Kommentar

Kirkens grenser i populærkulturen

Skal vi tåle at pastorer sender bilder av seg selv på Instagram i baris og gjennomsiktig treningstights? Finnes det grenser for hvor langt kirken skal gå i møte med popkulturen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne våren har vært preget av skandaler i den pinsekarismatiske delen av kirkelandskapet. Utro pastorer med moteriktig image som omgir seg med kjendiser og elsker eksponeringen av seg selv i sosiale medier. Eller pastorfamilier som har hatt sugerør ned i kirkekassa for å berike seg selv med feite motorsykler og merkeklær. Det må understrekes at alle disse har måttet forlate sin post. Skandalene har ført til konstruktiv opprydding i en menighetskultur som kanskje koste og klemte litt for mye med popkulturen. Pinsebevegelsen har vist evne til å leve og lede i tett berøring med popkulturen. Det er en fordel, men helt klart også en vanskelig balansegang.

Jeg må innrømme at det både har vært pinlig og trist å lese disse nyhetssakene. Like pinlig og trist har det imidlertid vært å lese om «me too»-skandalene og overgrep i velrennomerte kirker og organisasjoner. Som vettet er likt fordelt over landet, så er også den menneskelige trangen til å bevege seg ut på kanten, falle i fristelse eller lefle med det man ikke skal. Det være seg hipsters eller geistlige med skjulte liv som kommer for en dag.

Nye kirker vokser

Samtidig må vi ikke glemme at nettopp den delen av kirken som ser til popkultur og fornyelse er den som når lengst ut og vokser mest over hele verden. Den er relevant for yngre generasjoner i form og praksis. Den er relevant for voksne som stadig blir yngre, kulturelt sett. I dag er ungdomskultur - eller popkultur - ganske lik over hele verden, en utvikling som trolig vil fortsette ettersom teknologien kobler oss stadig tettere sammen. I lys av dette, hvor langt kan og bør kirken gå i møte med popkulturen og nye tider?

Som vettet er likt fordelt over landet, så er også den menneskelige trangen til å bevege seg ut på kanten, falle i fristelse eller lefle med det man ikke skal. Det være seg hipsters eller geistlige med skjulte liv som kommer for en dag.

—  Ingunn Ulfsten, daglig leder i Pinsebevegelsen

«Kirken den er et gammelt hus, står om en tårnene falle», skrev Grundtvig i 1837. En vakker salme vi synger fortsatt. Betyr det at alt bokstavelig talt bør være ved det gamle? Ja, mener noen. Det er noe i den lange tradisjonen som gjør kirken stabil og bærekraftig i møte med nye tider og kulturelle skifter. Den katolske kirke er et vitne på det. Den har stått der som en bauta gjennom århundrene, om man er enig eller uenig i dens lære og praksis. Men hva om kirken stivner i en form den ikke skulle? Hva om den mister det opprinnelige? Disse spørsmålene har alltid fulgt de troende.

Lære av historien

Vi må ikke glemme at etableringen av Den norske kirke nettopp sprang ut av en reformativ fornyelse. Avlatshandel og annet menneskeskapt skulle avskaffes, mente Luther. Så har det vært flere bølger av fornyelse siden den gang, som har resultert i mange av de trossamfunnene vi har i dag. Noe av dette har hatt en korrigerende funksjon, annet har vært en utvidelse og nyansering av kirkelandskapet.

I pinsekirken jeg tilhører, stiller man seg spørsmålet: Hva kan vi lære av den lange kirkehistorien - og hva kan vi lære av den korte historien? Et spørsmål som burde være aktuelt både for gamle og nyere kirker.

Det kan gi seg utslag i at lovsangere i de nyere kirker graver dypt i skattkista med gamle salmer og fornyer dem. Eller at man trekker inn «gammel» liturgi, som trosbekjennelsen, i en mere moderne gudstjenesteform. Eller at man tar opp tråden med fastepraksis igjen.

Grøftene i popkulturen er ikke attraktive for noen del av kirkelandskapet, når menighetskulturen blir så trendy at mange strever med å passe inn.

—  Ingunn Ulfsten, daglig leder i Pinsebevegelsen

Hva kan så de gamle kirkene lære av de nyere? Det er ikke opp til meg som pinsevenn å svare på, men mitt inntrykk er at vi allerede ser til hverandre for å lære. Samtidig bør det påpekes at på samme måte som de gamle kirkenes stødighet har vært en viktig verdi gjennom historien, så har deres fallgruver også vært arroganse og lite evne til endring.

Unngå grøftene

Grøftene i popkulturen er ikke attraktive for noen del av kirkelandskapet, når menighetskulturen blir så trendy at mange strever med å passe inn. Eller når pastorer dyrkes som popstjerner og leder menigheten som en gründerbedrift der visjon og «produkt» er viktigere enn arbeiderne. Det må finnes grenser for hvor langt kirken kan og bør gå i møte med popkulturen.

Men så handler dette kanskje ikke om å sluke popkulturen med hud og hår for de nyere kirkene, men om en genuin trang til gjenopprettelse av det opprinnelige. En genuin trang til at nye generasjoner skal få ta del i det verdifulle med kirken og evangeliet, slik at de kan gripe det og kjenne seg hjemme. Gå opp gjengrodde stier. Grave opp gamle brønner. Fylle kirkene med folk igjen.

Vi må tåle at det finnes både gamle og nyere kirker med ulik betoning, lære og form. De fyller ulike behov hos oss mennesker. Kan vi gjøre det uten at det gamle ser ned på det nye - og vice versa? Kan vi klare det uten at ledere lar seg sluke ukritisk av popkulturen?


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar