtidig er det viktig å huske på at alderdom ser forskjellig ut fra person til person.
Mye tyder på at nøkkelen til en god alderdom ligger i kontinuitet. Hva som blir en god alderdom vil henge sammen med den enkeltes livsstil, personlighet og omgivelser. Ved å legge til rette for aktivitet og sosial deltagelse, vil den enkeltes livstil kunne fortsette uavhengig av alder.
Frykt for å bli til bry
Det er mange som frykter alderdommen. De mange kontrastene, som å gå fra å være yrkesaktiv til å bli pensjonist, fra å være sprek til å få et dårlig kne, og ensomheten når ektefelle eller venner går bort. Frykt for å skulle bli til bry for samfunnet, eller for å ikke få den hjelpen en kan komme til å trenge. Ingen skal engste seg for å bli gammel i Norge. Enten man trenger mye hjelp eller lite hjelp i hverdagen. Derfor er også en god eldreomsorg nøkkelen til en god alderdom. En eldreomsorg som tar utgangspunkt i den enkeltes behov. Da må den offentlige omsorgen styrkes og forbedres, men vi må også anerkjenne og løfte frem den enormt store innsatsen familie, venner og frivillighet står for. Ingen skal stemples ut eller institusjonaliseres på grunn av sin alder.
Mennesker er forskjellige, og valgfrihet er viktig hele livet. Vi må bli flinkere til å ta i bruk de ressursene eldre utgjør, enten det er i arbeidslivet, frivillig arbeid eller andre sammenhenger. Det gir mening i hverdagen, og utgjør en forskjell for dem som får nyte godt av de varme og arbeidsomme hendene som seniorer kan tilby.
[ Mari Saltkjel: I natt sluttet sønnen min å puste. Klokka var 03.16 og jeg våknet med et rykk. ]