Kirkens grenser i populærkulturen
Skal vi tåle at pastorer sender bilder av seg selv på Instagram i baris og gjennomsiktig treningstights? Finnes det grenser for hvor langt kirken skal gå i møte med popkulturen?
STREVER: Grøftene i popkulturen er ikke attraktive for noen del av kirkelandskapet, når menighetskulturen blir så trendy at mange strever med å passe inn, skriver Ingunn Ulfsten.(Foto: Charlotte Førde Skomsøy)
Denne våren har vært preget av skandaler i den pinsekarismatiske delen av kirkelandskapet. Utro pastorer med moteriktig image som omgir seg med kjendiser og elsker eksponeringen av seg selv i sosiale medier. Eller pastorfamilier som har hatt sugerør ned i kirkekassa for å berike seg selv med feite motorsykler og merkeklær. Det må understrekes at alle disse har måttet forlate sin post. Skandalene har ført til konstruktiv opprydding i en menighetskultur som kanskje koste og klemte litt for mye med popkulturen. Pinsebevegelsen har vist evne til å leve og lede i tett berøring med popkulturen. Det er en fordel, men helt klart også en vanskelig balansegang.
Jeg må innrømme at det både har vært pinlig og trist å lese disse nyhetssakene. Like pinlig og trist har det imidlertid vært å lese om «me too»-skandalene og overgrep i velrennomerte kirker og organisasjoner. Som vettet er likt fordelt over landet, så er også den menneskelige trangen til å bevege seg ut på kanten, falle i fristelse eller lefle med det man ikke skal. Det være seg hipsters eller geistlige med skjulte liv som kommer for en dag.
Nye kirker vokser
